Flere med fødsels depresjon?

[Anonym bruker]

Legen min har oppdaga at jeg har fødsels depresjon.

Har vel misstenkt det selv og. Har vært på to samtaler med legen min og en hos psykolog.

Skal tilbake til psykologen men lurer på hvordan det kommer til å fortsette. Flere med erfaringer og tips? Har lest en del på nettet ang grad av depresjon og ser jeg har ganske sterk depresjon.. Jeg kan ikke få medisin siden jeg går på blodfortynnende. Babyen min er 2 mnd, er det vanlig at depresjonen gir kjapt slipp? Er så slitsomt dette her og har lyst å kose meg i permisjonen ikke bare gå å ha det kjipt..

Noen med oppløftende historier? Jeg har foresten 3 barn..

[Anonym bruker]

Så bra at du har fått hjelp så fort! Da er sjansen større for at du blir frisk igjen. Jeg har selv gått til samtaleterapi, men det var ved vanlig depresjon, og ikke fødselsdepresjon. Varte i 2 år, og jeg trodde ting gikk bra da og det ble avsluttet, men så fikk jeg en ny knekk. Men jeg har opplevd mye i livet, så sliter med ting som har skjedd i fortida. Ville tro at behandlingen for fødselsdepresjon er annerledes, og at utsiktene er bedre. Råder deg å snakke med psykolog eller psykiatrisk sykepleier så ofte du kan.

 

Så vet hvordan det er å være deprimert, sliter nå med moderat depresjon, men har det greit så lenge jeg ikke blir utsatt for stress. Du får ha lykke til videre!

 

 

[Anonym bruker]

Uff, leit å høre. Jeg fikk en ganske så kraftig fødselsdepresjon etter minstemann ble født. På det verste lå jeg bare i senga og hadde det jævlig, klarte ikke få i meg mat eller ta meg av barna, trengte hjelp til det meste. Helt forferdelig vondt.

Fungerer du hverdagen med barna? Har du en mann som evt. kan sykmelde seg en periode for å hjelpe deg? Er det ingen medisiner du kan bruke?

 

Jeg begynte på antidep.og det var vel egentlig det som hjalp meg, da hadde jeg gått med det lenge. Det er dessverre ikke noe som bare går over i løpet av et par dager, så du må bare være tolmodig med deg selv. Kanskje du kan prøve noe alternativ behandling?

 

Nå er minste gutten min 3 år og jeg har hatt et skikkelig tilbakefall nå, men har hatt det bra i snart 2 år før det da. Du er ikke alene om å ha det sånn, det er mange som sliter.

Håper du får den hjelpen, avlastningen og forståelsen du trenger i en tøff tid.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er veldig bra at depresjonen ble oppdaget så tidlig, og at du får hjelp! Har du vært deprimert tidligere også? Hvis ikke så tror jeg det er større sjans for at det vil gå raskere over. Men hvis man har hatt problemer tidligere i livet, så er det kanskje ting som man må ta tak i, og som kan ta litt tid å bearbeide.

Du skal nok se at ting blir lysere etterhvert : ) I mens får du være snill med deg selv. Håper du har en forståelsesfull og hjelpsom mann! : )

[Anonym bruker]

Jeg har vel i ettertid forstått at jeg hadde en fødselsdepresjon. For min del var det blandet med fødselsangst og diverse annet, så depresjonen druknet litt i alt det andre. Alt var bare kaos. Ingen plukket det opp - det er vel også litt (eller mye) min egen feil, for det var så mye jeg fornektet. Det var så mange grusomme følelser jeg aldri torte fortelle noen om. Det var først da jeg begynte å bli frisk igjen av meg selv - etter 7-9 måneder - at jeg klarte å oppsøke informasjonen selv på nettet, og innså - som du - at depresjonen nok hadde vært ganske alvorlig. Med draps- og selvmordstanker og slikt. Ikke så artig!!!

 

Som sagt gikk det over av seg selv for min del, men det hadde nok vært mye, mye bedre for alle parter om jeg hadde maktet å oppsøke hjelp. Så bra at du har kommet inn i systemet og får hjelp for depresjonen din! Trøsten må jo være at fødselsdepresjon i de fleste tilfeller faktisk går over!

