Bryllup og stebarn

[Anonym bruker]

Vi skal gifte oss, og det er veldig vanskelig å finne ut hvilken rolle stebarna skal ha i et eventuelt bryllup. Sånn det ser ut nå, kommer vi nok ikke til å ha bryllup ettersom jeg vet at dagen kommer til å bli ødelagt for meg om stebarna er der.

De kommer til å være full av drama, skape seg, lage konflikter og generelt ikke være særlig fornøyd med dagen. Dette skjer hver eneste samværs helg, og særlig når det er noe ekstra, vi har vært i noen foreldre bursdager, og det har ikke vært noe særlig, de skaper seg over bordkort, bordplassering, meny, hvem som snakker med hvem. Tanta deres som var vertinne i onkelen sin dag, måtte bruke en halvtime på overtaling i forhold til hvor det ene stebarnet skulle sitt, og vi endte selvsagt opp med et barn ved voksenbordet.

Jeg orker bare ikke styr og klenging når vi skal danse brudevalsen, spise middag eller ta bilder. Synest også det er veldig rart at de skal være med på bryllupsbildene. Vil ikke de skal være brudesvenn/pike.

Jeg vet også at gutten vår kommer til å stråle av lykke, kommer til å kose seg med pent tøy, og festen vår. Kose seg med besteforeldre, tanter og onkler på begge sider. Stebarna kommer nok med sine sure tverre kommentarer til slekta mi, akkurat slik som de pleier.

Det ødelegger jo for alle med slik oppførsel, de har jo ødelagt for seg selv med vanskelighetene sine.

Og jeg har lyst å ha stor bryllupsfest, men de ødelegger jo også den for meg. Det går jo desverre ikke an å ha bryllupsfest, uten ungene hans. Jeg mener jo at min kommende ektemake kanskje burde vurdere å gi meg denne dagen, siden han ikke er i stand til å oppdra ungene sine, noe som jeg kjemper med i hverdagen, at vi kunne ha en slik viktig dag uten. Men det tviler jeg på at kommer til å skje.

Tanta deres på hans side, hvis bursdagsselskap de klarte å lage ustemning i, har ved neste store familiefest på den sida av familien invitert han, meg og felles. Skriftelig invitasjon med alle våre navn og stebarna var ikke invitert. De er så vanskelige at folk ikke ønsker å ha dem på besøk. Det er jo noe til ettertanke. Det er jo veldig synd og veldig trist.

[Anonym bruker]

hei

 

forstår situasjonen din, og at det ikke er lett, men bare lurer på en ting(her er det også mine og dine barn)...

måten du snakker om stebarna på, er du ikke blitt glad i de? de er en del av mannen din som du elsker over alt på jord ikke sant?

hvorfor er det slik aat de ødelegger? er det sjalusi ute å går ?

hadde dette vert meg, så hadde jeg utsatt bryllupet til jeg hadde fått en ordning på alt, og snakket ut med alle... snakk sammen med barna hans, hvorofr de oppfører seg slik, kansje dere har litt å jobbe med... ?

snakk ut om tingene, på tomannshånd, du med dem(barna)...

husk også at man skal jo behandle alle barna likt, mine dine og våre...

jeg håper du finner ut av det.. og lykke til med planleggingen, husk å inkludere din mann, snakk godt sammen med ham, hva som kan være grunnen til at det er slik... men jeg tenker nok sjalusi på en måte, at de ikke har pappan sin alene lenger...

et bryllup som foregår slikt ville ikke ha vert en hyggelig fornøyelse, og dette skal jo bli deres dag, ikke bli masse kjipe minner...

ta dere god tid og finn ut av tingene... spør gjerne om hjelp utenfra...

:-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Føler på samme måte... :-(

 

Mannen har fridd, med kvier meg for bryllup grunnet stebarnet... Moren lager alltid så mye bråk, og ved et evt. bryllup blir nok ikke det noe mindre av..

 

Orker ikke tanken på at de skal få ødelegge en så fin dag...

 

Vi reiser trolig bort kun vi to.. Synes det er trist, for helst hadde jeg sett at familien min var med, men da må vi jo ta med hans også :-(

 

Vanskelig dette...

