Blir det like fantastisk neste gang?

[Pumaliv]

Jeg husker den dagen da sønnen vår ble født som en helt magisk dag. Helt fra vannet gikk til han var ute... Bare bilreisen inn til sykehuset, for en spesiell reise, ingen ferietur i verden kan erstatte den! Hehe:-D Jeg husker det hele som de største, lykkligste og stolteste timene i mitt liv. For ikke å snakke om dagene derpå. Jeg var euforisk i flere måneder etter! Og er det vel fortsatt, jeg får bare masse tårer i øynene bare av å tenke på hvor høyt jeg elsker han og hvor heldige vi er som har en sånn frisk og fin gutt. Jeg føler at vi har vunnet i et lotteri. Og at det skulle vært helt sinnsykt om vi fikk oppleve det igjen.

 

Selve smertene fra fødselen kan aldri overgå den følelsen av seier og stolthet som jeg følte da jeg trillet rundt med han i den lille sengen på sykehuset. Jeg vet de eksisterer, men jeg kan ikke forestille meg de lenger... Heldigvis..

 

Vi har hatt (og har delvis fortsatt) vår del av våkennetter, sykdom, skrik og kolikk, så jeg vet jo hva det hele handler om, bortsett fra alle disse fantastiske følelsene rundt det å få barn. Vi har jo "våknet" :-)

 

Men, det jeg lurer på, er om det blir like magisk neste gang? herrgud, tenk om man ikke blir like glad i barnet? Hva om man får en kjempetøff fødsel (jeg følte meg så heldig sist, ettersom alt gikk så bra) og hele opplevelsen får et annet preg... Blir man like lykkelig likevel, får barnet? Føler man seg like "blessed"?

 

Jeg er sikkert merkelig som lurer på dette da.., men det jeg gleder meg mest til om dagen er å skaffe et lite søsken til mini. Men, jeg klarer ikke å ta det forgitt at det skal bli like fantastisk?

 

Noen som har hatt like tanker?

[Anonym bruker]

Jeg hadde ett tøft svangerskap og endte med keisersnitt. Har ikke spesielt gode minner, men veldig mye følelser involvert.

 

Var full av beskyttertrang fra det øyeblikket jeg fant ut at jeg var gravid. Tok nesten 1 år før jeg var komfortabel i morsrollen(var bare redd for så mye- krybbedød etc).

 

Jeg elsker barnet mitt over alt på jord. Og syns det er helt utrolig at han er frisk og perfekt. Utrolig at han har vokst inni meg.

 

Det var ikke en fantastisk følelse å gå gravid eller å føde han, men jeg kunne ikke vært mer glad i han =)

 

Jeg er redd jeg skal få ett sykt barn, eller at noe grusomt skal skje hvis jeg blir gravid igjen. Tenker at vi har fått vår flotte sønn, og ikke sikkert ting går så bra neste gang.

 

Føler at de tankene mine er "litt spesielle". Men det er jo sannheten. Man vet ikke om det går bra.

 

Forøvrig tror jeg man elsker hvert barn på ulik måte. Men ikke at man er mindre glad i den ene enn den andre. Selv om veien frem er totalt forskjellig.

[3småtroll♥]

Jeg husker alle 3 fødslene like godt!

Timene fra riene begynte, turen opp til sykehuset, følelsene jeg hadde før og under fødsel... ALT husker jeg;)

Smertene er bare en vag erindring... (og ja, jeg har hatt tøffe fødsler!) men ingeting som overgår det å blir mor!

Hverken første, andre eller tredje gang!

 

Husker når jeg skulle ha nr. 2 da hadde jeg vedlig dårlig samvittighet for første-snupp! Det er bare 13 mnd mellom de og jeg syns veldig synd på snuppa som plutselig måtte dele på pappaen og meg med en liten søster!

Da jeg fikk nr 2 ville jeg fortest mulig hjem til eldste... så jeg dro hjem etter 2 dager. Men fy søren så fint det gikk;)

Eldste syns det var kjempestas med lillesøsteren og jeg elsket de like mye selvfølgelig!!

Når vi fikk minstemann var yngste-snupp 4,5 og eldste 5,5 og jeg hadde slike tanker da også!

Hvordan skulle de takle å del oss med en til? De var jo vandt til hverandre, men hvordan skulle det bli med en baby i hus?

Det gikk like fint det!

Jeg kommer aldri til å glemme da jentene kom opp på sykehuset for å se på lillebroren! Får tårer i øynene mens jeg skriver nå

 

Nå er minste 18 mnd og jentene er super-snille med han og jeg er like glade i alle 3!!

Jeg føler meg så heldig som har fått 3 nydelige barn som er friske!

