Har dere opplevd dette før? Sceneskrekk hos barn.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Min 5åring, snart 6. De har blant annet dansing i barnehagen. Og 3.desember skal de opptre.

 

I kveld la han seg, og kommer ut etter 45min og sier han ikke får sove. Jeg følger han inn igjen og spør om hva det er som gjør at han ikke får sove. Han svarer med at han er redd. Redd for hva da spør jeg. Jeg tenker på scenen sier han. Jeg har sceneskrekk. Jeg prøver å fortelle han om at jeg også hadde scene skrekk før (har det sefølgelig enda, men ja skal ikke si det til han da). Han fortsetter med å si at han ikke tør å stå der oppe. Jeg sa også at han ikke trenger det om han ikke vil det, men at vi kan snakke om det daglig fremover. Han sa også at alle kommer sikkert til å le av han.

 

Det er ikke lett å vite hva man skal si til barnet.

 

Har noen av dere opplevd det før? Gikk det bra eller trakk barnet seg fra scenen når dagen kom?

 

Vi var på innskrivning for skolen i går, og i gymsalen der var det en scene. På den turte han å løpe på ;O) Når innskrivningen begynte så sa rektor at det ikke var lov å gå opp på scenen. Han prøvde seg 1 gang. Jeg snakket også om den situasjonen og da påstod han at da var det ingen som så han.

 

Er det noen som har no råd å gi meg?

[Mamma til 3 gutter-<-@]

*opp*

[Anne-B.]

Forskjellen mellom å snike seg opp på scenen og å fremføre noe, er jo at i det siste tilfellet skal han prestere noe. Jeg ville ikke ha tvunget ham om han virkelig ikke vil, men latt han ta det i eget tempo. Det kommer seg som regel. Han skal jo ikke opptre alene, og han skal nok se at folk ikke kommer til å le, men at de kommer til å klappe.

 

Å bli senter for uønsket oppmerksomhet er ikke alltid lett, og som regel er det noe man opplever en og annen gangen. Vi har som motto at vi må i det minste prøve, men det er ikke bare lett å være sjenert heller. Jeg tror at om dere snakker om dette i dagene som kommer, så kommer det til å gå bra. Du kan jo spørre hvorfor han tror de kommer til å le. Kanskje han kan danse for deg, slik at du får se. Da skryer du uhemmet, og sier at dette blir ikke noe problem.

 

Datra mi opplevde å bli ledd av da vi øvde på en operaforestilling, Hun var den minste av alle "englebarna," og de skulle stå langs gelenderet i oppgangen til prekestolen. Hun var så lita at hun rakk akkurat opp til å legge haka på gelenderet, og da var det mange voksne mennesker som lo fordi det for det første så komisk ut, men også fordi det var veldig søtt. Det var ingen god opplevelse for henne der og da, men jeg "tvang" henne til å bli med videre, bare at jeg gikk sammen med henne, leide og bar. Forklarte etterpå hvorfor folk lo, at det ikke var fordi hun gjorde noe dumt, men fordi det var morsomt og søtt. Hun måtte bearbeides litt, men etter å ha sittet og sett på mens vi voksne øvde, så løsnet det og hun stortrivdes.

 

[Gjest]

Jeg hadde sånn sceneskrekk selv som barn. Gikk på drama i første klasse- dvs jeg gikk på en øving. Satt hele økta og nektet å si noe som helst, og jeg kom ikke tilbake neste gang. Jeg husker fremdeles den skrekken for å si noe høyt, mest fordi vi skulle improvisere setningen og jeg ville ikke finne på noe selv å si.

 

Samme greia med fotball; spilte en kamp og gav meg, fordi jeg følte meg helt fortapt når jeg stod alene på midtbanen. Og jeg løp vekk fra ballen, ville ikke ha den oppmerksomheten. Håndball gikk bedre, da spiller man jo mer i en klynge- men jeg spilte håndball i to år uten noen gang å skyte på mål.

 

Jeg har vokst det av meg. Allerede i 5.-6.-klasse var jeg helt komfortabel med å stå på scena så lenge jeg visste hva jeg skulle der. På videregående sang jeg en sang jeg ikke kunne, sammen med en band jeg ikke hadde møtt før jeg gikk på, for å slippe å sitte i komité (det ble sagt på første komitémøte at de som ikke møtte opp på møtene måtte stille med underholdning). Skremte vettet av alle som trodde de kjente meg. Falskt sang jeg og, og startet på feil sted

 

Ikke press ham, bare. Det går nok over Og det er mye viktigere at han får støtte av sine nærmeste enn at han "tvinges" ut på glattisen for å få bukt med skrekken. Min mor forsøkte sistnevnte, tvang meg opp i situasjoner jeg ikke var komfortabel med, og forsøkte å tvinge meg til å gjennomføre ting når jeg ville trekke meg. Det ble bare traumatisk når jeg fortsatt var lita, og når jeg ble eldre førte det til et skyhøyt konfliktnivå oss i mellom. Jeg hadde aldri noen trygghet i min mor, snarere motsatt.

[prekæs]

Snakk med barnehagen å be de hjelpe med å forberede han. Stakkar. Jeg kjenner til det og har to ytteligheter i tillegg til min minste. Jenta var svært sjenert og i samarbeid med barnehagen ble hun riktig så flink til å takle sjenansen etterhvert og plages ikke lenger nå. Hun er tenåring. Øve seg på små utfordringer er nok. La han stå bakerst om han vil.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Takk for gode ord.

Han spiller ishockey og der elsker han å vise seg frem, men går unna (skøyter til målet) når han ser at de andre klynger seg rundt pukken. Tror det er fordi han ikke riktig er så flink enda, han spiller på lag med 8-9åringer.

 

Jeg skal snakke med barnehagen om det, vi har nevnt det en gang og hun sa at han ikke da trengte å være med på det. Han har også sagt at han hater dansing, men han er visst flink når han først er med. Sier de. Kanskje jeg skal bli med å se på han danse de dagene de har dansing i barnehagen. Skal spørre han om han vil det ;O)