Mamma, hva skjer når man dør?

[Verbena]

Eldstegutten på snart 6år lurte på dette nå før han la seg til å sove med veldig tårevåte øyne. "Vil ikke at noen skal dø jeg mamma, for da får jeg ikke se de igjen. Tenk om kanskje oldemor eller oldefar dør også bor vi så langt unna, da har vi sett de for siste gang jo. Hva skjer egentlig når man dør?"

 

 

Så nå har vi hatt en lang samtale om det at selvom noen dør så lever de på en måte videre i oss. Fordi at vi husker på alle de fine tingene vi har gjort sammen med de som er død. Og selvom det er trist at de er døde så kan vi allikevel være glade for at vi har fått så mye tid sammen med de og vi er jo glade i de selvom de ikke lever lenger!

[Anne-B.]

Det tror jeg er rett måte å ta det på. Rart med det hjertet, det blir liksom aldri fullt.

[Emil & Røra]

Høres ut som en nydelig samtale og nær situasjon

 

Bare husk at mange barn trenger hjelp til å forstå det absolutte med døden. Mange barn er redde for at de døde skal være lei seg når de ligger under jorda, føle seg fanget, ikek bli hørt osv. De skjønner ikke det absolutte og må ha hjelp til å forstå det. Kommer du noen gang over en død fugl el. er dette et yppelig utgangspunkt for å vise prosessen med å bli til jord. Det er også helt tydelig at fuglen ikek kan kvitre, fly eller bevege seg.

 

Vi gikk forbi et dødt ekorn på vei til barnehagen i flere uker og har sett det bli til jord. Spennende her og nå og nyttig når oldemor dør en gang i nær fremtid. Håper jeg husker å si sånne fine ting om å¨leve videre som minner" som du sa

[Verbena]

Han er en veldig realistisk type, så det at de ikke puster mere og derfor ikke blir lei seg og sånt har han forstått selv. Men han har samtidig en klar formening om at det jo må skje noe mer!

 

Snakket også endel om at det jo ikke er noen som har vært døde også blitt levende igjen som kan fortelle hvordan det er å være død, så derfor er det ingen som helt vet hvordan det er. Og at han (og lillebroren) har helt nye kropper og derfor holder kroppen i mange år fremoverOg oldeforeldrene sine kropper begynner å bli gamle å slitne så de holder ikke like lenge, men de levde jo lenge før guttene ble født.

 

Noe av det siste han sa før han gikk å la seg for å sove var: "men de virker ikke så slitne de kroppene(til oldeforeldrene) altså, så vi får nok sett de mange ganger til og får enda mere å huske!"

[Emil & Røra]

De skjønner mye

 

Jeg har en på bare tre år, han skjønner mindre. Etter hele leksa om hva som skjer suprte han "kan jeg dø". Ja måtte jeg si, det kan du. Et par uker sendere i barnehagen hadde noen tøffe typer lekt voldsomt og sagt til ham "vi skal drepe deg". Han var litt trist hjemme og jeg spurte ham hvorfor "de sa de skulle drepe meg og jeg vil ikke være død". Da kom jeg på at han vet jo ikke hva man dør av. Han vet ikek at disse barna ikek gjør det ved å dytte ham (eller hva de gorde). Ny runde med forklaringer...... og en runde med barnehagen selvfølgelig for å få stoppet dette og beroliget sønnen min.

[winneboo]

Jenta mi har fått oppleve nært hva som skjer når man dør. Jeg mistet min mormor, hun sin oldemor i sommer og vi var begge med på hele prosessen, fra syk til graven. Eneste jeg ikke tok henne med på var syning. Ville ikke at hun skulle se mormor død. Jeg slet selv i mange måneder med nattesøvnen pga dette. Så kister overalt i rommet osv. Drømte at mormor stod opp fra de døde. Så henne overalt osv. Men men.. datteren min forstod at oldemor lå i en kiste under jorden, og at hun var syk og at nå har hun fått fred.

 

Vi snakker ofte om døden for hun lurte på masse etter at mormor døde.

De samtalene der er faktisk de mest innholdsrike samtalene jeg har hatt i hele mitt liv. Selv om hun kun er 4 år er jeg overrasket over hvor reflektert hun er.

