Er ikke veldig sprudlende og gleder meg egentlig ikke...

[Anonym bruker]

Er nå nesten 25 uker på vei, og vet at om bare 15 uker så får vi en baby i hus - men kjenner ikke noen veldig glede og varme og sprudler ikke akkurat over graviditeten... Har to fra før, og tar meg selv i å tenke til tider at jammen hadde det vært fint å fortsette å ha bare to. Gleder meg ikke til permisjon, det er så lenge å være hjemme, liker ikke å være gravid, og skulle ønske jeg orket mer og kunne være en bedre mor for de to jeg allerede har.

 

Tenker av og til at tenk om den bare kunne forsvinne, da ville alt vært som normalt igjen - jeg hater å ikke kunne gjøre de tingene jeg pleier å gjøre, føler meg låst til hjemmet og sofaen og føler jeg allerede har mistet den friheten jeg hadde før og som jeg vet jeg kommer til å miste når babyen kommer ut. Da blir det amming døgnet rundt og bleier og ingen soving og skriking og to unger som skal følges opp som normalt og som skal få den oppmerksomheten de fortjener og sistemann skal også ha oppmerksomhet, og når skal jeg egentlig få tid til det? Og hva skjer med jobben min oppi alt dette? Finnes den når jeg er ferdig med permisjonen? Greit at jeg har et arbeidssted og en arbeidsgiver og er fast ansatt og alt, men oppgavene jeg har nå må jo ivaretas av noen andre i mellomtiden, og får jeg dem tilbake etterpå? Og så skal jeg være i permisjon og da er det naturlig at jeg skal gjøre husarbeidet og lage middag og drifte huset i arbeidstiden sånn at familien kan ha kvalitetstid når min mann kommer hjem fra jobb.

 

Før hadde vi vaskehjelp, men da forrige kom så sluttet vi med det - for med en gående hjemme så måtte vi da klare å vaske huset selv, og jeg HATER å vaske, jeg HATER å vaske klær og jeg er dritlei av at kjøkkenet uansett hvor mye vi rydder på det så går det bare noen timer så er det stablet greier på disken igjen. Og midt oppi dette så kommer det en liten baby som skal suge seg fast til meg og henge i puppen de neste seks månedene. Jeg kommer til å bli vekket om natten, og må stå opp hver morgen uansett med de andre ungene, og så er det amming annenhver/tredjehver time døgnet rundt i månedsvis mens jeg liksom skal være sprudlende og lykkelig nybakt mor og ha rene pene barn som blir fulgt opp som de skal og nyvasket hus og hjemmebakt brød og ferdig middag og alltid klar for å ta imot besøk. Blærk - jeg trives mye bedre med å være veldig travel på jobb og "dessverre" ikke ha tid til å støvsuge eller vaske klær hele tiden, og jeg liker faktisk å komme sent hjem fra jobb og møte familien som har spist middag og egentlig er klar til å legge seg, så jeg kan bare kose dem litt og så er det natta, og jeg kan gjøre det jeg vil.

 

For ikke å snakke om at sexlivet kommer til å forsvinne, ingen som orker noe, det blir et helvete å få tak i barnevakt for å komme seg ut innimellom, barnevakt til et barn - greit. Barnevakt til TRE barn? Ikke fullt så greit... Klarer jeg og mannen å ta vare på oss oppi alt sammen? Eller blir vi slitne og sure og krangler og så går forholdet vårt til helvete også?

 

Også er det ingen jeg kan dele sånt med, for det er ikke helt stuerent å tenke sånn heller...

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så god igjen i det du skriver, kunne nesten vært meg som hadde skrevet det! Har enda litt over 3 mnd igjen, men har ønsket at ungen var ute omtrent fra uke 12. Men som du sier, det er ikke helt politisk korrekt å gi uttyrkk for at en ikke elsker å gå gravid. Jeg har ikke sagt noe til mine nærmeste venninner engang, den eneste som vet om hvordan jeg egentlig har det er min mann. Og han stakkars får høre det til gangs også, hormonnivået mitt er nemlig skutt til himmels og kjeften sitter løst:)

 

Dette er vår første (og siste!) så kan bare si at jeg føler med deg som har to fra før av, jeg kan i det minste bare tenke på meg selv! Og dere har kuttet ut hushjelpen? Si til mannen din at hun skal gjeninnsettes, gjerne to ganger pr uke! Vi klarer oss ikke uten og vi er fremdeles bare to..

 

Vi får bare trøste oss med at det kommer til å bli bra når ungen kommer ut, og for din del så kommer det helt sikkert til å bli vidunderlig å bli mor til tre:) Du skal iallefall vite at det finnes flere av oss der ute som går igjennom noe av det samme!

