Trodde alt skulle ordne seg...

[Anonym bruker]

Men nå, etter 2 år med mannen min sine barn hos oss annenhver uke, begynner jeg å skjønne at det ikke blir noe bedre.

jeg gruer meg fortsatt til de kommer og gleder meg til de drar. Vi har egentlig en god tone, jeg og barna, og jeg vet de liker meg veldig godt. Problemet er vel egentlig moren deres som lager holdninger og meninger hos de som er totalt forskjellig fra meg og mannen min. Hun griper også inn i alt de gjør slik at de er totalt uselvstendige, klengete og borskjemte... Mitt høyeste ønske nå er at de kun skal være hos oss annenhver helg og en gang i uken. Det hadde vært himmelen! Da hadde mannen min og jeg kunne nyte barnet vårt, hatt tid til å gå turer og kose oss, og jeg hadde nytt livet her i denne byen (som er laaangt unna min hjemby, men flyttet hit pga mannen min sine barn) og brukt litt ekstra tid på å blir kjent med nye folk, invitert på middagsselskaper og fått besøk hjemmefra (som nå er stress pga soveplasser osv)... Blir så deppa, vet ikke hvordan vi skal løse dette. har ikke fortalt mannen min akkurat hvordan jeg føler det, men han er veldig forståelsesfull og sier selv at barna hans gløder av mora si og hennes meninger og væremåte (noe han ikke er så happy for)...

ja ja, måtte bare får det ut....

[Anonym bruker]

Hm, synes du høres litt sutrete og sur ut, jeg. Som om det er deg, mannen din og babyen som utgjør den "ordentlige" familien og at hans barn med en annen kvinne kun er hår i suppen for deg. Ta deg sammen! I utgangspunktet høres jo situasjonen ikke så verst ut hvis du egentlig liker barna og de er glad i deg tilbake! Deal with it!

 

(For øvrig høres hele innlegget ut som en utblåsning fra ei som blir en smule lei til tider, noe som selvsagt er fullt lov, det er bare litt kinkigere å si det om stebarn enn om egne barn:)

[29:)]

Jeg forstår deg godt jeg! Det er neimen ikke lett å vere stemor!!

Det kan jeg skrive under på!

Synst du skal prøve å snakke litt alvor med mannen din ang. dine tanker rundt familiesituasjonen deres. Dere skal tross alt ta dere av felles barn, og ha et kjæresteforhold til hverandre. Du har din familie på din side også som også skal taes hensyn til. Det er klart at det blir litt ekstra styr dersom familien må overnatte pga. avstanden mellom dere. Det gjør til at besøket må planlegges i forkant. Ikke godt å få det til dersom det ikke er plass i huset mer enn noen få dager annenhver uke.

Skal du og mannen din klare å fungere som en familie for både stebarn og fellesbarn, så må dere også ha tid til venner og familie utenom. Et normalt sosialt liv har alle rett på. Det går ikke ann at når det er en familisituasjon der det er særkullsbarn inne i bildet, så skal alle hensyn taes til særkullbarnas fordel ALLTID. Alle i en familie må ta hensyn til hverandre enten de har foreldre som bor sammen eller ikke.

Jeg mener jo at det viktige her er at dere skal klare å holde sammen både for deres skyld, fellesbarna sin skyld og for særkullsbarna sin skyld. Og for at dere skal kunne få det til, så må dere trivest alle sammen. Du må få ta vare på din familie selv om mannen din har barn fra før!!!! Lykke Til!!!

[Anonym bruker]

Hei,

 

Har det slik hos oss også... Alt hadde vært så mye bedre om biomor respekterte at vi har vårt hjem med våre retningslinjer... Hun kan ike diktere leggetider, spisetider etc. her.

 

Nå når barnet i tillegg har blitt tennåring, hvilket ikke gjør saken lettere.. Moren setter henne opp mot meg/oss, og har nå funnet ut at jeg er så "negativ"... Faren sa at han hadde sakt det til meg, så da hun var her i går ungikk hun meg hele kvelden, på tross av at faren sa hun måtte komme og snakke med oss om det.. Forstod nok at det ikke var helt berettiget, så det nektet hun plent.

