Dere som har sosial angst..hvordan arter angsten seg for deg?

[Anonym bruker]

Jeg har selv sosial angst, moderat grad. Dette er ofte vanskelig å forstå for folk, da angsten min bare kommer frem i visse situajoner. Jeg fungerer helt fint sammen med familie og venner som jeg kjenner godt, så de ser ikke denne siden av meg. Problemet mitt er at jeg virkelig misliker sterkt å møte på folk jeg kjenner litt, altså gamle skolevenner, gamle naboer, venner av venner, gamle lærerere, gamle flammer osv.. føler meg plutselig så liten, aner ikke hva jeg skal si. Blir taus og rar.. Dette er jo gjerne folk jeg ikke kjenner noe særlig lenger.

 

Når dattera mi begynte i barnehagen i høst, fant jeg ut at det ikke var kjentsfolk der.. ble så lettet, hadde grudd meg sånn for dette. Fremmede folk gjør meg ingenting, foretrekker derfor å gå på kjøpesenter o.l der hvor jeg ikke treffer så mange kjente. Går også å handler der jeg vet jeg treffer minst kjentsfolk. Da kan jeg slappe av. Kan godt ha folk rundt meg på et overfladisk plan, men angsten kommer når de kommer for nærme innpå, spør om ting som er personlige osv.

 

Blir veldig stresset av å ikke vite hvem jeg kommer til å treffe på..

Føler meg veldig fri når jeg er på ferie, og endelig kan være meg selv..

 

Alt dette kommer nok av dårlig selvtillitt, og en bakgrunn med mobbing.

[Anonym bruker]

For å ta et eksempel: jeg kan godt spørre dama på butikken hva noe koster, men å gå på jobbintervju blir nesten uoverkommelig fordi jeg blir så ekstremt nervøs når andre skal granske meg,

 

HI

[Anonym bruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver, men har ingen diagnose. Gruer meg alltid til å dra på butikken. Jobber du? Lurer på hvordan det er å spise med andre og ha matpause når en har sosial angst?

[Anonym bruker]

Nei jeg jobber ikke, har tenkt å spørre nav om de kan hjelpe meg litt på vei..de har egne opplegg for folk som sliter psykisk har jeg hørt.

 

HI

[Anonym bruker]

Akkurat slik er det med meg også... Men jeg har ingen diagnose... Lurer på hvorfor jeg syntes at det er værre å møte de som jeg kjenner litt? Noe skyldes nok i at jeg var veldig opprørsk i ungdomstiden og kanskje frekk mot mange, hadde ikke mange venner, husker jeg og har ikke lett for å få nære venner i dag heller. Men jeg syntes at det er ubehagelig å møte de som jeg kjenner litt, uansett om de kjente meg i ungdomstiden. Dårlig selvtillit har jeg også.

[Anonym bruker]

Har det også akkurat som deg, hi!

 

Dårlig selvtillit og selvbilde er nok det som er verst. På ungdomsskolen ble jeg også mobbet. Mange rykter som ble spredd - følte meg mange ganger som et null. Mange av mine gode venner fra barneskolen vendte meg ryggen. Hadde det bedre etter u.skolen, men det sitter fortsatt igjen vonde minner derfra.

 

Føler meg "hjemme" i ALT du skriver! Trodde det var bare meg som har/føler det slik...

[Anonym bruker]

Jeg har det også akkurat som deg. Dvs jeg hadde det mye verre før, men har det mye bedre nå. Tror det har mye med at livet har forandret seg. Jeg har ikke lenger kontakt med folk som får meg til å føle meg dårlig og nervøs når jeg møter dem (ekskjærester og folk fra tida da jeg prøvde litt dop). Møter jeg dem på butikken, sier jeg bare hei og går videre. For ca 10 år siden turte jeg såvidt å gå i banken, på butikken, på jobb, kjøpesenter og familieselskap. Mye har skjedd med meg siden den gang. Jeg har lært meg til måter å takle forskjellige situasjoner på. Jeg har fått to barn, og nå kan jeg fokusere mye på dem når vi er ute. Jeg har funnet ut at de paranoide tankene mine som regel bare er energisug og at de aller fleste liker meg. Men det sitter i enda desverre. Når jeg skal ut i jobb igjen etter permisjonen, skal jeg søke på jobber der jeg slipper å ha lunsj sammen med andre. Det taklet jeg så dårlig i min forrige jobb. Det å plutselig få alles øyne på meg når noen spør meg om noe er veldig ubehagelig. Har slitt med rødming siden jeg var 17 og når jeg kommer i visse situasjoner kommer angsten for å rødme tilbake.

