Så redd for å bli borte fra sønnen min!!

[vi blir 4 :o)]

Skal settes igang i morgen, og merker at jeg er så engstelig for at det skal skje noe med meg under fødslen, og at min sønn på 3 år skal miste mamman sin! Disse tankene har kommet snikende de siste dagene.. flere som har det sånn? Itillegg har jeg svært dårlig samvittighet ovenfor han, hvis noe skulle skje. Tenker jeg rasjonelt vet jeg at han har godt av søsken, og at det er utelukkende positivt at vi blir fler.. men allikevel sitter jeg her med den dårlige samvittigheten..

 

Det jeg synes er utholdelig å tenke på er at dersom jeg skulle bli borte, vil han ikke huske meg engang, ettersom han bare er 3 år!!

det skal sies at jeg hadde en svært traumatisk fødsel med han, og at jeg holdte på å ikke komme hjem den gang.. Sikkert mye av det som bygger seg opp nå, som jeg har fortrengt hele svangerskapet!

 

Gruer meg så voldsomt til i morgen, og er så redd for alt dette! Noen positive tanker der ute??

[maizi]

Hei du!

Kjenner meg litt igjen i de følelsene du beskriver. Nå skal det sies at jeg ikke lenger hører til her inne da jeg fikk gutten min for to uker siden (inne og leser litt om de jeg har skrevet litt med under sv.skapet).

 

Men ja, jeg hadde også en tøff fødsel sist, og var livredd for at enten jeg eller baby skulle dø under fødsel. Forferdelige tanker, spesielt når man har en hjemme som man elsker så høyt og som man bare ikke orker tanken på å være i fra og/eller skal klare seg uten mammaen sin.

 

Har ikke så mange trøstende ord utenom at man må jo være realistisk oppi det hele. Sjansene for at noe skal skje med deg er jo minimale. Ble opplyst om at det var ca en i Norge som døde under fødsel i året og disse er gjerne kvinner med hjertelidelser eller andre alvorlige sykdommer.

 

Det går nok bra med både deg, babyen din og storebroren skal du se. Men er vondt når sånne følelser sniker seg innpå. Fortell om følelsene dine i morgen, sånn at de gir deg god informasjon underveis og du slipper å bekymre deg unødvendig.

 

Det som jeg derimot syntes er/var tøft var å være i fra storebror de dagene jeg var på sykehuset (hadde ikke vært fra han så lenge før), men det virket som om det var meg det var verst for:) Er utrolig tilpasningsdyktige disse små. Ellers så er jo hverdagen ganske så annerledes nå som jeg må dele meg på to, men det må jo storebror bare akseptere. Dette er jo det nye livet vårt.

 

Ønsker deg masse lykke til i morgen. Ikke lenge til du sitter med nurket ditt i armene og da er alle de vonde følelsene glemt!!!!!

[lillebie på`n igjen]

huff jeg kjenner følelsen! jeg har de siste dagene hatt samme tanker som deg...rett og slett litt fødselsangst....jeg som har gått å gledet meg og gledet meg...

 

jeg tenker mye på, at min baby ikke vil ha noen juridiske foreldre om jeg skulle bli borte, for i dette landet i vårt tilfelle så har ikke medmoren krav på barnet før det er stebarnsadoptert- som må skje etter fødsel...selv om vi er gift og alt..

 

så det tenker jeg mye på..pluss at jeg rett og slett er redd for å bli borte... jeg tror at det er normalt til en viss grad for mange av oss- at man er innom en slik tankegang- man skal inn på et sykehus - som kan være skummelt nok i seg selv...jeg tilbrakte mye tid på sykehus med store operasjoner som liten - og tenker det kan bunne i det...

 

men dette går helt fint - gled deg til i morgen og si fra når du kommer at du er engstelig - så regner jeg med du får høre noen oppmuntrende og trøstende ord av jordmor, og få deg til å fokusere på at nå kommer det en baby - som du skal ta vare på )