Klar psykisk?

[Isadoramamma]

36 dager igjen:-) Synes det begynner å bli veldig lite... I tillegg pleier jeg å føde tidlig. Føler meg ikke helt klar verken på den ene eller andre måten. Skulle gjerne fått ordnet litt mer praktisk, eller noe i det hele tatt for å si det sånn.. + hvilt litt slik at kroppen blir klar til dyst. Psykisk tror jeg ikke jeg blir klar i det hele tatt denne gangen, men gleder meg selvsagt veldig til å treffe lille urokråka i magen:-)

 

Tror det kommer av at forrige fødsel ikke ble helt slik jeg ønsket, og at jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke gå gjennom dette flere ganger.

 

Andre som har det sånn?

[Let's hear it for the boys!]

Jeg har på en måte skyvd det framover hele svangerskapet. Ville ikke tenke på hvordan det vil bli å ha to barn. Fødselen plager meg ikke, selv om jeg hadde en tøff fødsel første gang.

Men nå i det siste har jeg begynt å føle meg mer og mer klar. Vet ikke helt hva som er annerledes nå, men jeg er ikke lenger redd for å tenke fremover.

[Småtorsk]

Nå føler jeg meg faktisk kjempeklar! Ser fram til fødselen, men den er liksom ikke så viktig lenger. Det er det som kommer etterpå jeg virkelig gleder meg til!

 

 

[Isadoramamma]

Så heldige dere er! Har to barn fra før. Vet at tiden etterpå sikkert blir hektisk, men trives i morsrollen, og regner med at det blir mye tid til kos med tredjemann også. Gleder meg masse til å bli kjent med lillemann!! Men- fødselen er en kjempebøyg, gruer meg til å miste kontrollen, og måtte overlate ting nærmest til tilfeldighetene.. Det føles ihvertfall sånn. Har 3,5 timers kjøring til sykehuset. Vil jeg i det hele tatt rekke fram? Hvem er på jobb når jeg kommer? Om nettene har de kun en jordmor og en barnepleier på vakt, vil flere være i fødsel samtidig, eller vil de ha tid til meg? Kan jeg få smertelindring i vann slik jeg ønsker, eller er badekaret opptatt. Er jordmoren på jobb en av de få som har akupunkturkurs? Eller må jeg klare meg uten? Håper det skjer noe oppi hodet snart som gjør at ting løsner, og man plutselig føler seg klar.

 

[Gjest]

Hei!

Nå har jeg gruet meg til fødselen hele svangerskapet. Jeg er redd for at jeg skal bli helt gal og havne på galehuset etter jeg har født. Gruer meg til å ikke klare å uttrykke mine behov under fødselen fordi jeg har så vondt. Gruer meg også til å føle meg som det svake kjønn som ikke klarer noen verdensting. Jeg følte meg som en 14 åring sist. Var helt hjelpeløs og håpløs...

Nå er det bare 50 dager igjen. Panikken tok meg forrige uke. Kjente at jeg ikke var klar i det hele tatt for det forestående. Men nå har jeg klart å roe meg ned. Jeg har bestemt meg for at jeg bare skal bare tenke positive tanker frem mot fødselen. Får ta på meg en maske som sier at jeg kan klare alt! Håper det varer... Det er i alle fall verdt ett forsøk.

 

(Ellers har jeg også begynt å innrømme for meg selv at det ikke bare var min feil at ting gikk galt sist. Det har hjulpet litt på min selvtillit at jeg tilslutt klarte å bli litt sint på jordmoren som ikke forstod meg. Det var langt mellom den teori og praksis der. Hun gav ikke den støtte og motivasjonen som jeg trengte, og jeg fikk heller ikke noe smertestillende. Den biten er jo jordmorens jobb!)

 

Men uansett maske eller ikke, jeg har det slik som deg Isadoramamma! Vi er nok mest av alt redd for det ukjente, det som gikk galt sist av ulike grunner og redd for å miste kontrollen underveis!

Når alt er over- (vi overlever nok!) så er vi fornøyd med å ha en liten baby i armene...

[maeve er tobarnsmamma<3]

Panikken begynte for alvor å ta meg da det rundet november måned, for da gikk det opp for meg at i løpet av denne måneden skal JEG bli mamma, vi skal bli foreldre, og jeg må gjennom det tøffeste jeg noengang har gjort,fødsel.. Har hatt angst for fødsel "hele livet", altså siden jeg begynte å tenke på at jeg måtte gjennom det dersom jeg ville (og kunne) bli mamma. Har hele svangerskapet nå bare skjøvet det foran meg, siden det hele tiden har vært så frem i tid.. Men nå er det plutselig bare 4 dager igjen til termin, og jeg vet at ting kan sette gang når som helst. Er veldig lei av å vente også, vil gjerne bare bli ferdig med det..Er ikke noe særlig å gå å grue seg i ni måneder liksom..

 

Føler meg nesten litt snytt for hele gravid-opplevelsen, siden alle tanker og krefter har gått med til å grue seg til fødselen. Har nesten ikke fått tid til å tenke på tiden etterpå..og det er jo da det begynner! Dårlig samvittighet, føler alle går rundt å stråler av morsfølelse selv om babyen fremdeles er i magen, mens jeg har på en måte ikke fått bearbeidet de følelsene ennå, da jeg bare tenker på fødselen..

 

Gleder meg uendelig mye til å møte lille jenta vår altså!!

 

 

[louie]

Kanskje litt sent men jeg vil absolutt anbefale de som er redde for å føde å kontakte en gaia-jordmorg. http://www.klikk.no/foreldre/gravid/article354058.ece . Vet ikke hvordan det er i resten av landet men det tilbys i allefall på Ullevål. Her får du tett oppfølging i svangerskapet og det tror jeg kan hjelpe mange.

[Isadoramamma]

Det hjelper veldig å høre at flere er i samme båt! Takk! Er nok innerst inne en optimist som tror at alt skal gå bra, men vet at veien fram dit kommer til å bli utenfor min kontroll, og smertefull. Er nok det som skremmer mest ja..

Kjempelurt å bestemme seg for å legge vekk alle negative tanker, og bare konsentrere seg om de positive, men dessverre ikke alltid like enkelt..

 

Et tips: Skrev fødselsbrev første gangen, og det har jeg bestemt meg for å gjøre nå også. Hvis jeg eller min ledsager ikke får formidlet hvordan jeg helst vil ha det når man er midt oppi fødselen, så står det ihvertfall svart på hvitt i mappa mi:-)

 

Masse lykke til alle sammen!