Jeg ønsker synspunkter på hvordan samboer behandler meg...

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har vært sammen i mange år og har to barn sammen. Forholdet vårt går opp og ned, som andre forhold. Vi er nå inne i en dårlig periode. Jeg føler meg alene og vet ikke hvem jeg kan snakke med. Kan dere lese dette og si deres mening??

 

Noen eksempler:

 

Jeg er ofte trøtt og sliten. Er oppe og ammer minstemann hver natt + at eldstemann også ofte våkner.

 

Sambo sover som en stein (jobber også) og bidrar aldri på nettene.

Vi står opp hver vår morgen i helgene så den andre får sove.

Jeg orker ikke sex, pga av at jeg er så sliten, det plager sambo en del...

 

Så lenge jeg er i humør og gjør det meste i huset er ting bra i forholdet. Hvis jeg begynner å stille krav blir det fort sure miner. Jeg vasker hele huset en gang i uken, vasker alle klær, lager middag hver dag (men er jo i permisjon i år), handler på butikken, leverer og henter i barenhagen, ja stort sett det meste. Han kan godt levere en dag innimellom hvis jeg BER HAN om det! (ingenting kommer gratis her...)

 

Han er flink med ungene. Han betaler nesten alle regninger (tjener mye mer enn meg...) Føler at han kjøper seg fri fra en del oppgaver. Jeg har ikke samvittighet til å si ifra mer da han kjøper ting til meg/betaler bilen osv...

 

Vet nesten ikke hvor jeg vil hen selv med dette innlegget. Men jeg er en sliten to- barnsmor som ikke føler at jeg får den respekten og anerkjennelsen jeg fortjener! Jeg står på døgnet rundt for familien min! mannen min jobber, ja - men gjør ikke stort mer! Understreker igjen at han leker mye med ungene og er flink med dem!

 

Uansett hvordan jeg legger dette frem blir ikke ting bedre. Han er VELDIG dålig på å ta imot "kritikk"...

 

Hva skal jeg gjøre? Noen som kjenner seg igjen?

 

Jeg elsker mannen min, men har det ikke alltid like greit...

Han er ikke flink til å si at han elsker meg, ta på meg osv... han blir fort sur...

[Anonym bruker]

Det høres ut som du er litt utslitt ja. Her er det noenlunde likt, far i huset er mye på jobb, når han er hjemme må jeg alltid be han om å gjøre selv de minste og mest opplagte ting, som å skifte bleie på babyen vår feks. Det er faktisk ganske slitsomt i lengden å måtte mase så mye på en voksen person hele tiden, sepsielt når en har barn som krever sitt i tillegg. Så jeg forstår deg veldig godt!

 

Tror dessverre det er mange av oss der ute, vet ikke helt hvordan det kan bli bedre. Har prøvd å snakke med mannen min, men det hjelper bare en liten stund, så er det tilbake til "normalen" igjen.

 

Mannen min er forresten også veldig flink med ungene til tider, tar de ofte med seg ut på forskjellige prosjekter/utflukter! Det skal han ha, ellers er han en veldig flott, snill mann som jeg er veldig glad i. Kanskje jeg bare burde bli vant med det etter 8 år og ta til takke med det jeg har, for det er jo langt fra uholdbart... Han er faktisk ganske deilig når jeg bare tenker meg om, og får hormonene litt på avstand...

 

Vanskelig å råde deg til noe egentlig, litt vanskelig hvis han blir fort sur som du skriver, men han er da en voksen mann som burde tåle såpass.

 

 

[Anonym bruker]

Syns ikke samboeren din burde stå opp i ukedagene om nettene når du har permisjon og han er i jobb. I helgene er det jo noe annet.

Bra at dere deler på soving i helgen også.

Syns du bør sette krav på at han gjør mer i huset, f.eks støvsuger i helgene? Jeg hadde ikke brydd meg om at han blir sur, det får han bare tåle.