 

Synd at dere sliter dere også, men godt å vite at man ikke er alene om å ha det sånn:)

[Anonym bruker]

Hei hei!

Her kommer ei til som sliter! Kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Jeg drar ikke på lokal-butikken, nettopp av den grunn at jeg klarer ikke å å slå av en prat med bekjente, jeg blir helt stresset av det. Jeg føler megogså mest fri når jeg er sammen med familien og når vi drar på ferie. Storbyer og utenlandsferier, der jeg kan gli inn i mengden, er himmelen for meg

 

Jeg er grusomt sjenert i enkelte situasjoner, verst er det når vi spiser lunsj på jobb. Sliter veldig med å forholde meg til autoritets-personer, spesielt sjefen min. Føler at han gransker og bedømmer meg hele tiden, selv om jeg vet at det sikkert ikke er sånn..

 

Men jeg vet jo innerst inne at jeg bare må hive meg ut i situasjoner, og tenke positivt. Dessverre har jeg blitt veldig glad i å sitte hjemme i helgene, det føles helt klart tryggest og jeg slapper jo best av i mitt eget selskap (og med samboer, selvfølgelig). Vanskelig å opprettholde alle vennskap når man trives best hjemme og ikke tar så mye kontakt med folk.

 

Jeg føler ikke at det er ille nok hos meg til å fortjene noen diagnose. Men jeg skulle absolutt ha vært på et kurs eller noe for å lære å takle dette bedre. Fins det sånne kurs? Noen som har hatt noen behandling?

[Anonym bruker]

Bra tråd, HI! Godt å høre at det er flere som har det sånn.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver, HI. Er på samma viset her. Har endt opp med at jeg har sluttet på utdanning 3 ganger, klrer ikke forholde meg til lærere og medstudenter lenge, ikke jobbe i grupper, er litt ensom ulv av meg. Trives godt alene, mister helt hode om noen skal være med meg f.eks på shoppingtur i byen, da ender det med at jeg må dra igjen neste dag, alene, for jeg klarte ikke konsentrere meg om noe annet enn at det var en annen person med meg. Trnger vel neppe utdype at jeg har få, og ingen nære venner i voksen alder. De jeg har følt meg komfortabel med har enten flyttet, skvisa meg ut eller jeg har flyttet. Er gift og har barn ihvertfall, så er ikke helt alene, selv om jeg mange ganger føler meg ensom.

 

Får også angst over å gå i byen o.l og ikke vite om jeg skal møte på folk jeg kjenner litt, da prøver jeg alltid å unngå dem(gjemme meg bak ei butikkhylle o.l)

Ender som regel alltid med at jeg flytter når det blir for mye for meg, så har flyttet veldig mye etter at jeg forlot hjemstedet mitt og foreldre for å studere. Blir det vanskelig, ja, så flytter jeg. Dårlig måte å deale med det på, men jeg får bare plutselig nok av et sted pga hvordan jeg føler det ovenfor folk der. Slitsomt.

 

God klem til dere andre som også sliter.

 

[Anonym bruker]

Har det akkurat som sistemann her.. Det er innmari godt å høre at andre tneker og føler og har det på samme måte.

 

For meg er det sånn at jeg føler at alle hører på det jeg sier npr jeg er ute i offentligheten, akkurat som om de skal bedømme meg utifra det jeg sier til barnet mitt, at jeg ikke greier å være naturlig osv..

 

Høres jo en smule paranoid ut og det tror jeg nok at jeg er.

Men vet dette bunner mye i at jeg vokste opp med en forelder der prestasjoner var alt, vi ble ikke settt hjemme hos oss for hvem vi var, kun for hva vi kunne/visste kunne utrette osv. Sånn skla jeg ivhertfall ikke bli!