[Anonym bruker]

Hei

 

Skjønner at situasjonen er fortvilende, men å invitere felles barn og ikke stebarn er slemt og urettferdig. Hva med å feire bryllup uten barn? Evt. gå igjennom bryllupsdagen med alle på forhånd og skaffe barnevakt som er tilstede, så om de (alle, både felles + ste) ikke oppfører seg så ryker de rett hjem med barnevakten.

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg har sagt til min kjære at jeg gjerne vil gifte meg med han, men at jeg ikke ønsker bryllup. Vi kommer nok til å reise bort bare oss to, men jeg er oppriktig lei meg for dette. Jeg har ikke sagt horfor, men han forstår det nok, tror jeg. Men han tar allikevel ikke tak i problemene.

Jeg vet vel egentlig ikke om jeg er glad i dem eller ikke. Jeg har et veldig "profesjonelt" forhold til dem. Jeg oppfører meg litt som en ungdomsarbeider på jobb. Jeg er veldig korrekt, inkluderende, og høffelig. Som om vi er avlatstningshjem for et par vanskeligstillte barn. Jeg vet at livet som skilsmissebarn ikke er lett, og jeg vet at de sliter med det meste.

Men jeg føler at et bryllup ville bli en for stor invadering av vår personligesfære. De er på en måte ikke del av vår familie, for de er så flinke å distansere seg fra oss, og vårt liv. De vil bare inn å være litt med pappaen sin, og aller helst ikke være del av livene våre. Jeg prøver å inkludere dem så godt jeg kan, men det preller av. De vil at ting skal være som det var før. De vil ikke forholde seg til denne dama som kommer inn og mener mye om mangt.

[Anonym bruker]

Huff!! Ja dette er ett skikkelig dilemma! Jeg/vi har det samme problemet. Relativt store stebarn(12 og 16år) som ikke vet å oppføre seg eller å respektere andre enn seg selv.....og sin mor!

Vi har to små fellesbarn(2 og 4år).

Et evt. bryllup ville ikke blitt VÅR dag dersom stebarna skal vere der.

Har tenkt litt på å reise bort, bare min samb.,våre felles barn og jeg.

Hadde selvsagt vert romantisk og riktig for oss, men vi vil jo gjerne ha et vanlig bryllup med venner og familie her hjemme. Ikke lett å vite hvordan vi skal gjøre det. Blir vel helst til at vi utsetter det til stebarna er så store at de MÅ oppføre seg eller la vere å komme!!!

 

[Anonym bruker]

For å være helt enig så er det litt godt at andre er i samme situasjon. Jeg har tenkt at vi ikke kan ta med felles, siden hans ikke blir med, så jeg har tenkt det bare blir oss to som reiser. Men vi har kun min mor som alternativ barnevakt for en såpass lang periode. Men hun kan jo plutselig bli syk, og da må vi ta dem med

[Anonym bruker]

Vet du hva? jeg skjønner deg veldig godt! Og selvfølgelig skal ikke stebarna få ødelegge bryllupsdagen din!!! Barn (ste eller ikke) er NØDT til å tilpasse seg og vite at de ikke kan styre ethvert show. Kunne det vært en tanke at de er med i kirken, og må dra hjem etter det? Evt at dere tar en skikkelig alvorsprat med de? Det går jo ikke an at de skal ødelegge en hel dag på denne måten, og det er tydelig at det ikke bare er du som syns det (tenker på tanten som ikke vil ha de i flere selskaper). Hvor gamle er de forresten?

Enig med deg at det er trist og syns, men at de er så håpløse i oppførselen skal ikke du svi for på en sånn dag som det...Lykke til:)

[Anonym bruker]

Synes ikke du kan utestenge barna til samboeren din. Har selv en stesønn som alltid skal synes for alle og som slår seg vrang og hyler om han ikke får det han vil. Men i bryllupet vårt så han fort hvor hans plass var. Vi hadde med alle 3 barna i kirken, til fotografering og til middagen, men så reiste de til barnevakt og ble der til dagen etter.

 

Hvis man har slike problemer i familien, er vel et bryllup noe man bør utsette til ting er på plass og man fungerer som familie (disse barna er faktisk hans familie). Husk at du skal leve med denne mannen OG barna hans resten av livet og du MÅ inkludere de også. Mannen din er like glad i de som du er i ditt barn og han må vel ha sin rett til å dele denne dagen med alle sine barn? Dette er ikke bare bruden sin dag, men også brudgommen sin dag og om han ønsker ALLE sine barn der er ikke det rettferdig overfor han å ha alle der da?