 

For min del har jeg tenkt å være føre var neste gang jeg blir gravid, og fortelle allerede fra første svangerskapskontroll hvor ille ting var under forrige permisjon, og insistere på at jeg får hjelp. For en slik runde til, det går bare ikke. Det blir nok en stor terskel å gå over - å klare å fortelle om hvordan det var - men det må jeg bare greie.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Signerer de andre, og kan fortelle at min depr hadde mye sammenheng med jenta vår sin kolikk. Denne avtok ved 4-mndalder og jeg ble bedre da frem til 6 mnd. Oppsøkte ikke hjelp fordi jeg var helt apatisk og bare satt hjemme og gråt, burde vel gjort det. Bra du får hjelp. Ville bare si at det gikk over hos meg, men det ble et halvt år bortkastet av livet og en litt innesluttethet og nervøsitet som hang i de to årene jeg gikk hjemme med henne

[Anonym bruker]

hi her..

 

Jeg sliter medå være med barna, syns de er irriterene og slitsomme..(syns det er helt forferdelig å tenke sånn..)

Dette gjelder babyen også.

Tenker på selvmord men ikke reelt om dere skjønner bare noen kvelder jeg ligger å tenker og en gang når jeg kjørte bil.. Hadde ei veldig dårlig natt og tok bilen og kjørte.. FORT.. da vurderte jeg sterkt å kjøre i veggen.. Men jeg klarte å skjerpe meg.

Klarer ikke å spise, har gått ned 20 kg på 2 mnd.

Stresser for ingenting, hodet er bare stress og jeg sliter med å konsentrere meg.

Jeg har gått i fra samboeren min sikkert 6-7 ganger den siste mnd for jeg er HELT sikker på at han er utro og driver på med noe bak min rygg.. Han nekter men jeg klarer ikke berolige meg med at det er sant..(i gode perioder skjønner jeg liksom at det bare er tull men i neste dårlige periode er det selvfølgelig sant!!).

Har null overskudd så huset ser ut som et dass..

Har flere netter jeg ikke sover og noen dager jeg BARE sover.. Orker ikke gå ut og være med venner. Om jeg endelig prøver og de ikke passer for vennene mine føler jeg meg HELT alene i verden..

Prøver å tenke positivt men hode bare VILL ikke vri seg den veien. Har en fantastisk lege som faktisk kontakta samboeren min for å gi meg hjelp, han har ringt meg og vært mye i kontakt med meg for å prøve å hjelpe. Han har sykemeldt sambo og tatt han inn til samtale for å "lære" han å omgås meg.

I dag har jeg en "god dag" så jeg ser at det er meg som sikkert gjør alt værre en det er men når jeg er "dårlig" blir jeg så lei meg av at ingen skjønner hvor vondt jeg har det.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette men kjenner det hjelper..

 

[Anonym bruker]

Du er jo godt på vei når du faktisk klarer å beskrive dine problemer så godt som her. Da vet du hva du må ta tak i

 

Har selv hatt fødselsdepresjon og jeg måtte gå mange runder med meg selv og virkelig ta tak i ting. Jeg måtte også snu holdningene mine og se positivt på livet. Egentlig ville jeg bare legge meg ned å dø å slippe alle forpliktelser, men kom meg ovenpå

 

Mine grunner var ganske sammensatte. Ble forlatt av barnefar da babyen var 3 uker. Hun fikk kolikk og jeg hadde ingen avlastning. Venner forsvant da de syntes jeg var kjedelig som ikke kunne bli med på ting. Så jeg satt mer eller mindre helt alene i denne verden med et lite spedbarn jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta vare på.

I tillegg hadde jeg en stor kjærlighetssorg, da barnefar forlot meg for en annen jente, fikk også vite at de hadde holdt på mens jeg gikk gravid.

 

Det var liksom bunnen av flaska. Får tårer i øynene av å tenke tilbake på den tiden. Nei huff, nå har jeg overlevd noen år med innevendig smerte som jeg ikke trodde var mulig, og faktisk kommet meg videre så nå ser jeg lyst på livet og tenker at dersom ikke DET knakk meg, da får ingen gjøre det. Eneste minuset er at jeg aldri kommer til å klare å åpne meg 100% for en mann igjen, noe min kjæreste gjennom 2 år syntes er trist.