Min datter virker så usikker og redd i mange situasjoner.

[Anonym bruker]

Vi har en jente på 3,5 år som hele tiden har vært en sta og bestemt liten frøken. Nå virker hun til å ha blitt usikker og sjenert i en del sammenhenger, for neste gang å ta heeelt av på feks en butikk. I folkemengder/tilstellinger ved td bhg blir hun også usikker, står tett inntil meg, vil helst holde hånden eller bæres, gjerne kommer det ønske om at vi skal reise hjem med en gang. Vi sliter nå med leveringen i barnehagen om morgenen. Nå til høsten var det tre nye voksne i barnehagen og hun liker absolutt ikkje den ene mannen som har begynt. Hun hyler og skriker, vil hjem, vil ikke være der, vil helst vite hvem av de voksne som kommer til å være der på forhånd.

Hun var ett etterlengtet barn etter mange ufrivillige aborter, så er redd vi til tider har vært for overbeskyttende. Jeg har vært ekstremt mye alene med henne og broren (som nå er blitt 16 mnd). Det var en tøff fødsel og hun hadde som helt liten litt problemer med nakken pga at hun ble tatt med sugekopp. Hun har sovet veldig lite og urolig til hun var 1,5-2 år. Nå sover hun mye bedre og som oftest natten igjennom. Det sier seg selv at med lite søvn og avlastning av far, at det til tider har vært tøft. Vi har også vært veldig uenige om oppdragelsen. Jeg sier nei og far sier ja. Vi bor sammen, men den siste tiden har jeg satt ned foten. Han har nå blitt nødt til å kutte ned på jobbingen sin og gi seg mer tid til barna sine. Jeg var en periode helt utslitt og vurderte sterkt om jeg rett og slett skulle gå i fra han, for da var han nødt til å ha barna minst annen hver helg. Det vil si at jeg hadde fått litt avlastning og tatt meg litt inn igjen. og dermed fått mer overskudd til barna også. Så det er litt uroligheter i hjemmet også.

Frem til mai i år var jeg hjemmeværende, men har etter juni mnd jobbet 100 %. Det er en jobb jeg stortives med, men det ble nok en brå overgang, spesielt for jenta vår.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men fint om noen kan komme med tips om hva jeg kan gjøre for å få jenta til å trives i bhg igjen og for å hjelpe henne med usikkerheten. Er i prat med mannen i bhg om dette, men han klarer heller ikke peke på hva det kan være som gjør at hun ikke liker han. Det virker som om alle de andre barna synes han er stor stas.....

Dette ble rotete, så håper dere forstår litt av det...

Anonym

 

[Gjest]

Kanskje det er en reaksjon på at du har begynt å jobbe igjen? Hadde det latt seg gjøre å gå ned litt på timeantallet i en periode? Kanskje levere senere i bhg., ha litt god tid på morgenen, evt. hente tidligere?

 

Det er dessuten vanskelig for barn å forholde seg til at foreldrene sier to forskjellige ting når de bor sammen. Det er veldig viktig å være samstemte ovenfor unger, ellers utnytter de det med en gang. De plukker også veldig fort opp på uroligheter i heimen. Selv om det ikke krangles åpenlyst, merker barn fort at det er noe feil...

 

Har ikke mye tips til deg desverre. Håper det ordner seg for deg og dine!

[Anonym bruker]

Kjenner dette litt igjen, så jeg skal berolige deg litt Kanskje det er en fase i utviklingen?

 

Nå blir jeg litt usikker på akkurat når det var, men tror det var i fjor, da jenta mi var 3 1/2, at hun ganske plutselig ble veldig redd for en del ting. Det var en tid det var mye snø, og vaktmestrene kjørte sånne små brøytetraktorer utenfor huset vårt. Ved en anledning sto hun på trappa på vei inn, og jeg skulle bare rett rundt hjørnet - ca en meter unna henne, men hun så meg ikke - mens hun sto på trappa og ventet. Traktoren nærmet seg, uten at jeg tenkte over det, og plutselig hørte jeg hyl. Da jeg kom tilbake rundt hjørnet, hylte og gråt hun helt hysterisk, og var kjemperedd for den snøfreseren. Etter det ville hun nesten ikke gå på veien foran huset vårt (en stikkvei), og husker en gang hun ropte skremt "mamma, ikke gå på veien, du blir påkjørt" mens hun gråt helt livredd. Hun ble så redd for gravemaskiner og traktorer, jeg måtte bære henne når vi skulle forbi en (alltid mye graving i Oslos gater....). Det var helt slitsomt. Hun ble også veldig redd for biler.