 

Er jo supert å ha en syndebukk. Arg!! Biomor prøver jo med vilje å gjøre ting verre en nødvendig hos oss.

 

Greit at bonusdatter er et barn og at jeg skal gjøre mitt for å stille opp, men da må biomor huske at også jeg kun har en hvis mengde energi. Om jeg skal bruke 30 % av energien min på alt det tullet biomor steller i stand, så blir det mindre igjen til å finne på morsome ting med hennes datter.. Blir ikke direkte opplagt av å liggeå gruble hele natten... Det blir faren ikke heller..

 

Bor også langt fra mine foreldre (5 timer), så vi kan bo i nærheten av hans datter.. (50/50 løsning). Synes det er trist, men det er nå en gang sånn det er... :-(

 

 

[Anonym bruker]

Jeg forstå deg også veldig godt!

 

Først: Synes ikke du er sutrete i det hele tatt og må si jeg synes det er synd at andre her inne viser så lite forståelse for at man iblandt kan slite med følelser i forhold til det å være stemor! Til dere som dømmer andre må jeg si: Skjerp dere, vis litt raushet for guds skyld!

 

Så: Som sagt skjønner jeg deg godt... også bare undrer jeg meg på om det at barna er hod foreldrene annenhver uke er til fordel for foreldre eller barn? Tipper jeg hisser opp mange med å si dette, men personlig mener jeg det er egoistisk av foreldre å ha denne ordningen! Kanskje en bør vike litt? Kan du lufte det for din kjære?

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Svært enig i der "29 :-)" skriver.

 

"Det går ikke ann at når det er en familisituasjon der det er særkullsbarn inne i bildet, så skal alle hensyn taes til særkullbarnas fordel ALLTID"

 

I en familie/"storfamilie", må ALLE ta hensyn til ALLE, og biomor må vise en hvis RESPEKT.

 

Om ikke alle stedatters ønsker oppfylles, får vi en lang skyllebøtte fra BIOMOR om hvor lite far bryr seg om datteren og prioriterer bare felles. BULLSHIT!! Heller ikke felles får lov å tvinnes oss rundt fingeren.

 

Han en like glad i alle barne sine!

 

Hvorfor skal biomor skape så mye kvalme!! Hva har jeg gjordt henne, med unntak av å gjøre mitt beste for å ta vare på barnet på en best mulig måte. (7 år siden de ble skildt, så jeg har ikke stålet mannen hennes. Det var hun som gikk ut av forholdet). Å være litt taknemmelig, eller i det minste sammarbeidsvillig burde ikke være for mye å forlange!!

[Anonym bruker]

Kloke ord...

jeg er selv stemor, og vi har ungene annenhver uke. Vi sliter også med mors holdninger og måte å håndtere ungene på. Hehe... her på nettet kan det VIRKE som om det er mange udugelige mødre, men dette er nok et skjevt bilde.

 

Jeg har også tenkt på muligheten for å korte ned samværet, men jeg ser jo hvor viktig det er for ungene å bli "balansert". Hos oss får de klare regler, og har vi sagt nei er vi konsekvente. Etter to uker med moren i sommer var ikke ungene til å kjenne igjen, og vi brukte en uke til å snu dem! Så mindre samvær er jeg redd kan gjøre hvert samvær til et mareritt der barn og voksne kjemper om hvem som skal bestemme. Sier seg selv at det ikke blir noe gøy...

 

I stedet har vi klare regler overfor ungene, og vi som voksne står sammen, er enige i hvordan ting skal gjøres. Litt av problemet overfor mor er at samboeren min ikke orker å ta diskusjonen med henne... Min store fordel som stemor er at far, og mor, har lagt vekt på at det er de VOKSNE som bestemmer, så "du er ikke min mor, du bestemmer ikke over meg"-kommer de ikke langt meg. Heldigvis!