 

Hva med å forsøke å være noe annet enn en ungdomsarbeider for de? Hva med å inkludere de i planene? Hva med å spørre de hva de ønsker? Min datter på 9 fikk ansvaret for de to mindre når de gikk bak meg inn i kirken og for å strø roseblader foran mannen min og meg på vei ut. Stesønnen min på 4 fikk ansvaret for å passe på hatten til faren og å gi han den før fotograferingen. Minste på 1 1/2 fikk ikke noe ansvar. Jeg tror det å inkludere er veldig viktig. Hvis de føler at de får ta del i begivenheten også før selve dagen, kan det hende at de oppfører seg annerledes. Kanskje de føler at de ikke ønsker deg i livet sitt fordi du kun er overfladisk overfor de? Hva med å gå dypere og ikke komme med all verdens formaninger?

 

Jeg var 14 da mamma giftet seg for 2. gang. Jeg kom ikke fordi jeg ikke ble inkludert. Jeg var hjemme alene. Selv om dette bare ble gjort på tinghuset husker jeg at jeg gråt når sermonien skulle starte. Det var uendelig trist at mamma ikke ville dele dette med meg på noen som helst måte. Til deres forsvar så er det kommet frem i ettertid at de rett og slett ikke tenkte på dette i det hele tatt og de nå vet de burde handlet annerledes, men gjort er gjort og spist er spist og det er ikke noe vi kan gjøre med det nå, men jeg anbefaler alle å gjøre det annerledes.

 

Tenk om det var ditt barn og mannen din ikke ville ha det i bryllupet sitt fordi det var så krevende og fordi han synes at denne dagen skulle være HANS, ikke barnets? Hvordan ville du følt det?

[Anonym bruker]

Vrien problemstilling, men det er jo som du sier, man kan ikke ta med noen og ikke alle. Et alternativ er å ha et bryllup uten barn. Et annet er å "leie" inn en barnevaktbølle som har som jobb å holde ungene i tøylene under bryllupet.

 

Det kan jo være at stebarna oppfører seg bedre om de blir mer inkludert i planene. Hva om de kan bidra med bordplassering eller få andre oppgaver som gjør at de føler seg voksne og av betydning, ikke bare at de er i veien. Det er rart med disse ungene, for jeg tror de er ganske flinke til å lese voksnes sinnsstemninger. Jeg ser det på min egen stedatter, hennes humør smittes lett av mitt.

 

Tror en god dose tålmodighet må til her, men man må aldri gi opp. Spesielt dersom det sitter en bitter eks på andre siden, da blir barnas sinn farget av de voksnes konflikter.

[jollybaby]

Jeg gifta meg i fjor og da deltok jentene i bryllupet! Selv bio mor kom til kaffen. Vi hadde liten middag og stor fest. Koselig var det!

[Anonym bruker]

Mener ikke å halshugge deg, men jeg synes uttalelsene dine og innstillingen din er helt horribel. Jeg førstår følelsene dine rundt dette, men jeg synes du virker så bevisst dem selv også. OG DA BØR MAN GJØRE NOE MED DET!

 

Som en sier lenger opp her; Ordne opp i situasjonen FØR du gifter deg.

 

Min personlige mening er at det er kanskje som å be om et mislykket ekteskap, om dere ikke klarer å ordne opp i situasjonen som er rundt stebarna og du ikke klarer å forandre dine følelser for de.

 

En siste ting; Dere skal dra bort å gifte dere, for å ordne en måte å gjøre det på der stebarna ikke trenger å være tilstede. Men barna deres vil du gjerne ha med. Så du bestiller en tur til kjernefamilien, later som om mormor skal passe de når dere er borte for plutselig å bli syk slik at dere "må" ha de med likevel? Og dette gjør du bak din manns rygg i samme åndedrag som han skal gifte seg med deg??? Dette tipper jeg kommer til å bli et fabelaktig ekteskap! Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er vel ingen av dere som tror at dette er noe jeg ALENE bare kan jobbe litt med, så forsvinner det.

