Det er ikke "bare" å skaffe seg en jobb for alle..

[Anonym bruker]

Hvorfor er dette så vanskelig å forstå for folk? Noen har psykiske problemer (som ikke vises utenpå), noen får ikke jobb selv om de prøver, noen har fysiske plager, noen bor på steder med få jobber, noen har veldig dårlig selvtillit osv..

 

Blir så lei meg når folk alltid må komme med den "skal ikke du begynne å jobbe nå snart eller"? Jeg har sosial angst og er veldig usikker på folk jeg ikke kjenner, var faktisk i et par butikker denne uken og hørte om de trengte ekstrahjelp (etter å ha psyket meg opp i månedsvis), skalv så jeg nesten ikke klarte å skrive navnet mitt ned på en lapp, og sov ikke den natten.. tenker på at jeg må jo gi det dårlige førsteinntrykket. Jeg fungerer fint med folk jeg kjenner, og i vante situasjoner, kan fint levere i barnehage osv, men alt ukjent får meg til å bli ekstremt usikker..Det er som om jeg er 2 personer. Klarer fint å forholde meg til folk, så lenge jeg slipper å snakke mer persong enn hei og hadet med dem (bortsett fra de jeg kjenner godt da)

 

Er så lei..

[Anonym bruker]

Nå er jeg altså kommet til det punktet at jeg ønsker meg en jobb, ønsker å gjøre noe annet enn å bare passe barn.. men det er ikke enkelt når jeg føler meg totalt uttafor av nervøsitet bare ved tanken på ting.

 

Håper det er noe hjelp å få på nav, må bare psyke meg opp for å ta kontakt..

 

HI

[Anonym bruker]

Har det akkurat som deg!!

skjønner veldig godt problemstillingen. ikke så lett dette.Jeg vil gjerne jobbe.men det er alltids noe som stopper meg.. Går til behandling da. til og med det var kjempeskremmende i begynnelsen!!

 

[Anonym bruker]

Jeg har gått til behandling lenge da jeg var yngre, til slutt følte jeg ikke jeg fikk mer utav det.. har klart meg uten noen år nå.

 

HI

[Anonym bruker]

Helt enig med deg, jeg har det akkurat som deg.

 

Jeg vil gjerne jobbe, men har litt redusert kapasitet pga sosial angst. Jeg er svært sjenert og snakker så lavt at det kan være vanskelig å høre meg. Dessuten har jeg vanskelig for å ha kontakt med folk. Jeg bor langt ute på landet, og har søkt om jobb på pleiehjem. Glem det, sa de. Jeg er ikke utadvendt nok. Mennesker kan lett bryte meg ned ved å bruke blikket, men jeg er ikke uegnet til å jobbe. Derfor har jeg ikke prøvd å få uføretrygd. En kontorjobb der jeg slipper å snakke med så mange mennesker hadde vært perfekt, men alt er tatt av jobber her. Og det er ikke bare til å flytte. Her eier vi hus, og om det skulle selges, måtte vi levert pengene tilbake til banken og et annet sted hadde vi ikke fått lån fordi jeg ikke jobber. Jeg jobbet i barnehage før, men fikk beskjed om å slutte, fordi jeg var så var for stressende situasjoner. Da hadde jeg vært sykemeldt et år. Jeg går bare og håper på at det skal bli en ledig kontor- eller vaskejobb så jeg kan begynne å tjene penger. Eller noe annet som måtte passe.

 

Det er de som har veldig enkle liv som tror det er bare å få seg en jobb.

[Anonym bruker]

Blir bare så frustrert når jeg hører folk si ting som "hun late der har jo aldri jobbet i hele sitt liv, eller folk skriver "så få deg en jobb da" uten å vite noe om årsaken til dette.. Tror dere virkelig folk ønsker å falle utenfor samfunnet i ung alder?!

 

HI

[Anonym bruker]

meg som svarte over her også. Jeg har vært i kontakt med nav.som har hjulpet meg å få til en praksisplass innenfor ett felt som jeg er interessert i. Da har jeg ikke samme press på meg til å prestere som i en vanlig jobb... så tenker at det er en fin vei tilbake igjen til ett normalt liv med en vanlig jobb..

Jeg har hatt mange jobber før. men pga psyken har det vært vanskelig å gå tilbake igjen til en vanlig jobb!

Lykke til!

håper de kan hjelpe deg videre!! Jeg måtte stå på selv i denne prosessen.men det har hjulpet meg litt videre!! og vær åpen om sykdommen til en evt.arbeidsgiver. det gjør nok ting lettere

[Anonym bruker]

Det er godt å se at jeg ikke er den eneste som har det slik, for det er sånn det føles til vanlig..de aller fleste jeg kjenner jobber jo, og fatter ikke hva problemet er. Unner ingen å ha det sånn men da er vi i det minste ikke alene om det:)

 

HI

[2smågull]

om noen vil snakke/skrive med meg er det bare å sende en pm med msn-adresse el. så kan vi skrive mer..

Jeg er vel den første anonym som skrev..

[Anonym bruker]

Jeg har også tidligere hatt 2 praksisplasser gjennom nav, det føles litt tryggere ja. Den siste plassen trivdes jeg dessverre ikke så godt, så jeg sluttet.. dette er over 4 år siden nå da, har vært hjemme med barn siden (ble gravid under praksispeioden).

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg var alltid dagmamma når jeg ikke kunne ha vanlig jobb.

 

Var like greit, det.

 

 

[Anonym bruker]

Hvem vil ha en dagmamma med sosial angst da?