Når folk spør nå om vi ikke skal ha en til så sier jeg bare at jeg vil ikke friste sjebnen....

Så JA, det blir nok like fantastisk neste gang;)

Alt kommer til å bli forskjellig ang fødselsforløp osv, men følelsene blir like sterke;)

[Makko med to små gutter]

Vel kjøreturen til sykehuset med rier sittende fast i morra rusjet? -jada spesiell, men ikke fantastisk!

 

Er vel mer som anonym over (og ja jeg tror du er HELT NORMAL!), livet som gravid var et helvete, med sterk kvalme i 20uker, og sterk BL i like mange uker. Til tross for at ungen ble tatt med vakum gikk jo fødselen greit - Synes ikke det var fantastisk å få han på brystet når navlestrengen fremdeles hang fast...

 

MEN, fasinasjonen over dette lille nurket var stor fra starten, men det tok sin tid før jeg ble skikkelig glad i han. Tror ikke jeg hadde noe fødselsdepresjon, men brukte litt tid på å venne meg til den nye situasjonen og bli kjent med gledesspreder'n vår!

 

Jeg håper det faktisk blir lettere neste gang jeg, jeg veit hva jeg går til nå iallefall :-D Og jeg veit hvor herlig resultatet kan bli!

[Tante Gustava]

Hadde lignende tanker når jeg ventet nr 2. Jeg elsker jo storebror så høyt, hvordan kunne det være mulig å skulle bli like glad i en til? Jeg må innrømme at jeg så ikke for meg at det egentlig skulle gå an, og innstilte meg vel egentlig litt på å måtte jobbe litt med meg selv med følelsene for lillebror når han kom.

 

Men jeg vil virkelig si, jeg elsker han like høyt! Og følelsene kom nok også fortere denne gangen. Jeg er også mye mer avslappet, og kan virkelig si at jeg nyter denne minste småbarnstiden mer

[Pumaliv]

Må bare takke for innleggene jenter! Så flott å høre at det som oftes går bra... hehe:-) Håper også at jeg kan ta ting litt mer piano neste gang, ja... ;-)

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Her lurer jeg på om det blir litt bedre neste gang faktisk! Har en fantastisk nydelig sønn, men selve fødselen, tiden etterpå osv, kunne godt ha vært en smule annerledes. Vi slet lenge med mye skriking og en urolig baby, og jeg selv brukte/bruker enda tid på å komme over tankene rundtom fødselen. (Brukte et døgn og følte det var nærmest tortur da lillegutt lå såpass godt fast at jeg brukte 1,5 time på å få han ut + med vakum..)

 

Jeg var lykkelig, ikke misforstå, men slet utrolig lenge med barselstårene, mye vondt og usikkerhet.

 

Men er overbevist om at neste gang må det jo bare kunne gå bedre, eller? Er noen år på å fortrenge på enda hehe..

[AO3]

Jeg hadde en tøff fødsel som endte i keisersnitt, og et mareritt av en barseltid, så neste gang (og tror, skal ha planlagt ks) det vil bli annerledes! Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg gjør! Da blir det i alle fall ikke noen nr 3 her i huset! Jeg mistet mye av den første uka i knertens liv fordi jeg selv var dårlig og hadde så utrolig vondt. Det gjør vondt å tenke på. Jeg fikk heller ikke den støtten jeg nå ser jeg av psykiske årsaker hadde trengt de første seks månedene, og på dette punktet skal jeg definitivt være mer frampå neste gang, hvis det blir behov for det (selv om jeg inderlig håper jeg slipper!).

 

Det er mange ting som sikkert er mer "magisk", den først gangen, ting man kanskje tar mer for gitt med nr 2? Alt er jo helt nytt! Samtidig har man mer selvtillit når man får nr 2, ser jeg for meg, og kanskje man slapper av mer? Det har i alle fall jeg tenkt å gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg har lyst på en til en gang-tror jeg! Jeg er usikker, for jeg er veldig mye alene med gutten, så jeg blir en del sliten å mye å gjøre..Så mitt spm er om jeg egentlig orker en til? Jeg har kjempelyst! Men er redd jeg kommer til å ta meg vann over hodet Da blir det ennå mindre fritid osv..Jeg dras i begge retninger

 

[Noah 08.]

Jeg tror det blir like fantastisk neste gang! Elsker gutten min over alt på jord og vil gjerne at han skal få et søsken om et par år:) Sist endte det med fødsel i uke 30,så det vil jeg jo gjerne unngå neste gang...men det som skjer det skjer.. Vil veldig gjerne ha enda en skatt uansett om det ble en uventa opplevelse sist..