Har jeg en spiseforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Jeg har et anstrengt forhold til mat og tror kanskje jeg har en spiseforstyrrelse.

 

- Jeg veier meg hver dag og spiser utifra vekten som vises

-Jeg spiser ikke hvete, svinekjøtt, unngår for det meste sukker

-Bruker lykkepiller innimellom for de gjør at jeg mister matlysten og mister da noen kilo, klarer ikke gå på dem hele tiden for jeg blir så syk av dem.

-Tar vitamin tilskudd slik at jeg slipper å drikke melk

 

 

Jeg er 172 og veier nå 55 kilo.

 

Hvilken spiseforstyrrelse har jeg? Hva hjelper i det lange løp?

 

Ps. Klarer fint å holde meg til dietten på dagen, men på kvelden så spiser jeg ofte en 200 grams melkesjokolade og angrer meg som en hund etterpå....

 

[Figa]

Har du snakket med legen din om det? Uten å være en ekspert på spiseforstyrrelser vil jeg nok anta at det er det du lider av. Tror du skal kontakte legen din så kan du få hjelp for det.

[Anonym bruker]

Spiller det egentlig noen rolle å ha et navn på spiseforstyrrelsen?

Ja. Du har spiseforstyrrelse. Men dette vet du jo allerede.

 

 

Har hatt det i mange år selv. Både bulimi og anorexia. Og det var et sant helvete! Unner ingen dette. Men jeg måtte faktisk klare å komme meg ut av det helt alene, fordi det var min egen sykdom, og min egen hemmelighet i mange år. Jeg visste også at jeg måtte bli bra, for dette var en tullete og galskapens sykdom som gikk på helsa og samvittigheten løs hvert minutt!

 

 

Nå er jeg frisk. Takk og pris for det! Men det har vært mye jobbing. Og jeg er stolt over å ha klart det.

 

Det er en egoistisk sykdom. Jeg vet mange angriper meg der, og argumenterer mot dette. Men det ER egosentrisk å hele tiden tenke "meg, jeg, mitt, vekta MI, MEG, MITT, JEG, MEG, bla, bla....!!"

 

 

Det som hjalp meg i det lange løp, var å tenke på barna mine. Ikke meg selv så mye, men at de trengte ei normal og sunn mor. Som ikke tenkte bare på seg selv hele tiden!

Faktisk var det dette som hjalp meg.

Om det er riktig psykologisk for folk med spiseforstyrrelser å bli frisk på, aner jeg ikke. Men det hjalp iallefall meg.

 

Det hjalp også å tenke over at jeg ikke ville miste emaljen på tennene mine, og ha råtne tenner etterhvert...for det skjer før eller siden for den som kaster opp maten i mange år.

 

I dag lider jeg av en sykdom som følge av alle årene med spiseforstyrrelser. Men det kan ingen se utenpå meg. Men jeg må ta medisiner resten av mitt liv som følger av dette, og jeg angrer meg. Men det som utløste forstyrrelsene i 13-14 årsalderen var jo slankepresset jeg legger skylda på samfunnet rundt oss mest for at jenter tenker tanken til å begynne med.

 

Jeg snakker aldri slanking rundt barna mine. Jeg har ei tenåringsdatter, og hun er sunn og frisk, og jeg har vært åpen om problemene mine. Selv om jeg ble frisk før hun ble født, så er dette viktig for meg. Hun skal ikke falle i samme fella som jeg gjorde. For har du først begynt å leke med tanken, er det veldig vanskelig å komme seg ut av det.

 

HI, det som er bra i ditt tilfelle, er at du jo egentlig selv vet du har et problem. Det er faktisk første skritt i riktig retning.

Og kutt ut den sjokoladen, og heller spis et eple isteden. Og kutt ut å veie deg hver dag! Det er bare tull og tøys!

Og kutt ut lykkepillen. Hvis du må spise en pille for å slanke deg innimellom, da har du kommet langt. Ikke gjør dette mer! Det er dumt.

 

Håper du skjønner at du er på vei mot et stup hvis du ikke kutter ut "tullet".

 

Lykke til!

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil si at ja, du har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikkenoe fagpersonell innen tema, men jeg har selv vært en som veide meg hver dag, spiste lite og passet vekta mi, men jeg var aldri sykelig tynn. Jeg var innenfor normalen, problemet mitt var at jeg aldri har noe spesielt matlyst, må alltid tvinge meg selv til å spise, det kan gå hele dagen uten at jeg husker på det.

 

Men nå passer jeg vekta mi godt, fordi jeg går ned i vekt mot min vilje, kroppen min har veldig høy forbrenning. Jeg veier meg en gang i uka og spiser ofte og heller lite for å holde vekta oppe.

 

Hvis du selv er usikker på om du har et problem så tenk over hvor mange ganger i løpet av dagen du tenker på mat, inntaket ditt, teller kalorier. eller tenker tanker som:

* Å jeg skulle gjerne spist en sånn (noe en annen spiser), men det er mye fett/ting jeg ikke skal ha i meg.

