Hva skal jeg gjøre nå...? (laaaaangt)

[Anonym bruker]

Sitter så fast, føler jeg... har en samboer som jeg elsker utrolig høyt, men vi kan ikke kommunisere. Dvs - vi kan sitte i timer og prate om vi har et problem, men vi snakker forbi hverandre virker det som. Jeg kan sitte og holde en lang monolog om ett spesifikt tema, og så svarer han på noe helt annet. Ikke for å være ekkel eller barnslig, men hans hjerne fungerer så fundamentalt annerledes enn min så han forstår ikke hva jeg sier, selv om han er intelligent i massevis... Og så er han som en trassig 4-åring, hvis jeg f.eks hadde sagt at vi burde få hjelp på familievernkontoret, ville han ha svart at hvis det sto så dårlig til med oss så var det bare å kutte forholdet, for fvk vil uansett ikke kunne hjelpe med noe. Bare fordi han får litt motgang må han demonstrere og styre...

 

Dette er dagens demonstrasjon, og er et typisk eksempel på hvordan han er: For 2 dager siden fikk bikkja løpetid. Noen blodflekker her og der på gulvet, og det er selvsagt ekkelt. I mitt hode tenker jo jeg at da vasker vi jo bare gulvet etterhvert når vi ser at det kommer noe, og en gang på kvelden for å være sikker. Så første kvelden vasket han gulvet. Neste morgen (etter morgenstellet) satte jeg poden i stolen og spente han fast mens jeg vasket gulvet så det var rent til han skulle ned og leke. Så i dag så er sambo i sitt sedvanlige gode humør, men går altså rundt med clogs inne. Så spurte jeg om det hadde vært noe blod på gulvet i går kveld, og han sier at ja det var masse. Huff da sier jeg, men du vasket det vel bort? Nei, får jeg til svar. Det er jo jeg som "absolutt skal ha hunden ute av buret" så da er det ikke hans ansvar å vaske gulvet. Og her har ungen gått og lekt i timesvis etter barnehagen fordi jeg jo selvsagt regnet med at han hadde ordnet opp. Men han mener altså da at hunden skal være i buret i 2 uker (noe som jeg ikke vil gå med på, det er jo dyreplageri så det skjer ikke), hvis ikke går han bare rundt med sko inne.

 

Håper dere skjønte trassen i dette, ble litt langt og kronglete. I tillegg har vi mange diskusjoner fordi jeg har 100% jobb, må ta alt husarbeidet (han forventer ikke at jeg skal gjøre det, men han gjør ikke noe heller), han sier han er enig i at han absolutt burde gjort mer, men det hjelper jo så lite å si det... Og en annen ting - han nekter å stå opp med ungen 1 dag i helgene fordi det er så viktig for han å få sove når han vil ellers får han så dårlige dager og er i dårlig form. Og det er jo mye viktigere enn min form.

 

Han klarer ikke nærhet og vil ikke klemme, kysse eller ha sex. Sånn har han alltid vært. Vi har hatt mange samtaler om dette også og er veldig ærlige om det, men det hjelper jo ikke å snakke ting ihjel heller når det ikke blir resultater av det. Prøver ikke å tvinge han til noe altså!

 

Men så tenker jeg på de positive tingene - etter et forhold til en psykotisk og voldelig mann er det deilig å ha en samboer som aldri ville gjort meg noe fysisk, som jeg kan snakke med om alt (selv om vi ikke snakker "samme språk") og som innrømmer at han kan ta feil. Er kanskje helt dumt, men for meg er det viktig at han er den peneste mannen jeg noengang har sett, og jeg var fryktelig forelsket i han i 7 år før jeg fikk han - kan jeg la han gå da? Forholdet vårt er sånn at jeg enten er helt utslitt og lei meg, eller i den 7. himmel forelsket i han. Er så sliten men tør ikke helt fortelle han at mens han sitter på finn.no og ser på biler, så sitter jeg der og ser på leiligheter, for det jeg ønsker å fortelle han er at jeg vurderer det, jeg vil at han skal forstå alvoret og skjerpe seg, men med hans trass kan det liksom gå mye lenger enn det, selv om han ikke egentlig mener det...

 

Jeg kan jo legge til at jeg er utrolig forståelsesfull med han, og det sier han selv også. Jeg tar ungen hele tida fordi han ikke vil, jeg står opp ekstra tidlig og får lille i barnehage, er på jobb 8-4 (han har fast jobb 7 timer pr uke og er ellers tilkallingsvakt så noen uker har han full uke, andre uker jobber han 7 timer. Likevel gjør jeg alt.), henter småtten i barnehagen igjen, gjør husarbeid mens han sitter på pc'en samtidig som jeg lager middag og springer etter ungen (også i dag, selv om jeg er syk og han er frisk) - og likevel er jeg opptatt av hvordan han har sovet, hvordan formen hans er osv. Han spør aldri meg.

 

Huff, dette ble langt, og når jeg ser det skriftlig sier det meg jo noe om hvor dette er på vei.... men gode tips mottas med veldig stor takk!

[Anonym bruker]

Les tråden: hva skal jeg gjøre, hva ville dere gjort.

Jeg har vert ca i dine sko, og det oppleves etterhvert som ganske urettferdig og vanskelig. Jeg har også frem til nå hatt ei nydelig jente...