[Anonym bruker]

En ting er å si at det er slitsomt å gå rundt og være gravid... men vedkommende over ønsker jo tydeligvis ikke en unge til... så jeg bare lurer på en ting...hadde du hørt om prevensjon i forkant av dette??? For merker bare jeg blir provosert av det du skriver... OG det veldig! Ønsket du ikke en unge til, kunne du tenkt på det i forkant...

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Kan ikke være greit å føle det sånn..

 

Som du sier, er det ikke helt stuerent å tenke sånn. Likevel er det din virkelighet, som DU må takle!

Hva med å snakke med legen din om det? Spør om du kan få henvisning til en psykolog. Høres jo nesten ut som det er en depresjon du sliter med (uten at jeg er noe fagmenneske).

Jeg kan snakke ut ifra egen dyrekjøpt erfaring, at det hjelper å få luftet tankene sine til en upartisk 3.person!

Babyen kommer jo uansett om du har det bra eller ikke - så det kan være greit å ta tak i det allerede nå. Kanskje klarer du å nyte barseltida, istede for å se på det som noe uvelkomment.

 

Ønsker deg i allefall lykke til!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Til anonym som sier hun blir litt provosert av det jeg skriver - jeg skjønner det godt - jeg er ganske overrasket over at jeg tenker på denne måten selv - og jeg trodde jeg ønsket meg en til - helt til jeg ble gravid, da oppdaget jeg at det gjør jeg faktisk ikke. Har vel gått rundt i en slags "rus" etter å ha fått forrige da klarte jeg bare å tenke på at dette KAN ikke være siste, jeg må gjøre dette flere ganger, og så nå som det faktisk er sant og det nærmer seg, og hver dag fører oss litt nærmere en baby til i huset så husker jeg mer og mer av alt som ikke var så rosenrødt med forrigemann, våkenetter og amming spesielt, og så er det jo som jeg skriver heller ikke akkurat noen glede å gå gravid, OG ikke stuerent å prate om dette, jeg har satt meg i situasjonen selv og tar konsekvensen av det, men har i grunnen ikke følt noe særlig lykke over hverken graviditeten eller tanken på å få en baby til og det virker heller ikke som om det kommer til å endre seg med det første...

 

Jeg vet at jeg ikke er deprimert - det har jeg nemlig vært før, og det er ikke det dette er, tror ikke noen tredjepart kan hjelpe meg med dette, må jo bare bite tenna sammen og fullføre svangerskapet - jeg kommer jo til å bli glad i ungen uansett, og det kommer jo til å gå på et vis - bare måtte få ut frustrasjonen min et sted der jeg ikke trenger å fortelle hvem jeg er...

[Anonym bruker]

Ja hva skal jeg si...kjenner meg igjenn i utrolig mye av det du sier!

 

I dag ble jeg sykemeldt 100 % da legen er veldig redd dette ikke skal bedre seg av seg selv.

 

Er så sliten av hele greia, føles så feil... Ja her planlegger vi en tredje unge og alt klaffer på første forsøk...og så får jeg panikk...huff kan jo ikke engang si at det var et uhell eller noe, 100 % planlagt baby på tur og 100 % ønsket...helt til kroppen streiker...

 

Når folk treffer meg nå og ser magen er de kjappe å smile og lure på om det ikke er deilig å føle liv...joda det er jo det, men på en eller annen måte angår det ikke meg??!! Angår ikke meg??? Huff føler meg helt fjern, hadde gledet meg til denne siste gangen med mage, skulle nyte alt selv det som ikke er like koselig...og så blir jaggu ingenting koselig...

 

Jobben ekspanderer og jeg var tiltenkt en sentral rolle...hva skjer nå med det???

 

Huff grusomt å føle det slik, føler meg slem og dum...elsker jo unger men nå plutselig etter at jeg ble gravid med denne lille vil jeg ikke ha fler alikevell...hmmm...regner med det ordner seg, nå skal jeg stresse ned og nyte noen rolige dager med ungene som er på utsiden og mannen min, regner med det hele retter seg før mars men akurat nå er det tøft.

 

Er rett og slett ikke mulig å snakke om dette med noen.....må bare bruke litt tid og prøve å å komme gjennom dette. Heldigvis er det jul snart så det kan jo snu litt på de ekkle følelsene..

 

Hold ut da til dere andre som har det slik, og dette blir bra det bare vi får litt mer tid tenker jeg:-), det er nok en kombinasjon av hormoner og harde realiteter som slår oss litt ut...:-)-

 

 

[Symbio]

Kan ikke far ta mesteparten av permisjonen da? Det er jo opptil 6mnd han kan ta nå, trur jeg? så kan du i allefall begynne i jobben litt raskere å komme i litt normal gange igjen?