*Uff, skal jeg i bursdag, hva skal jeg spise, hva serverer de.

*Uff, det står kaker på bordet, ingen frukt, mon tro om noen ser at jeg ikke spiser noe av den.

*Uff, jeg føler meg sulten, jeg drikker to glass vann så hjelper det mot sultfølelsen..

 

Hvis du føler deg truffet av mye av det jeg skrev over ville jeg kanskje vurdert å snakke med legen din for å kartlegge hvorvidt du har et problem.

 

Ønsker deg MASSE lykke til og håper du finner ut av det før det går for langt for deg.

 

Varm klem fra meg til deg! Dette klarer du!!

[Anonym bruker]

Vil egentlig prøve alternativ behandling først, men vet ikke hva jeg lider av.

 

Er det bulimi? Nei for jeg kaster jo ikke opp...

Er det anoreksia? Hmmm...jeg spiser jo....

 

 

??????

 

 

 

[Anonym bruker]

Siden du absolutt vil ha et navn, skal du få det:

 

"Slankehysteri".

[Anonym bruker]

Vet at dette er en egoistisk sykdom...derfor jeg prøver å skjule at jeg sliter med spisingen. Det er ingen som vet at jeg sliter med spisingen min, ikke engang min familie eller mann.

 

Har faktisk ikke tenkt så veldig mye på spiseproblemet mitt i det siste, men i morgen har jeg en bursdag på gang og må da lage hele spekteret av de klissete ekle sakene som heter kake. Desverre er det også forventet at jeg skal innta disse kaloribombene.

 

Får nå ikke sove for jeg lurer på hvordan jeg skal vri meg unna kakespisingen uten at folk lurer. Hadde jeg vært overvektig hadde det ikke vært noen skam i si at jeg passer linjene mine, men overvektig er jeg jo langt ifra.

 

 

 

[blond]

Er det viktig for deg å ha et navn på problemet?

 

Det som hjelper er å sette opp et spiseregime, dvs sette opp en måltidsoversikt som inneholder mat, mengde og tidspunkt. Det skal du holde deg strengt til - hver dag. Så får du tak i litteratur om sf, f.eks Sterk/svak av Skårderud og Christensen, Karin: Matens Mysterium. Om å bli frisk av anoreksi, bulimi og tvangsspising.

 

Her er en link: http://www.iks.no/

 

Det er viktig at du spiser nok i løpet av dagen for da vil suget etter ekstra kalorier på kvelden bli borte. Har du sug igjen selv om du spiser nok er det psykisk. Du kan jo tenke på hva du egentlig savner og hvilke følelse du ikke tør kjenne på. Kan hende du forsøker å spise/sulte de bort.

 

Det er mulig å få normalt forhold til seg selv, kroppen sin og mat!

[Anonym bruker]

Du kan jo faktisk unne deg et kakestykke, da. Et lite et, som du koser deg med, og spiser sakte.

 

Jeg foreslår også at du lager alternativer til kaka, så kan du jo velge noe annet. Frukt fks.

Og du trenger heller ikke bake ei kaloribombe av ei kake. Det finnes alternativer der også.

 

Hilsen hun som hadde spiseforstyrrelser i mange år, og fortsatt mener det er en egoistisk sykdom.

(Mannen min visste ikke at jeg spydde opp maten heller. Etter mange års ekteskap hadde han fremdeles ikke peiling, og familien min hadde ingen mistanke. En ensom og vond sykdom, som du må komme deg ut av)

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er enig i at det er en egoistisk sykdom. Men det vil jo ikke dermed si at det er riktig å holde det hemmelig for de rundt seg. Hvis man ikke har det bra, og vil gjøre noe med det, så er det jo en positiv ting å prate med f.eks mannen sin. De rundt deg vil jo også at du skal ha det bra!

Også lurte jeg litt på hvordan du har det med deg selv ellers? Trives du med det livet du lever? Har du hatt det bra tidligere i livet? Det trenger jo ikke være sånn for deg, men det er jo ofte en årsak til at man har et spiseproblem. Noen ganger er det ikke så lett å se årsaken til det selv en gang..

Det er kanskje vanskelig for deg å ta kontakt med en lege (hvis du ønsker det...?) Men det er jo også mulig å ta en telefon til IKS.

 

Håper du klarer å ta tak i dette, for det er ikke sånn livet skal være... Det er så mye mer givende ting å fylle hodet med ; ) Klem fra meg

[Anonym bruker]

Et tips; Hvis du ikke er sikker på om du har en spiseforstyrrelse eller ikke:

 

Hvis du skjuler at du ikke spiser eller overspiser, da _har_ du en spiseforstyrrelse.

Ingen tvil.

 

 

Neste skritt:

 

GJØR NOE MED DET!

Du vil da vel ikke miste tennene, få mangelsykdommer eller miste livet, i verste fall???!!!