Ang ansvarsløse menn nok engang:-(

[Anonym bruker]

Jeg er gift og har 3 barn(3,10 og 13) Dem 2 eldste har jeg fra tidligere forhold.. Jeg er så fortvila og lei og vet ikke om jeg snart orker mer;-.(

Jeg begynte i full jobb for 1 år siden og jobber mye natt..

Stort sett alt hjemme faller på meg så sant jeg ikke blir forbanna for først da kan jeg få litt hjelp..

Jeg kommer hjem på morran å må vekke mannen min som ikke legger seg før langt på natt for sitter foran en dataskjerm så fort han har mulighet, våkner ikke av unger eller noenting så jeg har fått lagt opp arbeidsdagen så jeg er hjemme når minsten våkner... jeg bruker alt fra 15-30 min å vekke han og gjør ikke jeg det kommer han for sent på jobb, noe som stadig skjer fordi jeg ikke får han opp av senga:-/

Han kommer hjem fra jobb til ferdig middag og ligger på sofaen med dataen på fanget eller ser på tv resten av kvelden mens jeg styrer med det som må gjøres...

jeg er sliten å lei av å ha en stor unge, sier jeg noe til han så får jeg høre at jeg sover jo hele dagen og gjør jo ikke en dritt på jobben om natta, greit nok jeg har ikke så alt for krevende fysisk jobb men må jo snu døgnet 7 netter i strekk og det er jo en påkjenning..

Han har ikke den mest krevende jobben selv heller for kjører truck, men han er jo i manko på søvn så lenge han ikke legger seg før midt på natta..

Hadde han mulighet hadde han nok sovet etter jobb også men det tillater jeg han ikke for da skal jo unga ha sitt også, jeg mener han bør legge seg i normal tid for det har han full mulighet til..

Har jeg fri så gidder han omtrent aldri å stå opp å hjelpe til på morran, det er tydeligvis mitt ansvar..

Han har også 2 unger fra tidligere forhold og dem har vært mitt ansvar frem til for 1 år siden, da satt jeg ned foten å sa han burde ta ansvar selv ellers burde dem ikke komme på besøk..

Han gjør ingen verdens ting med dem... Jeg bytta uker på mine unger så dem er hos meg når jeg har fri fra jobb for da vet jeg at dem får det dem trenger..

Han er lat og eier ikke ansvarsfølelse i det hele tatt, jeg vet ikke mine arme råd hva jeg skal gjøre.. Jeg har prøvd det meste men ikkeno hjelper, det hjelper somregel ei snau uke så er det tilbake i sitt gamle vante...

Jeg blir totalt utslitt for går jo å irriterer meg å er sur å grinete støtt å stadig, jeg føler nå at jeg snart bare må gi opp og begynne å ta vare på meg selv.. Vet jo jeg fortjener så mye bedre...

Han har vel blitt hakket bedre enn han var for ett par år siden men det ser ut som det ikke går ann å endre hans syn på livet som består av mer enn en sofa å en data mener nå jeg...

Som dere sikker skjønner så er jeg rimelig frustrert og er i ferd med å gi opp hele ekteskapet, vet vi klarer oss omtrent bedre uten han men jeg er jo glad i gutten men vet snart ikke om det er nok til å fortsette.. Jeg er straks 36 år og har jo mange gode år igjen til å virkelig få det bra eller hva sier dere?

takk for at dere tok dere tid til å lese min fortvilelse....

[Anonym bruker]

Huff, ser du har det likt som meg Her passer mannen på å komme seg opp til jobb selv, men noen unge skal han ikke stå opp med, og husarbeid gjør han aldri, selv om han har 7 t fast jobb pr uke og er tilkallingsvakt ellers. Selv de ukene han kun jober 7 timer (totalt!) gjør han ikke husarbeid. Livet hans dreier seg om pc og søvn.

 

Jeg ser meg om etter leilighet, men det aner han ikke noe om. Han er verdens snilleste, ville aldri gjort meg noe, ville aldri vært utro eller noe sånt, og jeg skulle så veldig gjerne fått dette til å fungere. Men drømmen jeg har hatt i 9 år nå kommer nok aldri til å bli virkelighet. Jeg fikk han til slutt, men likevel - han er den jeg aldri fikk. Fordi han er ikke til stede, dvs fysisk er han her, psykisk også, men vi har overhodet ingen nærhet, han liker ikke sånt. Skal jeg ha en klem må jeg ta den selv, og da står han rett opp og ned med armene langs siden, så forknytt er han.

 

Huff!!!!

[Anonym bruker]

Uff da, nei er ikke lett detta så lenge det er unger i bilde men man må jo også tenke litt på seg selv oppi alt..

