Hvordan skal jeg takle klaging fra venner..

[Anonym bruker]

Jeg er i en venninne gjeng hvor det har vært høy babyproduksjon de siste 6 årene og det er veldig hyggelig, men jeg er så lei av all klagingen over småting. Vanskligheter rundt legging, dårlig spising(og alle barna ligger innenfor normalen), avvenning sv smokk, små uskyldige virusinfekjoner osv,osv. Vannkopper går over...

 

Jeg kjenner jeg er så utrolig lei av all sutringen. En stor grunn er at vi selv fikk en sterkt funksjonshemmet jente på nyåret og vært på sykehuset i lange perioder, med 3 barn hjemme. Hun har store spiseproblemer(heldigvis fått sonde på magen) og mye smerter og derfor sover svært dårlig.

 

Jeg kjenner jeg får lyst til å skrike og lurer på om de ikke kan sette ting i perspektiv etter at vi fikk lillemor. Noen har gjort det, men de som det var utrolig slitsomt å høre på før hun kom ser ikke dette. Jeg har prøvd å pakke det inn, men jeg tror jeg sprekker snart hvis det forsetter.

 

Ville dere ha klart å sette ting perspektiv om dere hadde vært min venninne?

 

Noen som er i samme situasjon og kjenner seg igjen?.

 

Dette må får min del bare gå over, ellers tror jeg jeg kommer til å miste endel venner- men slik det er nå er det helt greit.

[Anonym bruker]

Føler meg truffet...

[Anonym bruker]

Det er alltid noen som har det verre i verden, men andre må få lov til å lette på trykket fordet.

Beklager at dere fikk ei jente som var funksjonshemmet, og kan skjønne at det er tøft. Men dere har nok ikke enerett på å føle at det å ha barn er slitsom til tider.

Du bør nok bare bite det i deg.

[blond]

Enhver er seg selv nærmest.

Jeg synes det er helt greit å realitetsorientere folk som har så liten evne til å se hvor godt de har det. Klart at folk må få lov til å dele hvordan de har det selv om det er bagateller opp mot hva dere har gått gjennom, men hvis de blåser opp slike småting stadig vekk kan det lett vekke irritasjon. Dessverre har ikke alle evnen til å se det positive i livene sine, men koser seg i den selvskapte elendigheten.

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg kan skjønne frustrasjonen din og tenker at i utgangspunktet bør de kanskje være litt mer vare med å klage overfor deg, da ditt syke barn setter ting i litt perspektiv. Samtidig, er de venner, er det jo naturlig at de tar opp ting som er slitsomt for de innimellom.

 

Forrige uke fikk jeg vite at en venninne sliter med å bli gravid, det gjør automatisk at jeg ikke "briefer" rundt med min graviditet nå eller hvor sliten jeg blir i ryggen på jobb etc (det ville jo vært direkte uhøflig av meg). Jeg er i det minste gravid, det er desverre ikke hun. Samtidig kan jeg ikke late som om magen ikke er der. Når en omgås venner som åpenbart har det verre, bør en i det minste kunne vise litt fintfølelse, noe dine venner ikke alltid gjør tydeligvis.

[Anne-B.]

Trist å høre at barnet deres har så mange plager. Du kan godt minne venninnene dine på at de skal være glade som tross alt ikke har mer å klage på, men du skal også unne dem og barna å ikke ha det slik som dere. Hvorfor pakker du det inn? Da kan du ikke forvente at de skjønner det av seg selv, de tenker ikke slik som du fordi de er andre mennesker. Man er seg selv nærmest.

[Anonym bruker]

Det tror jeg at jeg hadde klart ja. Alle er seg selv nærmest, og man klager over det man har å klage over. Men man klager ikke over et vondt kne til en venninne som har kreft. Og heller ikke over en virusinfeksjon når venninnen har et funksjonshemmet barn.

 

Si fra på en pen måte, så tar de det sikkert greit.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Jeg er i samme situasjon som deg Hi.

Men en ting du må huske på er at folk skal ikke kunne vite hvordan det er å ha barn som ikke er friske.

Du må lære deg at småting for oss er store ting for andre.

De har sitt liv men sine kamper og sine frustrasjon vi har våre.

[Gjest]

På et vis forstår jeg deg veldig godt- dere er i en helt annen liga enn venner med "normale" barn og normale småbarnsforeldre-klager.

