Anonym bruker Skrevet 11. november 2009 #1 Skrevet 11. november 2009 Ser det er flere voksne med adhd her inne så håper det er greit å legge ut innlegg her. Må bare få ut alt jeg tenker på i dag. Jeg fikk adhd diagnosen i høst og har gått på ritalin i noen mnd. Og har fått et helt annet liv på mange områder. Men så kommer alle tanker og en del bitterhet samt frustrasjonen. For hvorfor er det ingen som har tatt tak i dette tidligere??? Hvorfor har jeg aldri møtt forståelse?? Hvorfor har ingen prøvd å forstå, spes når det har vært så synlig? Kunne ting vært anderledes om jeg hadde fått hjelp før? Hvordan hadde livet mitt vært da? Jeg er 25 år og har levd med en indre uro så lenge jeg kan huske, tempramanget har vært vanskelig å styre, skolen var et mareritt. Hele mitt liv har jeg engstet meg unødvendig over små ting, aldri fullført noen ting og hoppet fra den ene jobben til den andre. Jeg har hatt venner, men aldri klart å holde på dem. Hatt en veldig lite fornuftig tankegang, tatt mange dumme avgjørelser. Har sjeldent tenkt logisk. Klarer ikke å holde orden i hverdagen leiligheten er aldri helt strøken. Ligger altid noe rot, og begynne å rydde er jo helt håpløst. For uansett hvor lenge je driver på så blir det aldri helt bra. Jeg hopper fra halvferdige oppgaver til noe annet. Etter jeg begynte på ritalin så har jeg endelig funnet ut at uroen i kroppen ikke skal være der. Jeg kan senke skuldrene og slappe av. Utrolig godt. Ting har blitt lettere på enkelte områder. Og jeg klarer å sove hele natten. Men jeg har også blitt bitter, fordi jeg føler at hele livet mitt frem til nå har vært et enormt kaos. Jeg føler meg sviktet av skolesystemet i norge, synes det er alt for lett for en lærer å si at eleven er dum og lat. Hvorfor ikke utrede når eleven sliter med konsentrasjon, slåss på skolen, kommer for sent til timer og rett å slett ikke henger med faglig? Jeg føler at barnedommen min og ungdomstiden min har blitt ødelagt. Spes ungdomstiden, det er jo da du skal være med venner og bygge grunnlaget for livet videre. Skaffe deg bestevenniner som man har år etter år og som støtter en. De fleste er sammen på fritiden, kino, fest og på turer ol. Jeg mistet alt dette. Jeg klarte ikke å få venner, ble aldri bedt med på noe og satt stort sett hjemme. Jeg var den merkelige som ikke svarte når noen snakket til meg, i tilleg var jeg ikke til å stole på fordi jeg jugde. Men det ingen forsto var at jeg bare ikke registrerte at noen snakket til meg, da hadde jeg liksom falt ut. Og når jeg skulle vidrefortelle noe så hadde jeg kanskje bare hørt halvparten og så ble det da oppfattet som løyn. Og det har ført til at jeg sliter veldig i sosiale sammenhenger nå. Dette jeg har levd med så mange år uten å fått satt ord på det, har slitt meg ut psykisk og fysisk. Og prøve å tilpasse seg et samfunn man ikke passer inn i, det krever veldig mye energi. Man vet man er anderledes, men ikke hvorfor. Fortiden er jeg sykmeldt, og vet ikke om jeg kommer ut i jobb. Det er jo ikke morro når man er 25 år. Jeg trodde ting skulle bli lettere, at nå kommer jeg til å møte litt forståelse siden jeg har fått diagnosen. Men så møter man veggen gang på gang... Da spes i forhold til nav og andre offentlige kontorer. Jeg er så sliten av at andre tror det bare er å ta seg sammen, for det er ikke bare å ta seg sammen. På en måte skulle jeg noen ganger ønske jeg ikke hadde adhd og heller en annen sykdom man kunne bli frisk fra. Desverre er det noe jeg må leve med resten av livet, samtidig som jeg må bearbeide alt det neagtive fra før i tiden. I tilleg sliter jeg i perioder frytelig med angst og depresjoner. Tror det er bedre å ha en sykdom som er synlig, da viser folk forståelse. Noe jeg ikke føler jeg møtt mye av oppigjennom. Nå håper jeg bare ting kan roe seg ned rundt meg og at jeg kan bli kjent med den nye livstilen min. Vet ikke hva jeg vil med det innlegget her egentlig. Men er kanskje andre her som har hatt noen av de samme tankene som meg. Jeg er så glad for at flere og flere barn blir utredet... Bedre å utrede å finne ut at det ikke er adhd enn å bli "glemt" i mengden.
Anonym bruker Skrevet 11. november 2009 #2 Skrevet 11. november 2009 Faktisk et veldig fint innlegg du har skrevet:) Jeg holder egentlig på med utredning, og prøver nå Ritalin. Har gjort det i et par måneder, jeg også. Jeg var vel heldig i oppveksten, med en rolig mor som var hjemmeværende og oppofrende for oss barna. Og jeg har evner over snittet, noe som nok reddet min skolegang og mine karakterer. Jeg nærmer meg 40 år...... Og jobb blir bare krøll, slik har det alltid vært. Mange delutdannelser som spriker i fagfelt........ Det med å ikke klare å få med alt; "hæ?" var et ord jeg brukte og av og til bruker mye enda;) Jeg er ikke så mye bitter, men merker nå at ting går mer innpå meg enn tidligere. At jeg kjenner mer på følelser enn før Ritalinen. At jeg blir lettere lei meg av ting, og kanskje bekymrer meg litt mer. Vet ikke, men føler at dette har sammenheng med mer "rolige" tanker? Jeg ser enda ikke at det har hjulpet så mye på strukturen i min hverdag, men det kan ha en sammenheng med at her har skjedd så mange ting som er utenfor vanlig hverdag/rutine. Min sønn har ADHD, og der er i perioder en del ekstra, kan du si..... Jeg håper dette hjelper meg, og at jeg kanskje får mer hjelp og rettigheter med dette. Og ikke minst en forståelse av meg selv og mitt liv til nå
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå