Dere som har flyttet pga mannen deres ønsker?

[Anonym bruker]

Hvordan takler dere livet på et helt nytt sted der dere kanskje egentlig ikke ønsker å bo selv, men føler dere "må" bo fordi mannen bestemmer? Har dere fått egne venner, jobb osv, eller blir det mest gåing med hans kompiser, svigermor osv.?

 

Jeg er vettskremt for å flytte til hans hjemsted. Vettskremt for å bli gående med svigermor og la henne bestemme over både hus og unger, vettskremt for å måtte være mer sammen med hans venner enn jeg allerede er i alle ferier osv. Og ikke minst redd for å bli gående arbeidsløs fordi det er vanskelig å få jobb der.

 

Hvordan takler dere flyttingen?

[Anonym bruker]

Fordi han bestemmer? er ikke flytting noe man tar en felles avgjørelse på da? jeg ville aldri latt min man bare bestemme slikt - men kunne ha jenka meg om det var spesielle grunner til at han ville flytte og at det var muligheter til at jeg kunne trives der og.

 

og hvorfor skal svigermora di bestemme over ungene? du kan da ikke bare la folk bestemme over deg på den måten! Livet ditt blir hva du gjør det til, lar du andre bestemme over deg blir du jo bare ei dørmatte da, høres ikke mye gøy ut

 

 

[Anonym bruker]

HI her:

 

Saken er den at vi har tre barn. Og han sier at hvis jeg nekter å flytte, skal han ha en av de med seg. Jeg føler det er vanskelig å splitte en søskenflokk på tre...Derfor føler jeg meg tvunget. Og svigermor er enn sånn type som bryr seg. Ikke for å være ekkel, hun mener vel egentlig å hjelpe, men for meg blir det for mye å ha henne 5 min unna.

 

Noen som faktisk lever som en sånn "dørmatte" og hvordan takler dere det?

[Anonym bruker]

Han 'skal ha' det ene barnet? Det får han jo ikke uten at du går med på det!

Du må være usedvanlig svak?

[Anonym bruker]

Hi igjen:

 

Jeg er bare så redd for at sinnet hans skal gå utover ungene. Og jeg vet jo at ungene trenger en far, og samvær. Han er typen som enten er velidg blid og sammarbeidsvillig, eller typen som er fullstendig kompromissløs. Hvis jeg bare står på mitt og blir boende i Norge (må uansett flytte ut av felles leilighet for den er for dyr alene), er jeg redd han blir så sint at han bare kutter all kontakt både med meg og ungene. Og det er jo ikke riktig av meg å frata ungene faren sin liksom. Han har vært smørblid både mot meg og ungene nå i helgen når han tror at flyttingen kommer til å skje fort.

[Anonym bruker]

Nei, nei og atter nei! Du skal ikke ta med deg barna og flytte til utlandet mot din vilje!

 

 

[Anonym bruker]

Hi igjen:

 

Takk for innspill. Jeg føler meg så alene oppe i dette, og har liksom ingen til å støtte meg. Hele hans vennegjeng og svigermor skriker etter at vi skal komme, og tar det som en selvfølge at jeg følger med - for ungenes skyld. Jeg har jo lite å tilby de her alene. Jeg ble så desperat før helgen at jeg måtte ringe min pappa som jeg ganske skjelden snakker med, og høre hva han mente. Han frarådet meg på det sterkeste å reise... Så nå føler jeg meg enda mer slittet kan man vel si!! Til slutt ringte jeg krisesenteret og lurte på hva de mente, og sosionomen bad meg tenke meg om, og avvente situasjonen så lenge jeg kunne.

 

Saken er den at samboer ikke har ordnet seg jobb der ennå, ikke hus eller lignende. Og det blir nærmest umulig å for meg å få jobb der. Det er vel spesielt det siste som gjør at jeg er så redd for å flytte, jeg er redd for å bli "fattig" som man fort blir uten trygderettigheter og en jobb. Samtidig er jeg redd sinnet hans og hva det kan gjøre mot meg og ungene, og jeg er redd for å starte helt på nytt her også.

 

[Anne-B.]

Om det er han som kutter kontakt med ungene og deg, så er det jo ikke du som har tatt faren vekk fra ungene! Da er det jo han selv som har gjort et bevisst valg ut fra hevnmotiver, hvilket er ubeskrivelig barnslig og egoistisk.

 

Alle er snille så lenge de får det som de vil. De som virkelig består snillhetstesten, er de som klarer å godta at ting ikke alltid blir slik de vil uten å skape seg vanskelig og lage konflikter. Det mannen din gjør, er et klassisk eksempel på hersketeknikk. Han er snill og blid når det går hans vei, men kompromissløs om han ikke får det som han vil. Denne mannen mangler den grunnleggende respekten han skal ha for deg som sin kone og barnas mor, og for barna sine.

[Anonym bruker]

Jeg flytta til utlandet, det gikk ikke bra. Fikk ingen venner o.s.v, og familien/vennene hans brydde seg nesten ingenting om meg og datteren vår. Jeg satt mye alene, mens han dro ut i helger, spilte fotball og sånt.

Til slutt flytta jeg derfra.

 

Er slutt mellom oss nå, men det er mange gode grunner til det.

Han var hardhendt mot meg og ungen, prøvde å hive meg ut av leiligheten der vi bodde, prøvde å psyke meg ned o.s.v. Glad jeg er kvitt ham.

[MJ<3]

Hvor er det snakk om å flytte da?

 

Her er det ikke snakk om å flytte til mannens hjemland for å si det sånn, og det er han fullt klar over.

 

Iallefall ikke før vi blir pensjonister og evt bor et halvt år her og et halvt år der...

[Anonym bruker]

litt greit om du sier hvilket land det er snakk om. er det sverige eller danmark blir det jo ikke det samme. så hvilket land kommer han fra?

[Anonym bruker]

Gi han beskjed om at det ikke kommer på tale og flytte. Han har heller ingen rett til og "få" et av barna med seg til utlandet så lenge barna har norsk pass og er norske statsborgere. Er du redd for at han skal kidnappe barna så kontakter du politiet for råd. Evt så oppsøker du krisesenter.

 

Denne mannen virker og ha psykopatiske trekk og gjør det ennda letter for han og isolere og bestemme over deg om du flytter med han til hans hjemland der du ikke kjenner noen eller har mulighet til og få deg jobb!!!!

 

Skaff deg en ryggrad og kvitt deg med denne mannen, truer han deg så ta vare på truslene og anmeld mannen!!!

 

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Hi igjen:

 

Takk for alle innspill. Det er snakk om Sverige, så det er jo ikke så langt. Men likevel langt nok, siden det er vanskelig å bruke min norske utdannelse osv, og miiiilevis vekk fra min familie, sukk. I dag bor vi også langt vekk fra mine, og flyttingen vil forsterke dette ytterligere. Jeg prøver å være grei og være med han på juleferie, påskeferie, 3-4 uker på sommer, alle langhelger osv, bare for å slippe å bo der fast. Men det er ikke nok for han - han vil være i nærheten av foreldrene og vennene hele tiden. Og mener selvsagt jeg er en egoist som ikke deler hans ønsker. Hele kroppen min stritter imot denne flyttingen, og jeg vært hos legen for å få angstdempende osv, men det er ikke nok. Jeg er like fortvilet. Han kom til Norge for å jobbe, og traff meg, og etterhvert er det blitt tre unger. Jeg føler bare det er så tungt å starte helt på nytt når det gjelder jobb, utdanning osv i et nytt system. Spesielt når jeg har tre små som jeg vet det er jeg som får hovedansvaret for.