Dere som har fått barn..

[Annci<3]

Vi går vel alle rundt med forventninger og tanker rundt dette og bli foreldre. Det jeg lurer på er hvilke overraskelser dere har møtt på. Hva ble ikke slik som dere hadde trodd? :-)

[Ann Helen]

Da jeg fikk datteren min for 6 år siden, ble jeg veldig overrasket når jeg ikke fikk til ammingen. Jeg hadde hele tiden trodd at det var en selvfølge at alle ammet, men det stemte jo ikke...:-O

Så jeg ble kjempelei meg, og følte meg som en dårlig mor. På helsestasjonen sa helsesøsteren at jeg burde amme, for det er jo den beste næringen for barnet (det vet jeg jo), men ikke når det blir stress for både meg og barnet. Da ble løsningen pumping og flaske en periode, så gikk vi gradvis over til erstatning. Det var faktisk min mor som fikk meg til å slutte med pumpingen, for hun så hvor sliten jeg var og hvor urolig datteren min ble. Etter det ble alt mye bedre, og i dag har jeg en frisk og fornøyd 6-åring:-D Og nå venter vi en liten gutt i mars, og jeg føler meg mye mer avslappet angående amming. Vi tar det som det kommer:-)

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Jeg sier som Ann Helen over her: ammingen som ikke gikk veldig bra var en overraskelse. Det ble mye vondt, mange tårer, fryktelig mye stress og ingen god opplevelse i det hele tatt. Pumpet og styrte fælt og sleit meg egentlig helt ut de første ukene... Det vil jeg IKKE gjøre igjen!

 

En annen ting er at kroppen brukte laaaaang tid på å komme tilbake til NESTEN normal igjen etter fødselen også. Trodde det skulle gå veldig greit, men det var ikke så lett;)

 

Syns det var mange små overraskelser på veien hele tiden, men disse var kanskje de største for min del??

[Helverine]

Dette med ammingen for min del også..... Ikke var jeg komfortabel med å amme offentlig heller. Venter i april, og tror og håper jeg får det til bedre denne gangen

[MammanTilEmma❤]

fikk ei datter for snart 3mnd siden, å da hadde jeg kjempe problemer med ammingen de første ukene.. hun var spinnvill å fikk ikke tak.. kunne sitte i 10-15 min utn at hun fikk tak. på sykehuste måtte jeg ha hjelp vær gang nesten.. så grudde meg til hjemreise dagen.. for jeg fikk jo ikke til å gi ungen min mat:-O endte med at jeg kjøpte meg pumpe... så prøvde jeg selfølgelig å gi pupp før jeg jidde fra flaske... sånn holdt det på noen uker, men til slutt så ble hun bare flikere å flikere.. å no er det null problem med ammingen :-) hadde forventet at det skulle være en enkel sak men.

 

å jeg trodde alle små sov på dagen.. men det har jeg et bevis på at det er ikke sant.. jenta mi kan være våken fra morgen til kveld:-S sliiitsomt...

vartfall den første mnd... men nå har det blitt en vane for å si det sånn..

[MammanTilEmma❤]

må skrive litt mer;-) glemte enkelte ting.. det å amme offentlig synes jeg å er ukomfertabelt, ikke til familien, men framfor andre... er jo enkelte som kikker så veldig:-S å at en selv blir veldig følsom.. følte jeg skulle griner noen ganger når jenta ikke var så snill. å at det tar TID før vi selv blir som nornal igjen..som det å knipe, det var det ingen som sa til meg,

 

jeg sier bare KNIP så mye du kan, alt der nede er slappt etter fødsel for å¨si det rett ut ;/

[Gjest]

Mange overraskelser, men så var jeg lite vant til spedbarn før jeg fikk mitt eget. Var veldig overrasket over hvor slitsomt det var. Jeg var også veldig overrasket over hvor vanskelig ammingen var og hvor vanskelig han hadde for å sovne.

 

Hvis jeg kunne få babytiden med førstemann om igjen ville jeg: Tatt imot hjelp fra familien (ååh, så sta som jeg var på at jeg som mammaen skulle gjøre alt selv), jeg ville søkt hjelp for ammeproblemene og vært mer avslappet i forhold til sovinga. Tror nok mitt stress for å hjelpe ham til å sove gjorde det vanskeligere for begge. (synging, vugging, på et tidspunkt forsøk på bestikkelser...)

[Skilpadden]

Jeg ble veldig overrasket over hvor dårlig jeg taklet å være trøtt. Babyen var jo våken til alle døgnets tider, og jeg var utslitt. I hvert fall etter at nr 2 kom! Da satt jeg oppe med henne nesten hele natta fordi vi slet sånn med ammingen, og kl 7 ville storesøster leke. Jeg har aldri vært så trøtt i hele mitt liv...

 

En annen ting jeg ikke hadde trodd var at det var mulig å elske et lite menneske så høyt. Husker første dagen på sykehuset kunne jeg ikke ta øynene bort fra henne fordi jeg syntes hun var så pen. Sukk... Det er litt av en forelskelse!