[Anonym bruker]

høres ut som en litt kinkig situasjon:S men samtidig så er det normalt at man ikke alltid er entusiastisk og sprudlende i et svangerskap, og med to barn til i huset så kan det garantert føles uoverkommelig å skulle få et barn til. Men jeg er nesten sikker på at når det nærmer seg fødsel eller du får barnet i armene så kan du ikke fatte at du tenkte slik. Klart det blir full rulle og masse å gjøre, men ingen forventer at en nybakt trebarnsmor skal ha et skinnende rent hus til enhver tid, kanskje tiden er inne for å leie hushjelp igjen hvis du har råd til det, ihvertfall i barselperioden.

Håper det ordner seg for deg, og om du ikke makter ammingen så er du faktisk ikke en dårlig mor om du gir ungen din flaske og morsmelkerstatning.

[Anonym bruker]

Jeg beklager viss det hørres litt krass ut, men for meg så hørres det ikke ut so at du burde fått deg familie i første omgang... Viss det heller er en karriere du vil ha og syns det er best å komme hjem rett før de skal legge seg så du kan gjøre hva du vil...

Tror du bør snakke med noen om dette, lege eller jordmor. Og du bør snakke med mannen din om hvordan du har det.

Synes det er utrolig synd at du har det sånn, og det er synd på barna dine også. Men nå er du engang i denne situasjonen og jeg mener da er det opp til deg og gjør det beste ut av det og ikke sitte og synes syns på deg sjøl for alt du ikke fikk eller får gjort. Vi har alle noe vi heller ville gjort enn å skifte dritbleier og kjefte på småunger...

Men som sakt så bør vi gjøre det beste ut av den situasjonen vi er i, spesielt for barna sin del, det er vi som har satt dem til verden.

Hva med å begynne tiligere i jobb, jobbe gradert? Jeg er gravid med nr 3 og ser jo arbeide som ligger foran oss men prøver å få mest mulig positivt ut av det. Jeg skal begynne å jobbe en dag i uka ette 1/2 år. Eldste mann begynner på skole neste år så da synes jeg det er positivt at jeg faktisk er hjemme så han slepper laange dager på SFO.

Jeg gleder meg til permisjonen for da skal jeg endelig få tid til å trene igjen. Skal bli den sprekeste 3barnsmoren ever!!

Og vi har ikke hatt vaskehjelp før, men det har jeg sakt at det skal vi ha nå, og det var han helt enig i. Og jeg tenker at det jeg legger i mine barns oppvekst nå, det får jeg igjen når de blir voksne. Jeg elsker å finne på ting med dem og gi dem gode minner.(men vi drar ikke på telt tur hver helg for det altså) Så forhåpentligvis så vil de gjøre det samme med meg når jeg drar på åra. Det er ikke sikker du synes det er like kjekt når de synes det er kjekkere å ha det travelt på jobb enn å besøke deg. Som man sår så høster man...

Og bare for å nevne det så skal mannen min ut å reise 4 uker på og 4 uker av når den minste er bare 3-4mnd. Men det skal nok gå så bra så!!

Mener dette med beste inntensjon: SKJERP DEG!

Få noen å snakke med og snu dette til det positive det er!!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvordan vet du at det ikke er en depresjon det er snakk om? En depresjon trenger ikke arte seg likt hver gang.

 

Som en annen her råder til, gjeninnsett i allefall hushjelpen. Da har du i allefall en ting mindre å bekymre deg for.

[Anonym bruker]

Jeg er litt enig i dette. Du skal ikke undervurdere en depresjon. Jordmor sa til meg på kontrollen, at en depresjon har mange ansikt. Det er mange som får gravid depresjon på lik linje som fødselsdeprejon. Og hun sa også at man er mer utsatt om man har opplevd depresjon tidligere i livet. Jeg må si jeg kjenner meg igjen i det du skriver fra tiden etter første fødsel. Man mistrivest rett og slett i rollen man har kommet opp i og man klandrer seg selv for å ikke ha følelser nok for det man skal ha følelser for. Innerst inne har man disse følelsene, men en depresjon kan overskygge disse følelsene, man føler bare sine egne negative tanker.

 

Hva med å snakke med jordmor på neste kontroll og fortelle henne om hva du føler for graviditeten og livet etterpå? Det vil uansett hjelpe å snakke med en tredjeperson slik at du kan få tankene ut til en som lytter og kan gi det råd videre. At du har det bra er det beste for babyen din. Ta ihvertfall godt vare på det selv. Det er også mange hormoner man ikke kan få gjort noe med.