Det er vel ikke jeg som skal fikse opp i den dysfunksjonelle stefamilien, jeg som ikke har foreldrenes autritet? Eller skal jeg fikse dette ved å la de diktere hvordan jeg skal leve livet mitt, skal vi la barna bestemme enda mer i livene våre?

Vi har som sagt vært sammen i en årrekke, skal disse problemene forsvinne må det innskjerpinger til, og faren er en nøkkelperson. Mora har nok også mye innflytelse, men om far er med så kan problemene minkes, og det kan være godt. Men at jeg alene skal snu denne situasjonen , det går ikke.

Alene er det eneste jeg kan gjøre å akseptere situasjonen, ja det er vanskelig for dem, ja foreldrene har begge taklet oppdragelse etter skilsmisse svært dårlig, dette vises på barna, det er ikke barnas feil. Og det er det jo ikke, jeg kan se hvor det er gått galt, jeg kan se ulike tiltak som sikkert hadde vært effektive, men det er foreldrene som må ta seg sammen.

[Anonym bruker]

Men da må jeg spørre deg!Om ting er så ille som du beskriver her, og forholdet mellom deg og stebarna er så dårlig!Hvorfor i herrens navn skal du på død og liv gifte deg med denne mannen da?

Det er jo tydelig at dette har pågått en stund, og det ser heller ikke ut til å bli bedre, så om det er så ille, at du faktisk ikke ønsker barna hans i bryllupet, fordi du mener det er DIN dag, så synes jeg det er utrolig at du velger å gifte deg...

På meg ser det desverre ut som en del av problemet ligger hos deg, med DIN innstilling til stebarna...

[Anonym bruker]

Enig!!

 

Jeg er også ulykkelig stemor til tider. Sjalu er jeg, liker ikke eksen, liker ikke alltid ungene... Ser frem til barnefri helger osv.

 

Men jeg vet at dette er mitt problem. Jeg kan ikke legge skylden på noen andre enn meg selv når det kommer til dette. jeg må rydde opp i holdningene mine, for mannen min gjør ikke noe galt, ikke gjør ungene det. Så gudene vet hvorfor jeg føler det på denne måten.

 

Men både du HI og jeg må gjøre noe med vår egen innstilling. Tenk årsak-virkning, det er vi som sitter på fasiten.

[Anonym bruker]

Her er det vel innstillingen DIN som er hovedproblemet? Hvorfor kan ikke du møte barna hans på halvveien? Er det virkelig så ille? Hvorfor skal du diktere livet deres eller forvente at mor og far skal endre på alt til slik som DU vil ha det? Du må ta litt ansvar for din holdning. Barna vil kanskje se på deg annerledes om du er villig til å møte de litt på veien og ikke sitte på den høye hesten din og mene at DIN oppfatning er den eneste rette. Dette er barn, ikke voksne. De er egne små mennesker og det SKAL du akseptere på samme måte som du vil at de skal akseptere at du er i livet deres.

 

"Eller skal jeg fikse dette ved å la de diktere hvordan jeg skal leve livet mitt, skal vi la barna bestemme enda mer i livene våre?"

Du dikterer jo livet deres og derfor er det ennå viktigere at du møter de på halvveien (for det finnes faktisk en mellomting) og har samtaler med de, finner på noe med de og ikke suser rundt i en verden som dreier seg kun om deg, dine barn og din mann. En verden der de ikke er velkomne. Hva med å forsøke å la de føle seg velkomne av deg? Når de kommer, forsøk å si "Hei. Nå har vi ventet på dere. Har dere hatt det fint hos mamma?" Det er ikke sikkert det skal mer til, men slik jeg oppfatter deg er det helt utenkelig for deg å i det hale tatt forsøke noe slik, for du har allerede bestemt deg for at disse barna ikke er velkomne i livet deres og det er enormt trist. Føler med barna her.

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør være veldig klar med mannen din. Fortelle han hva som må til for at du skal kunne trives med stebarna, selvfølgelig kan du ikke sitte og niholde på dine meninger om hvordan det SKAL være. Dere må bli enige. Fortell at du føler barna hans kommer til å ødelegge dagen din. Fortell at du synes han må ta en del grep i hverdagen.

 

Og la han ta valget om han ønsker å gifte seg med deg basert på hvordan virkeligheten faktisk er. Kanskje han ikke ønsker det, og det ville være galt av deg å "fange" han på denne måten. Eller kanskje han egentlig er enig i at noe må gjøres og dette får han til å innse alvoret.