 

Si til ham at du trenger mer hjelp i huset! Det er ikke meningen at du skal gjøre alt. Du har lov til å gi beskjed om at du er sliten, og han har med å stille opp for deg og familien - ikke bare økonomisk sett.

 

Dere kan bli enige om faste oppgaver i heimen, det har vi. Så slipper dere å krangle om det.

Nå som jeg har bekkenløsning gjør samboer så og si alt av husarbeid da jeg ikke er i form til å gjøre så mye.

Men når jeg blir bedre etter fødsel så vil han avlaste når han kommer hjem fra jobb. I tillegg til at han støvsuger + henger opp klær så tar jeg meg av resten.

En trenger faktisk slike avtaler skal en slippe mye unødvendig krangling hele tiden.

 

 

Hvis du føler han kjøper seg fri fra slike oppgaver så hadde jeg heller tilbudt meg å være mer med på betaling av regninger o.lf.eks, så har han ikke noe å kjøpe seg fra.

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg skjønner godt at du føler deg alene.

Og jeg synes bestemt at han bør ta sin del av oppgavene i hjemme.

Selv om du går hjemme ett år så er ikke det å gå hjemme med en baby, noe hvile år.

Det er mer krevende enn å være hjemme med en baby enn å gå på jobb.

Jeg synes også at samboeren din burde hjelpe deg på natta med de små, det er ikke bare han som trenger søvn, det gjør du også.

Husarbeid bør han også være med på å gjøre, han er jo med på å lage klesvask og andre ting han også.

 

Samboeren min er flink til å gjøre noe da jeg ber han om det, og blir ikke sur da. Men har ikke så lett for å se tingene selv. Her har vi noen krangler nå og da, for jeg føler meg så alene med alt som har med hus og hjem å gjøre. Han er verdens snilleste samboer, men skulle ønske han så rotet litt lettere noen gang.

 

Så det jeg kjenner meg igjen i er at jeg føler meg også alene om ting ofte, og føler at det er " mitt ansvar" og det ligger det til jeg tar det.

 

Jeg blir så provosert av menn som ikke hjelper samboerene sine med husarbeid, har inntrykk av at det er mange av dem.

Selv om han ikke tåler kritikk, synes jeg du skal ta en alvorsprat med han, og si hvor sliten du er og hvordan du har det.

Alle må vi tåle å få kritikk her i livet, ingen klarer å unngå det.

 

Men deter kjempe bra at han er flink med barna sine.

Ønsker deg masse lykke til,vet ikke omdet her var til noe stor hjelp.

Men jeg skjønner deg veldig godt!!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Har også hatt det slik i lang tid, med at han så og si ikke gjør noe i hjemmet eller med barna uten at jeg må be han om det.

 

Men nå har jeg stilt krav. Rett og slett satt meg på rompa. Gjorde det sist helg og også denne. Sist helg endte det med at det så og si ikke var mat i huset. De eldste måtte lage mat selv og klaget på at det ikke ble middag. Ikke spesielt koselig, men han må lære seg å se hjemmet og barna sine. Hele uken som gikk ga jeg han slike stikk. Denne helgen skulle jeg bort med det ene barnet vårt, og fortalte han at nå var han nødt til å tenke på mat for lørdag og søndag i tillegg til at det skulle være nok til skolemat og bhg på mandag. Jeg la meg på sofaen og han spurte hva han måtte ha. Jeg vet ikke svarte jeg, du får se deg rundt slik jeg må.

 

Og han satte seg på nett, fant en oppskrift til søndagsmiddagen og skrev handleliste. Kjøpte inn det vi trang i huset. Laget middag til dem på lørdag, koste seg med dem og laget også middag på søndag (igår).

 

Jeg roste han mye for det han hadde gjort og så at vokste på det. Viktig at vi voksne roser hverandre også for at vi skal orke og gidde å fortsette å gjøre det som er nødvendig og gjøre positive handlinger. Da får vi også mer overskudd til hverandre.