Noen her som sliter med angst?

[Anonym bruker]

Angst for å være alene på natten med barna/barnet sitt, som får panikk, hjertebank, psikking i hender osv, og tanken på hva som kan skje med barnet om den som er alene skulle død, bli alvorlig syk og barnet er alene?

Hva har dere gjort for å komme over det, terapi, samtale, møte frykten?

 

Please help.

[Anonym bruker]

Dytter litt, kansje dytter jeg også i morgen, på søndag og mandag:-)

 

Ikke bli lei:-)

[Anonym bruker]

Oh yes, thats me. Jeg kan fortelle litt av min historie.

 

Har hatt en del angst etter mine to fødsler. Eldste barnet mitt er 9 år, jeg slet med angsten til hun var 3-4 så gikk det over, gikk til psykolog men kom meg gjennom det uten tabletter. Jeg var alene med henne i 5 år og var mye redd for det du beskriver, noen ganger måtte jeg bare ta henne med til min mor fordi jeg var så redd jenta mi skulle finne meg dø om morgenen osv. Hadde mye panikkangst og var redd for å være alene generelt. 2 år etter følte jeg meg sterkere enn aldri før, flyttet med dattera mi til en storby for å studere. Vi hadde en fantastisk tid, uten snev av angst! ah, herlig.

 

Så møtte jeg min nåværende mann og vi fikk et barn sammen, etter vårt felles barn ble født fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon og jeg måtte til slutt ta medisiner for å fungere, det var et forferdelig år men kom meg gjennom det også. Nå har jeg studert to år på høyskole etter det og hatt det stabilt og bra helt til for en mnd siden, da kom angsten tilbake for fullt.

Vi hadde hatt en del samlivsproblemer gjennom mnd og jeg hadde mye å gjøre på skolen og med hus og barna. Fikk et voldsomt panikkanfall i bilen da jeg skulle kjøre noen unger på fottballcup, jeg ble så redd jeg ringte sykebilen og det hele ble ganske dramatisk, jeg trodde det var noe alvorlig gale med meg. Denne opplevelsen har gjort stort inntrykk for både mg og barna og etter det har jeg hatt så mye angst som jeg aldri har hatt før. Har vært sykmeldt fra studiene i 3 uker nå, tørr ikke kjøre minsten i barnehagen, tørr ikkje kjøre til turn,fotball, osv. Er redd for å være alene med barna mine, fordi jeg er så redd det skal skje meg noe når jeg er alene med de. Det er helt forferdelig. Angsten har tatt fullstendig overhånd. Jeg har en panikklidelse/angst der jeg er livredd for å dø eller miste kontrollen, så nå må jeg bare jobbe med å innhente kontrollen. Kjenner jeg på det minste fysiske ubehag kommer panikkanfallene og jeg er redd for å stryke med, jævlig.

Jeg har begynt på medisinen cipralex nå for å få ned angsten slik jeg kan klare å jobbe med den, for jeg har vært "der oppe" og hysterisk i en måned nå. Det er helt fortvilende, plutselig mestrer jeg ikke de dagligdagse tingene som jeg til vanlig gjør uten å tenke over det.

Jeg har god oppfølging av fastlege og samtaler med psykolog, skal nok få bukt med angsthelvete denne gangen også.

 

Oi, dette ble litt langt. Men du er hvertfall ikke alene om å ha det sånn og det blir bedre, men du må snakke med noen om det, få den hjelpen du har rett på.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Dytter litt selv om jeg fikk et veldig godt svar:-)

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst og depresjoner, men min angst er sosial, altså ikke slik du beskriver...