"Ingen er så fattige i Norge"

[Anonym bruker]

Da jeg vokste opp (jeg er 23 nå), var far uføretrygdet og hadde utbetalt 10000 kroner i måneden. Mor gikk arbeidsledig, og tjente innimellom penger på å være dagmamma og vaskejobber hos private. Hun fikk ikke arbeidsledighetstrygd fordi hun var student før pappa ble syk, og pappa hadde ikke jobbet seg opp pensjonsrettigheter fordi han hadde studert hele livet. Vi var fattige.

 

Vi var tre barn, og det var aldri meningen at pappa skulle bli syk. Det var ikke så gøy å bli invitert i bursdager og ikke kunne gå fordi jeg ikke kunne komme med gave. Det var ikke gøy å høre om klassekamerater som hadde spist pizza i helga. Slik luksus fikk ikke vi. Det var kjipt når alle naboene kom med poser med klær så vi skulle ha noe å gå med (takk, det var snilt, men flaut likevel). Det var ikke gøy å komme hjem fra skolen og oppdage at strømmen var skrudd av fordi den ikke var betalt på tre måneder. Til jul fikk vi gaver, men vi feiret med en annen familie og der fikk de mange dyre gaver hver, og vi skulle sitte der og glede oss over å få et blad eller en sjokolade av foreldrene våre.

 

Det var kjipt å komme sist hjem fra skolen og oppdage at lillebror hadde spist resten av middagen. Forhåpentligvis ville mamma ha råd til et brød så jeg fikk noe til kvelds. Men ikke alltid med pålegg.

 

 

Og vi overlevde, men regningbunken var høyere for hver måned, og når man er så mye i minus er det ikke bare bare å betale 50 kr for en bamse.

 

[Anonym bruker]

Trist historie

 

Nå vet jeg ikke hvordan det var da, men nå er det iallefall slik at alle får til livets opphold gjennom sosiale ordninger. Ikke alle ber om slik hjelp, men det er likefullt en rettighet man har.

[Anonym bruker]

Hvorfor gjorde ikke moren din en større innsats for å få seg jobb? Høres litt tafatt ut?

 

 

Skjønner at det var trasig å vokse opp under slike forhold, så bagatelliserer ikke, men tenker at moren din kunne dratt inn mer penger på et eller annet vis.

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev det med at ingen er så fattig i Norge. Moren din kunne nok fått seg en jobb.

 

[Anonym bruker]

Du har vokst opp med fattigdom. Kan du ikke si litt om hvordan du skulle ønske t folk rundt dere helst skulle oppføre seg hvis de ønsket å hjelpe. Det er ikke bestandig så enkelt å vite. Man vil jo ikke støte noen eller få noen til å føle seg ille berørt, så hva gjør man helst?

[Anonym bruker]

Tror nok at det er mer til historien enn du vet anonym 22:54, men rask å dømme er du.

 

Kjempetrist historie.. Det får en til å tenke at man tross alt skal være fornøyd med det man har, og takknemlige for det man har.

[Anonym bruker]

Vi er i litt samme situasjon. Her kan hverken meg eller mannen min jobbe. Han har ikke arbeidstillatelse, vi venter på svar på søknaden. Og vi har et nyfødt barn på to måneder, så jeg kan heller ikke jobbe. Jeg studerer og får studielån¨på 6700 i måneden. I tillegg får vi barnetrygd. Men det er dette vi lever på i måneden. I dag måtte jeg låne penger av en vennine for at barna mine skulle få bleier! Det er ikke hver dag vi har råd til å spise kjøtt til middag. Klærne til mine barn blir kjøpt på fretex. Jo det er mange som ikke har råd til å kjøpe julegaver! Jeg gruer meg til julen fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal få råd til gaver!! Jeg er glad datteren min er for liten til å ha glede av en adventskalender og jeg håper på at vi vil ha mer å rutte med til neste år!

[Anonym bruker]

Klart det er slik i Norge i dag. Sosialetjenester er en dråpe i havet, det er et desidert minimum. Og det er svært svært vanskelig å klare seg på minstegrensa over tid.

Klart det er mange familier som lever med arbeidsledighet, sykdom, rus og psykiatri. Ikke så greit å holde motet oppe når ingenting munner.

[Tidemann]

Det er ikke godt å måtte gå hver eneste dag slik HI beskriver barndommen sin,likevel tror jeg HI er rikere i hjertet sitt enn mange andre her inne. Døm ikke de fattige tenker jeg bare,tenk heller på når var sist du ga noe bort uten å forvente å få noe igjen..

[Anonym bruker]

Har du noen ideer om hva menneskene rundt dere kunne gjøre for å gjøre hverdagen deres enklere?

-Gode ideer for at barn ikke skal føle seg utenfor når de inviteres til fødselsdager?

-Gaver fra venner.

-Deltagelse i idretsaktiviteter ol.

 

Jeg forsøker å gjøre ting på en slik måte at ingen blir stående utenfor pga økonomi, men det er ikke så enkelt å vite hva som er best.

 

[Anonym bruker]

Du har rett på støtte som forsørger av lånekassen.

 

Foreslår at du skaffer deg en ekstrajobb ved siden av studiene.

Tipper du har fødselspermisjon fra lånekassen, det har du iallefall rett til.