 

over nyttår skal jeg og samboer få vårt første felles barn, ungene gleder seg stort til å få en søster eller bror. Mitt store håp for fødselen og tiden rundt er at moren kan ha dem f.eks en uke ekstra, så vi får bruke den første tiden til å komme til ro sammen med den lille. Det største barnet er ikke min samboers biologiske barn, men han har barnet på lik linje som sitt eget, og moren har ikke betalt bidrag på to år, så en skulle tro vi hadde litt å gå på...

 

Ha en fin helg alle!

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

Helt naturlige følelser å ha som stemor..

 

"Stemor" er den mest krevende jobben jeg overhode kan komme på. I tillegg er det en holdning i samfunnet om at vi skal tåle og klare alt...

 

Biomor kan tråkke så mye på oss som hun bare vil, og vi skal bare smile blidt og overøse hennes barn med kjærlighet.

 

Hvor kommer disse holdningene fra?

 

Det finnes både gode og dårlige stemødre, på lik linje med at det finnes gode og dårlige biomødre... Ikke rettferdig at stemor da alltid automatisk får skylden. Svært mange biomødre som ødelegger mye for egne barn...(og så sitter stemor igjen som syndebukken...)

 

Samfunnet trenger en skikkelig holdningsendring.

 

SUKK!

[Anonym bruker]

Gruer meg oså til felles skal være her (annen hver uke) :-(

 

Leste et sted at kun bioforeldre klarer å elske en tennåring og se det positive i de, og det tror jeg jammen stemmer...

 

Greit nok at hun er tennåring, men hun må ta hensyn til resten av familien på lik linje med at vi tar hensyn til og respekterer henne...

 

Tenker ofte på hvor mye lettere det hadde blitt om hun kun var her hver annen weekend.. Det tror jeg det hadde vert for henne også, ettersom 2 hjem må være en ekstra belastning for tennåringer.

 

Moren vil dog ikke ha henne mer og, da hun "trenger sin fritid". 80-100 % her er heller ikke aktuelt. (Hverken for tennåringen eller oss)

[Anonym bruker]

Skulle ståt "bonus" og ikke "felles" i første linje i inlegget over her.

[Anonym bruker]

Hei stemødre.

 

Jeg er selv stemor og vi har to herlige barn hos oss annenhver uke på 3 og 7. Vi ble sammen midt i rettsaken om samværet, og jeg kunne veldig lett satt standarden for beleilige annenhver hel om jeg hadde villet. Jeg tror likevel ikke at mannen min hadde tilgitt meg om jeg var den som hadde stått i veien for å oppleve hverdagen med sine barn. Det er tøft å være stemor, men jeg vil bare advare dere mot å sette deres egne behov foran barnas samvær med far. Det kan skape mye frustrasjon både hos far og barn.

 

Løs heller opp i problemene med biomor - vi hadde en vanskelig periode som vi løste med å gå til samtaler alle tre hos familieterapaut. Det var mitt ønske, da hun alltid la seg opp i våre rutiner. Hun ble kalt inn til disse av sakkyndig som hadde hatt en nøkkelrolle i saken mellom dem. Konklusjonen var at biomor må lære å gi fra seg kontrollen til stemor. Hvis hun ikke klarer det er hun bare en energisuger som ødelegger for deg og din mann. Og det er nettopp det hun vil.

 

Vi ofrer mye, vi låser fremtiden vår i stebarna våre, det er normer på hvor vi skal bo og hvem vi bør være. Ikke la dere pirke på nesen av bitre biomammaer!

 

Basta bom!!

[Anonym bruker]

Jeg anbefaler deg at du fullbooker tida han ikke har barna hos seg. Spør om dere ikke skal invitere noen på middag på lørdag, organiser en søndagstur med påfølgende cafe besøk, sammen med andre. Ønsk han med på babytreff på bibloteket. Spør om han kan være med på kjøpesenteret med deg på Torsdag.