 

Ville du giftet deg med noen som hadde de følelsene og innstillingen du har for barna hans, for barna dine. For de er hans barn, vet du. Han elsker de like høyt som du elsker barna dine. Pluss at han har dårlig samvittighet for at han ikke kan være der like mye for de, som han kan med barna dere har sammen.

[Anonym bruker]

Jeg lurer litt på dette.

Når man ikke gidder ta jobben med å gi barna sine gode verdier, holdninger, manerer, kunnskap, ja rett og slett en solid oppdragelse så er det ikke akkurat en kjærlighetserklæring man kommer med. Handlingene er at man ikke bryr seg, da mister man litt retten til å si, jammen, jeg er jo så glad i deg, eller i barnet.

Jeg er helt vanvittig glad i mine barn, og jeg står på for dem, jeg korrigerer dem, jeg koser med dem, jeg underviser dem. Jeg hadde aldri akseptert slik oppførsel fra mine barn, som min mann aksepterer fra sine særkullsbarn. Jeg hadde aldri latt skolearbeidet til mine barn flyte, slik han gjør med sine barn. Jeg hadde aldri tolerert at barna mine hadde behandlet tingene sine og hjemmet vårt på en slik skjødesløs måte, han lar særkullsbarna sine holde på.

Er det så vanvittig mye kjærlighet der, om man ikke gidder å bry seg, bare en liten smule.

Standarden hans er altfor lav, vi har snakket mye om dette. Jeg våger ikke betvile at han elsker dem ovenfor han. Men jeg gjør det nå så uansett.

Det er jobb med å oppdra unger, men man kan jo ikke la være å ha grenser for dem av den grunn. Man gidder jo å gjøre jobben, nettopp utav kjærlighet til dem.

 

Jeg forstår jo det er andre momenter som medvirker når en er samværs forelder, men en kan ikke ha unntakstilstand i årevis. Hverdagen må jo komme med tid og stunder.

[Gjest Antarctica]

Jeg er dessverre enig med 22:37 her. Av egen bitter erfaring. Det er faren og ikke ungene som er det STORE problemet.

[ღღTrininho _gravid nr 3 ღღ]

Jeg er sjokkert over deg som startet tråden her!!!

 

Jed håper på en oppdatering om 2 år,er dere gift enda da tro? Tvilsomt med dine innstillinger.

 

Du vil ikke ha med barna hans i bryllupet eller på bildene, mens det prektige fellesbarnet er en selvfølge. MAKAN!!!!!!

 

Jeg har en sønn fra før, og et fellesbarn med mannen min. Vi giftet oss i sommer. Jeg skal love deg at hvis mannen min så lite som hadde antydet at min sønn ikke skulle være delaktig i bryllupet,så hadde det aldri blitt noe bryllup.

 

Det fins masse alternativer for å gjøre dette til en perfekt dag. Inkludere ungene, la dem føle seg delaktige, være brudesvenner, bli med å gå opp først i kirken. La dem føle seg viktige. Snakk MYE om det på forhånd. Ha en barnevakt med som hjelper til, ordne med overnatting til ALLE ungene når festen starter.

 

Ikke skyld på ungene å si at dette er umulig, for det er det ikke. Du er nødt til å gjøre en ENORM innsats overfor disse ungene. Du gifter deg med faren deres, du skylder både ham og barna en innsats. Ikke en ungdomsarbeider som bare er påtatt høflig. Du blir gjennomskuet,og har blitt det for lenge siden.

 

Men det virker ikke som du en gang vil ha et ordentlig forhold til dem. Du vil ikke at de skal være en del av deres familie. Du bryr deg bare om mannen din og deres fellesbarn.

 

Fryktelig dårlig gjort!!!

 

For all del,stikk av og gift deg uten barna hvis du ikke orker å gjøre en innsats. Men dette er bare en dag av mange, med denne innstillingen er det ikke sikkert det blir så kjempemange dager i fremtiden.

 

Husk: mannen din elsker disse ungene, og hvis du virkelig er gla i han så skjerper du deg!!!

 

Det er ikke enkelt å ha mine,dine,våre barn, derfor må det jobbes knallhardt!!!!