Det kan da ikke være riktig å ha det sånn mener nå jeg, men når en sier ifra til gangs og det aldri hjelper får en jo nok:-(

Jeg er skikkelig lei og vurderer sterkt å få han ut og starte en ny epoke i livet mitt uten han, er for jævlig for han kunne bare ha gjordt litt for det selv så hadde det jo så klart funka..

det er slitsomt å hele tida gå å være sur å gretten for sånn er jeg i bunn å grunn ikke uff å uff:-(

[Anonym bruker]

kan være på tide å tenke på seg selv.. enda man fortsatt elsker mannen/samboeren, så tar det på å leve slik...

Selv har jeg to unger med min eks, og venter en med min nye samboer..

min eks gikk jeg i fra når minsten vår var 9 månder.. var da utslitt av å måtte gjøre alt i hjemmet, ta meg av begge ungene og passe på at min mann kom seg opp til jobb om morgenen.. slikt tar på, ikke bare fysisk, men psykisk også..

det var tungt å gå i fra han jeg hadde vært gift med i 4 år, siden jeg forsatt elsket han.. men jeg så til slutt ingen andre løsninger...

 

min nye samboer er stikk motsatt fra min eks, han tar store deler av husvask og ungestell nå som jeg er 7 månder på vei.. og om morgenen er han oppe før jeg rekker å registrere vekkeklokka, han tar morgenstellet på de to ungene som må i barnehagen, så når jeg er klar for dagen, så er det bare å kjøre dem til barnehagen de dagene de er der :-)

[Anonym bruker]

Åh det var godt å høre at den nye samboeren din virkelig hjelper deg å tar i ett tak..

Ja jeg er veldig sliten selv nå så må gjøre noe drastisk for at jeg ikke skal ramle helt sammen...

jeg vet ikke mine arme råd hva som må til for at han skal ta seg sammen, føler jeg har prøvd det meste og det virker bare noen dager før det er tilbake i gammel tralt og da føler jeg bare en enorm tomhet...

vi gifta oss for drøye 2 år siden, det valget jeg tok da gjorde at jeg mista min beste venninne igjennom 20 år for ho orka ikke se hvordan jeg hadde det.. Jeg ser nok sliten ut nå, blitt veldig tynn og lite lykkelig..

Egentlig så er jeg ei glad jente, men ho kommer for sjelden frem nå om dagen..

Jeg synes vel det er vanskelig å bryte fordi har jo vært igjennom ett brudd før og synes det er for jævlig at jeg har klart å feile noe så grusomt denne gangen, visst dere skjønner hva jeg mener...

Nei som sagt nå om dagen går jeg på autopilot, går på jobb og gjør det som må gjøres og er lite glad hjemme, ser jo selv hvor feil det er for store å små..

Men det er liksom bare det å få han ut, hvordan skal jeg få til det, surrer masse rundt i hodet mitt..

takker for at noen gidder å bry seg:-))

[Anonym bruker]

Er det mulig å leie denne mannen din? En liten uke...?

[Elefanten Skrukkeskinn]

Huffsann.. Virker som du har gitt ham de sjansene han fortjener.. Skjønner det er kjipt og opprivende og kanskje skamfullt å gi opp, men av og til må man.. Syns du skal se deg om etter en koselig leilighet til deg og dine barn, samt en jobb som er på dagtid så du kanskje får litt mere krefter av det også.

Masse lykke til!! Dere kan få det så mye bedre enn dere har det nå, med den slappe typen der i hus.

[Anonym bruker]

tror nok jeg holder denne mannen for meg selv, ingen egotripp, bare veldig bevist på hvor sjelden vare det er prat om ;-) hihi

[Anonym bruker]

Hva med å bestille en skikkelig egotur til deg selv en hel uke, uten barn. Bare deg selv på et hotell med spa og svømmebasseng. Og overlate ungene til mannen din? Så får han en følelse av alt du gjør som han ikke ser. Bare en tanke. Jeg ville gjort det uten å nøle. Det er når menn blir overlatt til seg selv de er nødt til å se hvor mye jobb det er med unger.

[mooch]

Hvorfor velger noen å få barn med en slik mann?

I min verden er det en selvfølge at man er to likestilte parter med like mye ansvar for hus og barn. Her er vi to voksne.

 

La mannen forsove seg og begynn å se deg om etter et sted å bo. Hvis du likevel velger å gi ham en sjanse så kan du jo gå til streik. Begynn å leve som om han ikke var der. Rydd etter deg selv, vask dine egne klær, lag mat til deg og barna. Og for all del: la han forsove seg. Når han klager kan du rolig fortelle at du er lei av å være mamman han og at han får si ifra hvis han vil ha en kone. Men da vil du han en mann og ikke en bortskjemt drittunge.

[flux]

Skriver under på svaret til mooch, hvis du fortsetter med å sy puter under armene på ham vil alt forbli det samme. La ham oppleve hvordan det er å komme for sent på jobb, ikke ha flere rene klær, ikke få middag osv. Når det er sagt: det høres ut som om du vil få det bedre uten bekymringen, iritasjonen og frustrasjonen han tilfører livet ditt.