 

Men samtidig; det å ha barn er slitsomt, og for noen som ikke vet hvordan det er å ha det sånn som dere har det, kan "normale" våkenetter være utmattende nok. Bekymringer for vektoppgang og utvikling er normalt, en del av det å være forelder. Man vil sine barns beste, og bekymrer seg alltid for noe... Du ser på en måte alltid etter måter å forbedre forutsetningene for barnet ditt på. Og hvor skal de ellers dele SINE bekymringer og frustrasjoner? Ta det ut på samboeren, og skape ufred i heimen fordi han er akkurat like sliten og gretten, og dessuten allerede dritt lei av den hysteriske mora som bekymrer seg for alt mulig?

 

Tenk litt tilbake- før du fikk et funksjonshemmet barn, stod du med glede opp med de "normale" midt på natta og tenkte med deg selv at "dette er jo ingenting" - og du fikk ikke poser under øynene og så dobbelt i perioder? Var du aldri bekymret når de lå der med feber og ynket seg, selv om du vet at feber ikke er farlig og at det går over? Var du aldri til legen og fikk beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg over, hosten er ikke lungebetennelse og man får ikke feberkramper på 38,5? Man blir utslitt, bekymret og frustrert som småbarnsforelder, og du vet ikke at det kan bli verre før du plutselig sitter i det med begge beina. Og selv da greier du ikke å se for deg at det kan bli verre. Du har det tøffere enn de fleste her nå - men tenkte du over at innlegget ditt blir lest av mødre som har mistet barn, og som kanskje nå sitter og tenker at "du tror du har det ille, men sett ting i perspektiv"?

 

Jeg er ikke stor på å sette ting i perspektiv på den måten. Jeg er ikke en "sutrer" vanligvis, og forsøker å trå veldig varsomt rundt de som jeg vet har større problemer enn meg, men samtidig vet jeg med meg selv at jeg alltid tror at "verre enn dette blir det ikke". Og så blir det det, og jeg oppdager at "jøss, hvor i all verden fant vi den styrken?". Vi har ingenting å måle opp mot din situasjon, samtidig føles det forholdsvis altoppslukende og man kan bli gæærn av søvnmangel og den uoverskuelige framtiden med oppfølging i etater og hos spesialister man ikke visste fantes engang. For OSS er dette en slitsom og altoppslukende situasjon, og jeg greier ikke å sette meg i en "verre" situasjon før jeg kanskje plutselig står midt oppi det selv.

 

Men når alt det er sagt, så synes jeg det er helt "fair" å si ifra på en pen måte, at de ikke trenger å snakke om alle sine bekymringer når du er tilstede.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

*klapper* Roheryn godt skrevet.

 

[blond]

Men når alt det er sagt, så synes jeg det er helt "fair" å si ifra på en pen måte, at de ikke trenger å snakke om alle sine bekymringer når du er tilstede.

Roheryn

 

--------

 

Vet ikke om dette var poenget til hovedinnlegger. Selv om andre har det verre eier man fremdeles de små og store bekymringene sine og jeg mener at man må ha lov til å uttrykke dem selv om andre har det verre. Samtidig kan det være bra med en påminnelse om at det tross alt er småting som ikke fører til noe positivt om man fokuserer for mye på det. Det er ganske mange som kunne trenge en liten vekker på hvor bra de faktisk har det.

[SlitenÅtrøtt.. alltid & støtt]

Er ikke enig blond.

Skal jeg da kritisere andre som har mindre syke barn at de ikke har noe å klage over?

Dette er ikke noen konkurranse om hvem som har det værst.

Frustrasjonene er de samme og like sterke uansett friske eller sykebarn.

Lite søvn eller ei, dårlig vektoppgang osv osv.

Skal jeg da sitte og kritisere de som har mindre syke barn som ikke sliter like mye som oss?

 

 

[blond]

Nei, det har jeg ikke sagt (hvordan klarer du å lese det ut av innleggene mine?).

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i deg, ja. Det er slitsomt å oppleve. En føler litt at ingen ser en og hva en har, og at slike ting de klager over bare er smårusk.

 

En kan forstå at andre har sine problemer, men de problemene de har er så forsvinnende i det en selv har. En ser liksom ikke de samme små vanskene hos sitt eget barn, når det barnet har så mye ekstra vansker.

 

Ikke at en hele tiden har det vanskeligere. Det er bare vanskelig å være opptatt av småproblemer som smokk og legging, når ALT er så kleint, som mating, mageregulering, medisiner, målinger, tilrettelegging, anskaffelse av rett hjelp til rett tid, sjekking av bleie/urin, legetimer i hytt og pine. Ja, det som følger med barn med vansker.

 

Du må bare innse at de ikke fatter hva du har hver dag. De forstår det ikke. De mener ikke å være onde, men de bare forstår ikke.

 

Min søster ringte og var på gråten da hun fikk vite at minste skulle ligge i pute i 2-3 måneder(HD). Jeg sa bare at jeg visste godt hvordan det var å ha problemer, og at det så klart ikke var gøy. Jeg var ikke frekk, og prøvde å være medfølende, men jeg tror det fikk henne til å tenke litt. For hun stoppet. Hun visste jo at de ville være ferdige senest et halvt år frem i tid. Jeg har ingen tidsgrense hos oss......

[Anonym bruker]

"Dette er ikke noen konkurranse om hvem som har det værst.

Frustrasjonene er de samme og like sterke uansett friske eller sykebarn.

Lite søvn eller ei, dårlig vektoppgang osv osv."

 

Enig i at dette ikke er en konkurrase, elt uenig i at frustrasjonene er de samme og like sterke- blir utrolig provosert av å lese dette. Jeg har selv kronisk sykt barn(syndrom) og 1 frisk barn og bekymringene kan ikke sammelignes- ikke i nærheten engang!

 

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Mange gode og noen provoserende- men det er greit! Jeg setter pris på allesammen.

 

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

det er lett for å ende opp i en slik spiral, det har vel kanskej blitt et mønster hos deg og henne, at når dere treffes så letter hun trykket sitt over til deg og kanskje du har lettet en del til henne også.

Jeg har/er vært der selv med en venninne som har barn i samme alder som meg, mye forklaring om hvordan ting er, og jeg er vel den som kanskje syter. Og har mye annet å stri med om dagen og, har begynt å gå til psykolog og er deprimert. Har nok vært det i mangen år.. Men det er ikke derfor jeg svarer deg, jeg prøver å gi deg min synsvinkel og kanskje et godt råd til deg for å snu på situasjonen. Om dette er en venninne du bryr deg om og ønsker å ha henne i livet ditt (anbefales for venner vokser ikke på trær.... ta vare på de du har)

 

så rådet mitt til deg er da at du bør tenke ut hvordan du vil forandre dette, det som jeg tenker er å si det til henne. Si det rett ut som det, du er lei av å høre på klaging. Du ønsker ikke at vennskapet skal basere seg på tømming av negativitet til hverandre. Kanskje dere skal prøve å ta en tur på cafe/kino/ut å spise/gå tur uten barn og snakke om andre ting?

Kun et forslag, du gjør det du føler er riktig for deg.

Kan og fortelle deg at jeg snakket med min venninne her forleden om ting som plaget meg, da pga hun presset meg til å fortelle det (og hun har ikke problemer med å snakke saklig ut om ting, det har jeg og jeg strigråt da jeg fortalte det pga undertrykkete følelser i mangen år)

men det var utrolig godt å snakke ut, lettet veldig på trykket.

 

Og vil også si at slik din hverdag er er ikke lett for andre å forstå, du er heldig for du får oppleve kjærlighet på et annet plan. Slik ser jeg på det. Du vet selv hvor flink og god du er, bevar det og gi deg selv ros hver dag for alt det du gjør, vær bevisst :-) Og det tror jeg du er!

 

Lykke til!!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du synes det er slitsomt å høre klaging over "ingenting", men en liten ting skal du huske på; Dersom du i vennegjengen blir en person som man ikke kan snakke fritt til om sine gleder og bekymringer, så kan det fort bli slik at du havner utenfor. Det er nemlig slitsomt å hele tiden måtte veie sine ord!

 

Jeg har selv et funksjonshemmet barn. Likevel gjør ikke det at jeg ikke klarer å glede meg med andre mødre i deres gleder, eller sette meg inn i deres sorger og bekymringer. Jeg ville aldri funnet på å påpeke at "det der er jo ingenting i forhold til hva jeg har å slite med!". (I hvert fall så lenge de har innsikt nok til å VITE at andre kan ha verre ting å slite med, og ikke fremstiller sin håpefulles utstående ører som like ille som å mangle en arm. Det finnes jo faktisk folk som rett og slett ikke evner å se lenger enn sin egen nesetipp, men det gjelder heldigvis de færreste). Jeg tror i hvert fall at jeg raskt ville støte fra meg ganske mange dersom jeg bagatrelliserte andres motgang på bakgrunn av mine egen situasjon.

 

En venninne av meg opplevde det motsatte. Nemlig at folk syntes altfor synd på henne på grunn av hennes problemer, og ikke klarte å snakke om hverdagslige problemer når hun var til stede. Hennes "problem" var imidlertid ikke et funksjonshemmet barn, men hun fikk uhelbredelig kreft. Hun syntes det var grusomt at folk gikk som på nåler rundt henne. Mange turte knapt å nevne at de hadde hodepine eller vondt i ryggen når hun var til stede. For henne ble det en dobbelt belastning, fordi det førte til at mange ble anspente rundt henne, og enkelte unngikk henne rett og slett. Hun var selv åpen om at hun hadde kreft og at hun kom til å dø, og syntes det var veldig trist at folk ikke turte å snakke med henne om det. Situasjonen er åpenbart ikke den samme som din, men det er noen likhetstrekk. Det vil være trist om dine venninner ikke kan snakke om sine "små" problemer når du er til stede, bare fordi du har det verre.