[1+2=3jenter]

Unger skjønner mye, og lurer på mer enn 100 vise foreldre kan svare på... Eldste her var nettopp fylt 3 da hun begynte å spørre mye om døden, og jeg vet ikke hvor hun fikk disse tankene fra... Ingen hun kjenner har dødd ennå. Hun satt gråtkvalt i senga en kveld og lurte på om alle måtte dø for hun ville ikke at noen skulle dø. Forklarte at alle må dø en gang, når man blir veldig gammel. Og at noen dør før fordi de blir veldig, veldig syk, og legen ikke klarer å reparere de, eller fordi det skjer en stor ulykke. En gang vi gikk for å besøke oldemor lurte hun på hvor han mannen som bodde sammen med oldemor var. Skjønte etter hvert at hun måtte mene oldefar(men han døde for 8 år siden, og vi har vel ikke snakket om han), og jeg måtte fortelle at han var død. Da ble hun lei seg...

Vi har vært på kirkegården for å se hvor det blir av alle de som dør, inkl oldefar... Spørsmålene haglet og jeg ble mer enn ett svar skyldig. Et hvert svar leder jo til et nytt hvorfor det her i gården... Var et par ting jeg svarte "det vet jeg ikke" på, og at hun fikk spørre presten om det. 3 mnd senere lurer hun på hvorfor naboen heter naboen, jeg svarer det er fordi naboen bor ved siden av oss, men hun fortsetter med ja, men hvorfor heter det naboen? Da svarer jeg "vet ikke", så kommer det kjapt: "Må jeg spørre presten om det?"...

[Verbena]

Ja nye spørsmål er en kjent ting her også. En ting vi ble enige om på et "kurs" jeg var på i vår er at det faktisk er helt greit å si til barn at vi ikke vet. Og ikke minst vi kan stille spørsmålene tilbake, ungene har ofte helt fantastiske svar som ikke er farget av hva man skal eller bør tenke om ting.

[Manhattan skyline]

Charlie - vil bare si at selv om du hadde en veldig dårlig opplevelse, så trenger ikke andre å ha det! Sier ikke at du foretok feil valg ang din datter, men det er kanskje greit å vite at for noen barn er dette en fin opplevelse.

 

Jeg fikk bestemme selv om jeg ville se min bestefar da jeg var fem, og valgte å se ham. Min eldre søster valgte å ikke se ham. Jeg synes det var fint, og ser tilbake på det øyeblikket som ganske kjært i min barndom, på en rar måte. Den dagen min sønn opplever døden på nært hold på den måten, tror jeg at jeg vil gjøre som foreldrene mine - spørre ham om hva han selv ønsker. (Selvsagt forklare han hva som skjer i forkant)

[winneboo]

Selve syningen var ingen dårlig opplevelse. Den var veldig fin faktisk. Fikk holdt henne i hånden for siste gang. Fikk gitt henne et siste kyss på pannen for siste gang. Og jeg fikk tatt farvel med henne.

 

Men tiden etterpå var vanskelig. Da var alle minnene om mormor som levende erstattet med en mormor som var livløs og kald.

Nå begynner de minnene å blekne og minnene om en levende mormor kommer sakte men sikkert tilbake.

 

Jeg tror ikke min 4-åring hadde vært i stand til å ta dette valget selv. Så derfor valgte jeg for henne at hun ikke fikk se mormor død. Mulig det var feil, men redd for at det skulle ta nattesøvnen fra henne. Altså å se sin døde oldemor ligge i en kiste.

 

Jeg må innrømme at det var ekstremt sterkt å se en person jeg er så glad i ligge i en kiste helt livløs. Det var også hardt å legge duken over ansiktet hennes og bre laken over kroppen hennes, for så å lukke kisten og sette på låsene. Det var fælt å tenke på at det var siste gangen jeg noen gang så mormor og siste gangen noen så mormor. At neste steg var under jorden. Syning er etter min mening en meget sterk opplevelse. Det var mange i familien som ikke ønsket å se henne i kisten og jeg var derfor alene på syningen.