Jeg har faktisk psykiske problemer

[Anonym bruker]

Noe jeg har trodd de andre har, ikke jeg. Har opplevd en del tøffe ting men har nå innrømmet for meg selv at jeg har psykiske problemer, føler det er et litt negativt ladet ord.

 

Jeg er en positiv, energisk,utadvendt,sprudlende ressurssterk person med mange baller i luften. Samtidig ser folk på meg som veldig vellykket, vakker, fint hus,fin bil osv. Ungene og jeg ser alltid stelte og fine ut. Mannen min har høy utdannelse og jeg selv studerer på fulltid, en svært flink student og det er ikke bare bare med to små barn. Litt mye skryting her, men det vil frem til er at vi vet aldri hvem og hva folk sliter med.

Siste mnd har vært forferdelig for meg. Det hele begynte med en fødselsdepresjon som jeg ble frisk av etter et år, har vært god i 2 år nå.

Siste mnd har vært preget av så mye angst at jeg ikke har klart å gå på skolen, hentet barn i barnehagen, gå på butikken eller fungert normalt i hverdagen. Pga all angsten blir jeg deprimert pga jeg føler jeg ikke srekker til og nederlagsfølelsen er stor. Har bestemt meg for å begynne på tabletter en periode, prøve å komme meg fortest mulig på beina igjen både for min egen del og ungene sine.

 

Moralen er vel at vi vet aldri hva naboen sliter med og hvordan vi best mulig kan være gode medmennesker i en vanskelig tid. Det er ufattelig vondt og ensomt å slite med psyken, spesielt med all tabuen og fordommene rundt det.

Så jeg vil bare gi en klem til alle dere som sliter med lignende og vær snille med dere selv, ikke kritiske. Dere er ikke alene om å ha det sånn.

[Melkedrøm]

Huff, så trist.. Ønsker deg masse lykke til videre,og håper det blir bedre for deg snart. Ikke alt man kan se fra utsiden som stemmer med innsiden dessverre.

Trøsteklem.

[Anonym bruker]

Tror det er mange som deg rundt omkring.. Selv om alle virker så vellykkede og problemfrie utenpå..

 

Klem til deg:)

[Anonym bruker]

Vet at en kan ha det tøft uten at det viser. Jeg har det tøft, og skrev et innlegg her om det i går. Om at; mine barn ikke kan være alene... min historie(noe sånt var overskriften).

 

Jeg sliter ikke så mye psykisk som i psykisk sykdom, men jeg er sliten av livet mitt...... Jeg får egentlig mer og mer fysiske plager, som jeg tror kommer mye av år med psykisk slit og påkjenninger.

 

Jeg har jobbet en gang som sekretær på legesenter, og da tok jeg jo telefonen mye. Mennesker en aldri ville tenkt sliter på noen som helst måte, skulle ha resepter på typiske ting som antidepressiva og sovemedisiner. Jeg fikk litt hakeslipp en del ganger(inni meg, vel og merke). Mennesker en anser som MEGET vellykkede, så skal de ha slike medisiner....... Så der er mye skjult, ja.

 

Mange vil ikke være sårbare(meg selv inkludert), men sliter med sitt og vet egentlig ikke hva som kunne hjulpet. Å prate med noen hjelper meg ikke lenger, for det jeg trenger hjelp til kan ingen gjøre for meg; ansvaret og ansvarsfølelsen og kjærligheten til mine barn. Jeg trenger ferie fra dette. Ikke å gi ansvaret til andre for godt, men bare en ferie hvor jeg kan være ego i 14 dager. Jeg er i en vente-fase; ungene må bare bli voksne, så jeg ikke har ansvaret lenger.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen meg i dette, hadde fødselsdepresjon som ble til angst og nå går jeg i behandling.. Det hjelper litt, men sakte.. Det er slitsomt å være mor med psysiske problemer.. Men du skal vite du ikke er alene og vi er mange om dette, jeg synes det er bra at noen er åpen om det sånn vi kan søke støtte hos hverandre:)