Fri oppdragelse?

[Anonym bruker]

Er det noen her som praktisere fri oppdragelse eller kjenner godt noen som gjør det? I så tilfelle, hvorfor gjør dere det? Hvordan takler barna da det å være hos andre som har regler eller forholde seg til reglene i barnehage/skole?

 

Jeg kjenner noen som praktiserer fri oppdragelse, men disse gjør det ikke besvist. De lar rett og slett være å oppdra barna og overlater dermed grensesetting til skole og barnahage. Hjemme har barna ingen regler og få gjøre som de vil. Når de er hos andre likeså - foreldrene passer aldri på og det hender ofte at noe ødelegges når disse barna er på besøk og det er opp til vertskapet å passe på. Foreldrene sitter å drikker latte og rører ikke en finger.

 

Jeg lurer på hvor sundt dette er for disse barna. De har problemer med å følge beskjeder i barnehage/skole og jeg vet om folk som har sluttet å invitere familien på besøk. Det er alt for slitsomt og dyrt å ha dem der. Jeg synes nesten det grenser mot forsømmelse og lurer på om noen burde gripe inn.

 

Hva synes dere?

[V.A.B]

Jeg kaller det aldeles ikke fri oppdragelse, men idioti og latskap. Barn TRENGER trygghet og grenser, ærlig talt. Jeg har vanskelig for å tro at det blir folk av sånne barn.

[Gjest]

Jeg tror fri oppdragelse som bevisst strategi er helt over. Det er ingen som har hatt særlig suksess med det, nemlig. Jeg tror som deg at om foreldrene driver sånn så er det fordi de har kapitulert.

[Anonym bruker]

Barn trenger regler og grenser, enkelt og greit!

Er jo ikke bra for barna sånn som dem holder på, kommer til å slå tilbake en vakker dag.

[Anonym bruker]

De har ikke kapitulert. De har aldri gjort et forsøk en gang, tror ikke de gidder. Lurer litt på om noen burde gripe inn. Går det an å gripe inn eller er det foreldenes rett å oppdra barna slik? Er redd barna kommer til å lide i det lange løp ved f.eks å ikke bli invitert noen steder om ikke skole og barnehagen oppdrar dem. De kan jo også risikere å bli skoletapere fordi de ikke vet hvordan man forholder seg til en skolehverdag

 

HI

[Anonym bruker]

Det er en misforståelse at "fri oppdragelse" er uten regler. Spørsmålet er hvordan man velger å håndheve reglene, og hvordan man forholder seg til at reglene brytes.

 

Min sønn har hatt relativt fri oppdragelse. Vi har hatt noen regler hjemme og han er informert om reglene i samfunnet ellers, men jeg har aldri kjeftet på ham eller straffet ham om han skulle bryte noen av dem. Det er min overbevisning at barn ikke blir kloke av kjeftbruk og straff, de blir bare redde.

 

For å slippe kjeft og straff må man kommunisere aktivt med barnet hele tiden, fra de er bitte små. Kontakten med barnet er helt avgjørende, for som voksen er du guide og veileder. Ellers er idealet at barnet skal få utforske verden i den grad det er trygt.

 

Min sønn er myndig nå og en flott ungdom på alle måter. Så i vårt tilfelle fungerte det utmerket.

[Anonym bruker]

14.02 igjen. Det mange foreldre kaller fri oppdragelse er egentlig bare mangel på engasjement. De gidder ikke oppdra barnet sitt, hverken sånn eller sånn. Fri oppdragelse er ikke mindre arbeidssomt enn alternativet, og ingen enkel utvei for foreldre som heller vil glo på tv enn å være sammen med barnet sitt. Det er kanskje slike foreldre dere har møtt?

[Gjest]

Min mor praktiserte, med viten og vilje, fri oppdragelse på meg fra jeg var ca 8 år gammel. Det er brutalt i og med at barnet får gjøre egne feil, men utrolig lærerikt og det gjorde meg veldig selvstendig. Men det dine venner driver med er nok ikke fri oppdragelse. Fri oppdragelse er noe helt annet enn ingen oppdragelse

[Gjest]

Når det er sagt har ikke jeg selv hjerte til å satse på fri oppdragelse tror jeg. Jeg er for hønemor. Men vi får nå se når barna er store nok.

[Gjest]

Jeg har ikke inngående kjennskap til fenomenet, men har en god historie.

 

En bekjent av familien var på den lokale daglivareforretningen for å handle ukens nødvendigheter.

Samtidig med ham var det en mor med to barn (ca 4 og 6, gutter) som skulle det samme.

Barna var høyt og lavt, ufordraglige og bråkete, og den eldste av disse trampet, med vilje, vår bekjente på foten. Han sa ingenting til barnet men sa til moren at kanskje hun skulle holde litt mer øye med barna sine når de er ute blant andre.

Hun svarte "nei, vi har fri oppdragelse vi"

 

Etter en omtrent 5 minutter prøvde disse to småpøblene seg igjen og vår bekjente helte en hel liter melk over barnet, og opplyste moren om at "jeg hadde også fri oppdragelse når jeg var liten, se hvordan det har gått" før han forlot butikken...

[Anonym bruker]

14.02 igjen.

Alle som praktiserer fri oppdragelse får høre denne historien i forskjellige utgaver, noen ganger melk, andre ganger yoghurt, så det må nok være en vandrehistorie. Men morsom er den jo

 

Men dette er altså ikke et eksempel på fri oppdragelse. Barn som løper vilt rundt og trakasserer fremmede setter seg selv i fare, og det er uforsvarlig av mor å ikke gripe inn. Når det er sagt har jeg aldri opplevd slik oppførsel hos noe barn jeg kjenner. De fleste oppfører seg fint uavhengig av oppdragelsesideal.