[Anonym bruker]

Sikkert greit å være dagmamma også, men jeg kjenner at jeg virkelig trenger å komme meg ut av huset nå, tror ikke jeg blir bedre før jeg finner på noe annet å gjøre enn å være mor og husmor:)

 

HI

[Anonym bruker]

Selv om en har sosial angst kan en vel fungere som dagmamma, klarer faktisk å ta meg av barn, gå på lekeplassen, handle osv:) Problemet er når folk kommer for tett innpå meg, i mitt tilfelle..ikke fremmede på lekaplassen, eller dama i kassa på rimi..

 

HI

[Anonym bruker]

Klart man kan det, det mener jeg også. Men man må jo ansettes av noen, og jeg har erfart at folk helst vil ha utadvendte dagmammaer. Her i barnehagen prøvde noen mødre å få en av assistene sparket pga dette, de mente at hun ikke kunne passe barn så taus som hun var. Det kunne gå på trivsel for barna. De fikk ikke dette gjennom.

 

Hilsen mamma med sosial angst og dårlig selvtillit.

[Anonym bruker]

Hei! En til med sosial angst her, som også sliter med å finne jobb...

Jeg tenker mye på hva alle andre tenker om meg som bare går her hjemme... Føler at alle ser så ned på meg, og tenker at jeg er lat.

 

Jeg går på yrkesretta attføring, og har akkurat fått en egen veileder. Det virker som et ganske bra opplegg. Tror jeg kan ha ganske hyppig kontakt med han, og få hjelp til å finne meg en jobb/praksisplass. Det skal ihvertfall bli veldig godt å komme igang. Føle at jeg er inne i en prosess, og at det er noen muligheter for meg en gang i framtiden! Blir jo gal av å bare gå her hjemme og tenke negative tanker!! Håper du også kan få hjelp gjennom nav : ) Tror det finnes bra opplegg rundt omkring i landet for oss sliter psykisk. Men det er ikke alltid så lett å få oversikt over hva som finne av muligheter. Og ikke vet NAV alt heller. Så man må prøve å undersøke litt selv også. Jeg kan ihvertfall anbefale et tilbud som jeg kom over på egenhånd: frisknett.no

 

*Olava*

[Anonym bruker]

har det litt på samme måten.. har to barn, fikk de ganske tett og imellom permisjonene har jeg gått sykemeldt i et år pga en rygg som ikke blir bedre..

greit når du kan svare "jeg er hjemme i permisjon med minste tøtta nå jeg" når du får spm om hva du driver med.. men så fort barna er i bhg føler iallefall jeg at folk ser ned på meg fordi jeg "bare går hjemme å driver dank" "syter sikkert mer en nødvendig over denne ryggen".."er jo bare å finne seg en kontorjobb da" BARE BARE BARE!!!!

hadde en krangel med ei vennine, der hun kom med kommentaren "bare for at du har det så fælt hjemme, trenger du ikke la det gå ut over andre at du er for lat til å gjøre noe"..

 

Er kjempe lei av å bare gå hjemme.. har ikke noe diagnose på psyikiske problemer, men føler kanskje at jeg burde ha hatt det... sliter med å motivere meg til en så enkel ting som å dra til byen for å gå på cafe eller levere eldste barnet i barnehagen! blir sliten av alt, tar alt som blir sagt i verste mening hvis det kan tolkes på to måter.. å blir kjempelei meg konstant over små ting, klarer ikke se folk i øynene når jeg prater med dem, har mistet så og si alt av sosial inteligens ovenfor voksne mennesker..

 

å ta seg av barna går greit, men man har ikke mye enegi til overs utover dette... for ja, man blir vel litt ufrivillig lat av å ikke jobbe..

Tror ikke noen som ikke har opplevd det selv kan forstå hvor utrolig tungt det faktisk er å gå hjemme hele tiden...

 

[Anonym bruker]

Det er nesten rart å lese om hvor likt det virker som vi har det.. det handler jo ikke om at vi ikke ønsker å jobbe, men at noe stopper oss på veien.. Er også redd for hva andre tenker om meg, spesielt venninner som "alltid" har jobbet selv og synes dette er verdens enkleste sak. Har prøvd å forklare litt om hvordan det er å ha angst, men føler de ikke forstår.. det er vel ikke så lett å forstå hvis du aldri har hatt slike problemer selv. Selv fikk jeg sånne problemer tidlig i livet.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror sjelden det handler om at folk ikke "gidder" når de havner utenfor arbeidslivet..det er som regel en årsak bak alt. Ikke alt vises utenpå eller er så lett å snakke om til andre.

 

HI

[2smågull]

syns også det er som man skulle ha skrevet alt over her selv..

er ikke så lett dette!

hadde vært hyggelig å komme i kontakt med dere andre her!! send gjerne en pm!!!

[Anonym bruker]

Er så usikker på nye folk at jeg tør ikke sende en pm engang vet du.. uff:)

 

HI

[Anonym bruker]

Slenger meg på dnjne jeg også.Har vært hjemme i flere år nå, og ønsker meg veldig ut i jobb igjen. Går på yrkesretta attføring, og prøver å finne en egnet praksisplass. Har også slitt mye psykisk, men føler meg bedre nå, og er dritt lei av å bare gå hjemme!

 

Godt å høre at jeg ikke er alene da, for alle jeg kjenner er i jobb. Det er slett ikke lett å komme ut i jobb igjen når man har falt ut av det. Har ikke gitt opp enda, vil ikke bli trygdet, iallefall ikke fullt.

 

Kjenenr meg så godt igjen i det dere skriver, det er tungt å bare gå hjemme. Håper det snart lysner i tunnelen!