dere som har barn fra før!!

[Anonym bruker]

Jeg er 7 uker på vei med nr 2. er alenemor til en gutt på 7 fra før. lurer på hvordan dere har/hadde det når dere var syke i svangerskapet. Mitt problem er at jeg blir deprimert når jeg blir kvalm. , har slitt mye med depresjon tidligere. Er ikke alvorlig deprimert nå, men veldig nedstemt. De positive tankene jeg hadde til å bli alenemor til to skjønne blir sagte men sikkert svakere.Bare meg??sønnen min er 7 og veldig flink og snill. Får bare dårlig samvittighet for at jeg ikke er glad og at alt er et ork om dere skjønner. Men det blir vel som før i gjenn håper jeg.. Håper noen har tid, lyst eller ork til å svare. hilsen deppa jente på 30

[Anne_84]

Hei.

 

Jeg er 12 uker på veg med nr 2. Alenemor til en gutt på 1 år fra før. Jeg skjønner deg veldig godt i det du skriver. Jeg har hatt slike tanker selv i det siste. Tidligere så kunne jeg glede meg over at sønnen min skulle bli storebror og at jeg skulle få enda en liten gullklump i livet mitt. Men i det siste så har det gledet blitt svakere, spesielt på kveldene. Det er da ensomheten slår til og jeg begynner å tvile på meg selv om jeg vil klare dette. Jeg får også dårlig samvittighet over den manglende gleden, men mest fordi gleden var så stor første gang jeg var gravid.

 

Jeg tror nok det har litt med årstiden å gjøre for min del. Det er så mørkt, kaldt og vindete på kveldene. Man er sliten pga kvalmen, svangerskapet og ungen man har fra før. Så blir fysisk slit til psykisk slit. Jeg håper det blir bedre etter kvalmen går over. Når det blir lysere ute og jeg har fått BF litt på avstand.

[Anonym bruker]

Samme her, er også alenemor til en på 7 og blir det igjen, er 30 uker i dag. Å si at svangerskapet har vært lett vil for min del være en løgn. Har vært skikkelig vanskelig og tungt svangerskap både fysisk å psykisk men vi klarer oss. jeg forklarer sønnen min hvorfor mamma kan være trøtt å sliten, ha vondt her å der, ikke kan gjøre ditt å datt som før, hvorfor jeg kanskje blir veeeel sint av ingenting eller plutselig begynner å gråte for en bitte liten krangel mellom meg og han. Han fikk vite veldig tidlig at jeg var gravid, er en veldig åpen å ærlig person av meg og følte at det beste var å fortelle han det sånn at han forsto bedre. Samtidig som jeg fortalte at dette var vår hemmelighet(mine nærmeste viste det også men han trengte å ha det som en hemmelighet så ikke ALLE fikk vite det).

 

Det går bedre nå selv om det sliter litt psykisk pga div. med barnefaren til ungen jeg venter. Men pjokken min er utrulig glad i den kommende lillebroren sin, synger å leser å koser for/med magen

[Anonym bruker]

Tror jeg skal fortelle det til gutten min i uke 12 ca. det er julaften hehe. Ettersom det bare er oss to har vi et veldig åpent og nært forhold. Han er jo 7 år også så han forstår endel. Har slitt en del med depresjonr tidligere men er bedre nå som ikke pappan er så mye inne i bildet. Mer rolig hverdag, mer forutsigbart. Har alltid lagt lista veldig høyt, fartet rundt, dratt på kino , teater og div. Er redd jeg ikke får til så mye når jeg får en baby til, Har ikke noe familie som kan ha babyen noen timer osv. Bekymrer meg nok litt mye men er bare redd gutten min skal føle at babyen "ødelegger" om dere skjønner.. Kan jo sef., ta med babyen på fotball kampene hans osv, men stillesittende ting som kino og teater osv. blir vanskelig det første året i hvertfall. Hvordan er det med dere? har dere stort nettverk rundt dere? har sef. venner men føler ikke jeg kan belaste de i tide og utide, kun av og til. Du som har en gutt på 7 år. Hvor i landet bor du? vi bor i oslo...