 

Samtidig med dette ble hun også redd for menn. Vi hadde en episode i et lite lekeland der hun gråt og klamret seg til meg, livredd for en helt normalt utseende pappa som lekte med toåringen sin. Ville ikke leke så lenge han var der, enda dette stedet var himmelen for henne.... Til slutt måtte jeg bli med inn og leke, mens pappaen satt utenfor (han var forståelsesfull). Bare hun så at han kikket på oss, begynte han å gråte, men jeg prøvde å forklare at han bare så etter jenta si.... Senere sa hun at han "hadde så mye hår". Han hadde jo litt langt hår, men...

 

I barnehagen fortalte de at en gang de hadde arbeidsfolk på taket, ble hun så redd at de måtte gå inn. Jeg snakket med dem om det, og lurte på om det kunne være skjedd noe i barnehagen. Var til et par samtaler med styrer, som antagelig lurte på om noe skjedde hjemme! Alle har jo overgrepsspøkelset i bakhodet, men det var jo ikke hendt noe sånt, så vi bare diskuterte hva som kunne være årsaken og hva vi kunne gjøre. Det var jo så vondt å se henne redd! Hun var også veldig sjenert i den perioden.

 

Den erfarne styreren sa at barn i fireårsalderen gjerne begynte å forstå eller tenke på døden, eller være redd for at foreldrene skulle bli borte. Dette kunne være årsaken - siden det virket som det med brøytetraktoren utløste det hele - men hun var for liten til å klare å resonnere seg fram til årsaken selv og formulere det. Jeg vet ikke! Jeg var veldig bekymret, men ble litt beroliget av å snakke med dem i barnehagen. Senere gikk det gradvis over.

[Jojo x3]

Hei,

har ett barn på 4år som trenger forutsigbarhet og blir veldig usikker i nye situasjoner. Vi forklarer ting på forhånd og prøver å ufarliggjøre det.

Vi gjorde f.eks en avtale med barnehagen slik at vi visste hvem som tok imot i barnehagen. Da kunne vi snakke om og forberede barnet. Snakk med barnehagen om hva dere sammen kan gjøre for at situasjonen kan bli bedre for dere alle. Jeg vet hvordan det er å levere gråtende barn i barnehagen, det er ikke godt. For oss og barnet har det hjulpet med diverse tiltak i samarbeid med barnehhagen.

Barn er også ganske små når de kan merke at ikke alt er som det kanskje skulle vært hjemme. Det høres ut som om det har vært endel store forandringer hjemme også med tanke på at du begynte å jobbe samtidig som hun begynte i barnehage? Slike ting påvirker også barna, men det går seg også til!

Ble litt rotete dette også, men,men.

 

[Viva_oslo]

Hei, det var meg som var anonym over her, det var egentlig ikke meningen å være anonym, og jeg rakk ikke å skrive slutten av innlegget. Etter et halvt års tid var vel hele "skrekk"-fasen gått over, og i dag er hun utadvendt og "modig". Ikke noe redd for menn lenger, eller biler/gravemaskiner - - - - det bare forsvant helt! Jeg gjorde egentlig ikke noe med det, bortsett fra å sørge for at hun følte seg så trygg som mulig. Aksepterte at hun trengte å leies eller bæres forbi skumle ting, og at hun ikke ville hilse på fremmede menn, men passet samtidig på å si at det ikke var noe farlig. Med tålmodighet og trygghet forsvant i alle fall problemet, og i ettertid ser jeg det som en fase i utviklingen hennes - en erkjennelse av at verden er stor og farlig, og at mamma kan bli borte. Den redselen må ethvert menneske overvinne selv - vi er jo alle i bunn og grunn alene, det forstår vi når vi blir voksne, men for barna kommer innsikten glimtvis. De trenger trygghet og støtte, for å vokse opp og bli selvstendige, realistiske mennesker...