Sier han nei, eller finner på unnskyldninger, så forklar han at du er ensom, du er langt bort fra nettverket ditt og at du trenger å tilbringe tid sammen med han. Ikke dra ungene inn i ønskene. Du kan også melde dere på ting sammen også når han har ungene. De kan kanskje være hos farmor og farfar?

Når du har gjort så store offer for han, må han kunne ofre litt for deg også. Gi og ta! Om dette funker så føler du kanskje ikke samme behovet for å endre på samværet.

 

I samværsukene er det også veldig viktig å jobbe med oppførsel, klenging og bortskjemthet. Som mor vet jeg alt om hvor slitsomt det er når ungene er i klengete faser, og som stemor vet jeg alt om hvor slitsomt det er med klengete stebarn. Det er faktisk problemområder det går an å gjøre noe med, særlig om foreldrene gidder å ta tak, og ikke bare gi etter.

 

Besøk hjemmenfra bør du absolut kunne ha, og gjestene må kunne sove i stebarnas senger i de ukene de ikke er hos dere. Igjen å ha besøk er noe han må finne seg i når dere bor så langt unna hans familie. Han bør kunne forstå at du har behov for det.

 

Samvær i hennes uker bør ikke finne sted. Han bør ikke avtale det uten å klarere det med deg først, og det er helt legitimt å si nei, om dere har andre planer, og det har du allerede sørget for at dere har. Så går ting seg til etterhvert.

[Anonym bruker]

Hi her

Tusen takk for gode råd:) Skal følge de og se om jeg ikke føler at ting er litt lettere. Du har nok rett i at jeg til tider kan føle at jeg ikke har mannen min nok for meg selv, jeg blir jo overlykkelig i flere uker bare vi har vært ute og spist eller noe. Det med å avtale samvær i morens uker har du helt rett i at ikke bør forekomme sånn uten videre. Det er bare det at jeg prøver til det ytterste å ikke være kjip... mannen min spør som oftest meg om det er greit, men noen ganger bare "skjer" det sånn som denne helgen. Veldig irriterende... Foreldrene mine kommer på besk, de har reist langt og jeg har ordnet i stand på stesønnens rom. Plutselig reiser mora bort med datteren denne helgen og har sagt at han får være her. Jeg har sett for meg helgen med mine foreldre og fellesen, sånn at de får vært masse sammen med han (noe de nesten aldri er pga avstand) og da er det jæ... irriterende at stesønnen plutselig også skal være her. Han må bo på søsterens rom, men allikevel blir det da rot på badet som jeg har ordnet til foreldrene mine, han skal kjøres og hentes på kvelden når jeg har laget digg middag og kjøpt inn rødvin osv... så må en av oss la vær å drikke til han er i hus, og da skal han sitte oppe og høre på osv... Ja ja, igen koker det litt over, he he... Men takk for gode råd:)

[Anonym bruker]

Et lite råd til, om du tror det av og til skjer slik er fordi hun ikke vil at du skal ha det litt gøy, så ikke gi henne noe info om deres planer. Ikke fortell om planer til stebarna, så får ikke hun vite om det heller.

Jeg har aldri hatt inntrykk av at min sin eks, bevisst har gjort ting for å ødelegge, men av og til kanskje...

Jeg vet akkurat hvordan du har det, situasjonen du beskriver er helt make til den jeg var i. Det er svært fortvilende, og ikke noe hyggelig. Vi tok skrittet å flyttet til min hjembygd, og har nå kun samvær i ferier.

 

Det er faktisk en befrielse. De sier at det er lettere jo mere stebarna er der, at det ideelle er å ha stebarna der hele tiden, minst halve tiden. Vi hadde dem fulltid i et og et halvt år, og vi har hatt dem halve tida. Når en ikke får ting til å funke, så er det faktisk bedre jo mindre samvær det er.

 

Du må ha lykke til!