Trenger noen råd

[dykkedama]

Vet ikke om jeg har skrevet om dette før, men trenger bare noen råd i fht ei venninde..

Hun har fått konstantert tidligere at hun vil ha VANSKER med å få barn, siden hun har trange eggledere (nesten tette). Dette er selvfølgelig tungt for henne å forholde seg til, men jeg mener likevel at siden legene ikke har lukket døren helt for henne, vil hun fortsatt ha mulighet for å få barn, enten ved hjelp av prøverør eller hormonkur etc etc. etc. foreløbig har hun og kjæresten kun prøvd på den naturlige måten.

For et halvt år siden, fikk ei felles venninde av oss barn. Min venninde gledet seg i massevis og var veldig opptatt av både graviditeten og babyen til vår felles venninde. Hun er forøvrig fadder til denne babyen. Da jeg ble gravid var det naturlig for meg å spørre henne om hun ville være fadder til min baby også... nå i ettertid angrer jeg VOLDSOMT!!! Min venninde har nemlig tatt fullstendig avstand fra min graviditet. Hun blir alltid deprimert og ofte vil hun ikke engang svare meg på meldinger hvsi jeg skriver noe som har med babyen og graviditeten å gjøre. Undee hele mitt svangerskap har jeg følt at hun nærmest ønsker at jeg skal ha dårlig samvittighet fordi jeg er gravid, og at jeg skal trå varsomt rundt henne og ikke nevne min egen graviditet.

Nå sitter jeg med en bismak i munnen og tenker: det er jo ikke et sånt menneske jeg vil ha som fadder til min vesle tulle..

Og hvorfor klarer hu ikke glede seg på mine vegne? Hvorfor klarte hun gleder seg på hun andres vegne?

Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få sagt til henne at jeg ikke lenger ønsker henne som fadder uten å såre henne enda mer.. noen som har noen gode råd?

[Trille me en liten en i magen]

Hei!

Dette var vanskelig.....

Først fra din venninnes synspunkt: personlig tror jeg at i det man starter å prøver "å lage" barn er man optimistisk, tålmodig og ved "godt mot". Men, for noen drar det ut...og etterhvert mister man både tålmodighet og optimismen. Har hørt at mange og føler at de blir litt lei alt som har med graviditet og babyer og gjøre. Sexlivet blir preget mer av "når har vi eggløsning" framfor lyst, og hver gang man får mensen, har man en gigantisk nedtur!! Dette kan og tære på forholdet. Det kan hende din venninne føler seg utilstrekkelig i forhold til sin kjæreste siden det er henne som "er problemet".

Siden jeg ikke vet historien til din venninne, så kan det jo hende at det er der hun er nå.??

Dette kan føre til at hun uten og ville det "tar litt avstand" fra deg akkurat i denne perioden. Mest for å beskytte henne selv...? Hun vil kanskje glede seg på dine vegne, men får vankser pga sin egen situasjon. Og mest sannsynlig ønsker hun ikke å behandle deg og din graviditet anderledes enn deres felles venninne, det har bare blitt sånn...

Har stor forståelse for hvorfor du føler som du gjør, for dette er jo det største i livet ditt akkurat nå... Tvilen om at du har valgt "feil" fadder er ikke noe god følelse siden du vil det beste for snuppa di.

Derfor er det eneste rådet mitt at du må snakke med din venninne..... Forklar henne hvordan du føler det. Spør om det kanskje er et dumt tidspunk og be henne om å være fadder? Har hun nok med sitt?? Og sist men ikke minst; vis henne at du forstår at hun kan ha det vanskelig....

 

Mye synsing her... Har desverre ingen andre råd å gi...

 

 

 

 

 

[dykkedama]

Tusen takk for rådet.

Jeg vet ikke om hun føler det sånn, det eneste jeg et er at hun har aldri forøkt hverken hormonkur eller prøverør, og måten hun snakker på fremstår det så absolutt ikke som om de har noen problemer i sexlivet, snarere tvert i mot. Det som plager meg er at der virker som om hun VIL at jeg skla ha dårlig samvittighet fordi jeg er gravid. Det virker som om hun rett og slett ønsker at jeg skal skammes over aat jeg, men ikke hun har blitt gravid. Nesten som om hun mener at jeg ikke fortjener det, i allefall ikke mer enn henne... Jeg kan selvfølgelig ikke si sikkert at det er sånn hun prøver å få det til å høres ut, men det er sånn det føles for meg..

Selvfølgelig forstår jeg at hun har det tøft og vanskelig, men på ett eller annet tidspunkt, s føles det mer patetisk av henne enn noe annet. Hvis hun ønsker seg så voldsomt barn, hvorfor prøver de ikke de alternativene som finnes da?

[Anonym bruker]

Hm... kjinkig.

 

Men som du sier, hun må jo prøve alle ting som går ann å gjøre, dersom hun virkerlig vil ha barn nå. Kanskje hun bør slappe mer av, og ikke tenke så mye på det.

 

Vedr. fadder så er det så klart vanskelig å trekke tilbake noe du har spurt om. Men hvor god venninne er hun? Hvordan ser du for deg deres forhold om 5 år? Som fadde vil hun alltid være i ditt barns liv, f.esk. i form av fødselsdager (enten være med på familiefeiringer eller iallefall komme med en gave) og oppfølging av ditt barn etc. Dersom hun ikke har vært interessert i å høre om hvordan fadderbarnet hennes har det nå, så hvordan vil det være i fremtiden.

 

Du kunne kanskje spørre henne direkte om hun fortsatt føler hun skal være fadder og er interessert nok? Kanskje hun ikke lenger vil? Evt. kan du søke råd hos presten. Han/hun har sikkert noen råd.

[dykkedama]

Takk for gode råd:)

 

Tror det kan bli vanskelig å ta det opp med henne, men føler jeg må. Dessuten er det jo som anonym sier kanskje en mulighet for at hun ikke lenger ønsker å være fadder til ungen.

Takk og takk igjen for gode råd:)