 

Saken er at det alltid vil være noen som har det verre enn deg selv, men det gjør ikke dine egne problemer noe mindre for deg. Folks problemer, små og store, er naturlige samtaleemner, så ikke tenk så mye på at du og ditt barn har det verre. Det er selvfølgelig lov å påpeke at deres problemer enkelte ganger er bagateller i forhold til hva du opplever, men ikke glem at andre også har lov til å beklage seg. Nå vet ikke jeg i hvilken grad du selv snakker om (beklager deg over) din situasjon, men å innta en offerrolle er sjelden kledelig uansett hvor stort eller lite problemet er. Dersom du selv er en positiv person som ikke klager over så veldig mye (selv om det er nok å beklage seg over), så kan det jo være at venninnen din rett og slett ikke forstår hvilken belastning du lever med. Og samtidig kan du uansett ikke forvente at noen andre skal kunne sette seg inn i din situasjonen. Kanskje du skal prøve å være litt raus, og ikke måle dine venners problemer og bekymringer ut i fra din egen målestokk?

 

Huff, jeg håper ikke at du synes at jeg er krass her, for det er ikke meningen. Jeg prøver bare å sette ting litt i perspektiv. Vi har alle våre problemer, og enten de er små eller store så er de viktige og reelle for oss selv. Vi kan selvfølgelig gjøre vårt beste for ikke å stråle ut negativitet når vi er i lag med andre, men gode venninner bør tåle å få høre litt syting og klaging innimellom. Bare det ikke blir HELE tiden...

[Anonym bruker]

Litt krass, men det er greit;-) Takk.

 

Det kom kanskje ikke kom så klart frem i innlegget mitt, men den irriterende klagingen gjelder kun et fåtall. De andre har jeg ingen problemer med, de forsetter som før med sine problemer, og jeg vil alltid forsette å være en støtte for disse. Dette gir meg mye og jeg ville ikke vært foruten. Jeg orker ikke å legge ut om vårt "nye" liv hver gang vi møtes, noen ganger er det greit å gjøre det, andre ganger orker jeg ikke og noen ganger er det ikke behov for det. Jeg er veldig tydelig på hvor jeg er. Jeg kommer ikke på sosiale treff om ikke jeg er mottagelig for litt klaging.

 

Det blir lettere for hver månde å leve med vårt nye liv, men jeg trenger tid- det er en enorm sorg oppi det å få et sykt barn. Jeg tenker på det hele tiden, under alle samtaler og drømmer om dette hver natt.

 

Selvfølgelig er det alltid noen som har det verre og jeg tar, og har alltid tatt spesielt hensyn til disse. Dette mener jeg man kan forvente av gode venner. Jeg har selv en i familien som har opplevd et mors mareritt og dette gjorde noe med meg, jeg satte mer pris på det jeg har og er mer ydmyk ovenfor andre. Jeg husket å minne meg selv på dette når jeg synes det var urettferdig at vi hadde omgangsyke hjemme i 3 uker- og det setter ting i perspektiv. Det er dette jeg ikke skjønner at noen av mine venninner ikke forstår

 

 

 

HI

[blond]

Hvordan tar du spesielt hensyn til dem som har det verre? Hvem kan egentlig si hvem som har det verst? Hvor tøft man har det handler mye om hvordan man takler ting, akkurat hva det ytre situasjonen er har ikke alltid så mye å si.

 

Jeg tenker at det er forskjell på langtidsbelastning og den korte intense som tar slutt. Selv om man har et familiemedlem med stort omsorgsbehov som gjør at man blir sliten over tid kan man også synes det er vondt med en våkenatt, vannkopper eller andre sykdommer som er slitsomme. Det er ikke slik at man tar alle de vanlige sykdommene på strak arm og tenker at det er ingenting i forhold til grunnsykdommen. Tvert imot kan det være enda mer slitsomt enn for dem som til vanlig har friske unger fordi det kommer i tillegg til hverdagsbelastningene.

 

Kan hende dem som klager og bekymrer seg for "bagateller" i bunn og grunn er usikre og har lite erfaring. Eller at de generelt har negativt syn på mange ting og bekymrer seg mye generelt.

 

Uhemmet mye klaging og syt er uansett kjedelig å høre på og det er helt forståelig at man trekker seg unna.