 

 

[Anonym bruker]

Foreldrene mine hevder hardnakket at de aldri har oppdratt meg. Nå er de gamle 68-ere da. (Og faren min er psykolog ) Vet ikke helt om jeg tror på dem, men har generelt hatt en ganske "fri oppdragelse" ja. Nå var jeg attpåklatt da, så foreldrene mine var veldig avslappa i forhold til meg, og jeg hadde mange "voksne" forbilder å se opp til, men uansett har jeg nå vokst opp til å bli en ganske veloppdragen og harmonisk person. Synes jeg. Nå kommer det vel an på barnet, ofte, men jeg har ingen tro på "straff" selv heller. Det aller viktigste er vel gode rollemodeller og masse, masse kjærlighet. Tror jeg.

[Anonym bruker]

Annie 14.35 her, vil bare tilføye at dette selvfølgelig ikke gjaldt om jeg plaget andre. Klart at jeg fikk irettesettende ord jeg også, om jeg hadde gjort noe direkte tåpelig. (Men typisk nok har det alltid vært mamma som kunen finne på å kjefte. Hun er strengere enn pappa...) Klart man skal si fra om ungene ikke følger normal folkeskikk! Man vil ikke være en god rollemodell om man gir faen i at barnet ditt er ekkel mot andre...

[Anonym bruker]

Jeg har hatt fri oppdragelse. Vi skulle selv finne ut at det var bedre å sette skoene på gangen, så ble det ikke skittent inne. For eksempel. Vi hadde faktisk talt ikke en eneste regel. Som 12-åring fikk jeg dra ut og være så lenge jeg ville (men kom alltid hjem til 22, for da var jeg trøtt), og som 14-åring var jeg ofte ute til 4-5 tiden (men de visste hvilken venninne jeg var hos). Jeg fikk velge selv om jeg ville røyke eller drikke, men valgte å aldri begynne med det. Jeg har uten tvil blitt vant til å tenke gjennom konsekvenser før jeg gjør ting, og jeg ble fort voksen og selvstendig. Leksene ble gjort uten at de måtte spørre, og jeg ordnet opp i alt selv. I tillegg oppførte jeg meg veldig bra blant folk, litt stille kanskje, for jeg ble vant til å overvåke folk for å se hvordan det var lurt å oppføre seg.

 

Men det er et viktig men her... Det er ikke sunt å være barn og måtte finne ut slike ting selv. Når alle vennene har regler, og du kan gjøre som du vil, skiller du deg ut. Det er ikke fint. Hvorfor har ikke mine foreldre regler? De kan ikke være glade i meg, når de ikke gidder å fortelle meg hva som er bra å gjøre osv. Å lære av feil er greit, men jeg har gjort en og annen feil som jeg godt kunne vært foruten. Barndommen min hadde vært mye lettere om jeg hadde blitt fortalt at "slik skal det være" når det gjelder mange ting. Kanskje jeg ikke hadde tenkt og analysert ting til jeg blir gal da. Redd for å gjøre feil. Og i tillegg fungerer jeg ikke under en sjef. Jeg har aldri blitt bestemt over, og det er utrolig vanskelig å begynne med.

[Anonym bruker]

Det du forteller er utrolig interessant! Spesielt det med ikke å takle en sjef. Ser også at sønnen min er veldig autonom og vant til å tenke selv, og tar ikke ordre så godt (Han ville nok blitt en elendig militær). Men dette er én av flere ting barnet MÅ lære. Verden er hierarkisk; noen bestemmer over andre, og det må man takle, fri oppdragelse eller ikke. Så det er absolutt en utfordring for foreldrene.

 

Det andre du nevner, at man kan føle seg uelsket om man ikke har regler, var jeg bevisst på, og snakket med sønnen min om hele tiden. Han sier han alltid har følt seg elsket, og han har satt pris på den tilliten jeg har vist ham, så der er det nok individuelle forskjeller.

[Anonym bruker]

Hehe.. (Annie 14.35 igjen her.) Jeg kjenner meg igjen i mye av dette. Har aldri vært noe stort problem for meg, denne friheten, bortsett fra at jeg kanskje den dag i dag kan være litt vanskelig å gi kritikk til. Men det arbeider jeg med! Og synes jeg blir flinkere og flinkere... (Siden jeg har vært attpåklatt har jeg sikkert vært bittelitt bortskjemt på oppmerksomhet og skryt fra mine foreldre... MEN, har "heldigvis" også hatt en litt "sjalu" storesøster som har visst å trekke meg ned... )

 

Ingen oppdragelsesmåter er perfekte, men de aller fleste vokser jo opp til å bli relativt ok mennesker likevel. Det er jo tross alt ikke bare i hjemmet man blir oppdratt, men overalt i samfunnet. Tror man gjør best i å ikke bekymre seg unødig over barnas oppdragelse. De fleste mennesker tilpasser seg samfunnet rundt seg etterhvert uansett...

[Anonym bruker]

Trodde dette var en vandrehistorie, jeg.

[Anonym bruker]

.. Eller kanskje han ville blitt en utmerket militær(leder)?

[Anonym bruker]

14.02 fortsatt.

 

Selv er jeg nokså konvensjonelt oppdratt. Og når jeg nå møter voksne som har hatt fri oppdragelse slår det meg ofte hvor tolerante og liberale de er. Dette ser jeg også hos min sønn. Virker som om de blir flinkere til å tenke selv, og mindre preget av fordommer, tilfeldige moteretninger etc.

 

Som du sier er det negative og positive sider ved enhver form for oppdragelse, men det var disse positive egenskapene hos mennesker som har hatt fri oppdragelse som fikk meg til å lese om det, og siden praktisere det på min egen sønn. Og han er blitt et slikt fritt, tolerant og kreativt menneske han også.