 

Dere ser ikke ut til å være i en situasjon der dere har råd til at dere begge er hjemme, så til han får seg jobb bør du ta ekstravakter, stå i butikk eller whatever du får tak i.

Du har rett til pauser for amming.

 

Selv studerte jeg og jobbet i bar etter første barnet, mannen min studerte også og jobbet.

[Anonym bruker]

Det beste for meg er at folk er åpen om det. At det er mulig å snakke om. Jeg blir selvfølgelig glad hvis barna mine får arve fine klær. At man kan kjøpe bursdagsgaver på billige butikker uten at det skal snakkes om etterpå. Noen vil vel mene det er å være gniten, andre forstår kanskje at vi ikke kan velge noe annet.

[Anonym bruker]

Men PC og internett har dere råd til!

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke rett på forsørgerstøtte enda. Man må ha studert i et halvt år for å ha rett på det. Jeg fødet uken etter at studiet begynte, ergo har jeg ikke rett på det.

 

Jeg har søkt på mange jobber. Du må ikke tro det er lett å få jobb når han som intervjuer deg oppdager at du har et barn på to måneder. Jeg ville virkelig tatt det jeg fikk. Nei det er ikke så lett som du tror.

[Anonym bruker]

PC-en fikk jeg i bryllupsgave. Internett har jeg fått i bursdags og julegave av mamma! Så du trenger ikke å prøve å være sarkastisk!

[Gjest]

Det er jo det som gjør det ekstra ille å ha dårlig råd hjemme i Norge. "Alle andre" har det så bra økonomisk at det får en selv til å føle "fattigdommen" på en helt annen måte. Selvfølgelig kan det ikke sammenlignes med å være fattig i et land som Nepal for eksempel hvor det å være fattig betyr at barna ikke bare har dårlige klær og mat, men også at de ikke kan få seg utdannelse, og null helseoppfølging osv. Men det er da for det mange her til lands som er fattige i Europeisk målestokk!

[Anonym bruker]

I barnehagn til ungene vet jeg at det er noen barn som kommer fra fammilier der de har veldig dårlig råd. Jeg kjenner dem ikke personlig men synes det er litt vanskelig. Jeg vil ikke at de skal la være å komme i fødselsdager fordi de ikke har penger til gave. Jeg vil ikke at de skal holde seg hjemme når det er skidag fordi de ikke har ski osv, men jeg synes ikke jeg kan gå bort til foreldrene å tilby dem å låne utstyr eller liknende sån uten videre. Hva synes dere?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg ble så sint da datteren min nektet å invitere en av jentene i klassen i bursdagen sin fordi denne jenta hadde gitt bare en notisblokk til ti kroner til ei annen jentes bursdag. Det er sikkert andre som har det likt, og det er ikke alle som har foreldre som slår skikkelig ned på slike ting. Det må være trist å være fattig i Norge når alle tror at det er BARE å få sosiale stønader, det er BARE å gå å få seg ny jobb, BARE BARE... Alt er så enkelt for mange av dere.

 

Dere tenker ikke på at disse menneskene muligens har en grunn til ikke å ha en jobb, for eksempel at de bor i et område uten ledige jobber, de kan ha psykiske problemer, helseproblemer som gjør at de ikke kan jobbe med hva som helst...

 

Mange bedrevitere her, ser jeg. Og når det gjelder internett og PC: venninna mi som har veldig dårlig råd, fikk PC av en nabo som skulle kaste den på dynga, og hun kobler seg til hans trådløse nettverk. Snille, forståelsesfulle nabo.

[Anonym bruker]

Kunne vi ikke bedt om å få et "gir bort/trenger"-forum? Så kunne vi samlet disse trådene der. Det er tydeligvis mange her som ønsker å hjelpe de som ikke har det så lett, og en del som trenger litt hjelp innimellom.

[Anonym bruker]

Syns det var en veldig trist historie, og jeg har medfølelse med deg.

MEN, et spørsmål: hva er det som er så galt med å måtte snu på kronene en periode? (jeg snakker ikke nå om de som aldri kommer seg ut av fattigdommen, men de fleste har jo en periode i livet hvor ting er fryktelig trangt, før det blir bedre).

 

Da jeg var liten var faren min selvstendig snekker, og mamma hjemmeværende. Vi bodde i en liten bygd og det var ingen jobber for mamma der. Etter jappetida gikk det dårlig for snekkere, og særlig de selvstendige. Rett før pappa fikk seg fast jobb i ett større byggefirma, levde han og mamma, med tre barn, og kun barnetrygd i seks måneder. De fikk 5000 av min farfar, men ellers ingen ekstra penger. DET var trangt, mye trangere enn før, men det gikk da såvidt det var.

I nesten 10 år var det svært trang økonomi hjemme hos oss, men så ble barna større og ting litt løsere.

Det er stor aldersforskjell mellom meg og mine to småsøsken, noe som gjør at jeg husker denne tiden, de gjør det ikke.

Jeg ser i dag at jeg har langt mer ansvarsfølelse for penger, jeg og min samboer har det greit, men jeg sparer opp til buffer og bruker ingenting mer enn jeg kan, er bevisst på hvilke butikker jeg handler i osv.

Mine søsken derimot har ingen forståelse for hvorfor man ikke kan kjøpe det man vil.

Jeg tror at å leve fattig en periode faktisk gir en god erfaring, og at det gjør meg bedre rustet dersom jeg må gå gjennom en sånn periode selv.