Jeg har født :) (Langt..)

[Mammaioktober]

28.10.09 kom vår lille elsklingsjente til verden. 49 cm, og 3390 g

 

Mase/modningsrier (som ikke var vonde, kun plagsomme) startet natt til mandag 26.10. Jordmor sjekket meg, og fant ut at det var helt modent og avflatet, pluss 1 cm åpning. Så vi ble sendt med sykebil til sykehuset. (Det ligger 3 timer unna). Å ligge i en sykebil på humpete nordnorske veier, med rier, anbefales ikke. De tok seg noe veeldig opp i løpet av turen! Men da vi kom fram, hadde de dabbet helt av. Frustrasjonen jeg kjente da, var ganske stor. Vi fikk et rom med en liten seng å ligge i, til vi ble sjekket inn på sykehushotellet. Der tilbrakte vi natt til tirsdag. Jeg hadde små tak i magen hele tiden. Ganske slitsomt å gå sånn..

 

Tirsdags morgen ble jeg sjekket av jordmor. Ingen forandring, og frustrasjonen steg i taket. Vi ble sendt hjem, det vil si til et vennepar av oss, siden hjem var lange 3 timer unna. Jeg bestemte meg for å gå masse i byen og shoppe Hjalp på både humøret, og riene!! Utover kvelden var takene i magen ganske voldsomme, og nøyaktig en halv time etter en god runde i sengehalmen startet riene ordentlig! Mine beste tips for de som er modne og går og venter på at fødselen skal starte er derfor fysisk aktivitet, gjerne shopping og prøving av klær og ikke minst SEX =) Det funka som bare det.

 

Så dermed, natt til onsdag startet riene ordentlig, og jeg klarte verken gå eller stå. Prøvde å dusje, men det var bare ekkelt. Så vi ringte føden, og ble bedt om å komme inn. Jeg ble sjekket, og det var 2 cm åpning. Jeg var så smertepåvirket at jeg fikk et rom og en stikkpille. Den pilla funka dårlig og jeg lå der og vred meg og skreik for harde livet. Det var virkelig så vondt at jeg ikke kunne la være å skrike. Etter hvert fikk vi fødestue med badekar. Jeg fikk akupunktur i badekaret, og det lettet smertene. Kjente ikke samme "trykket" i ryggen, som jeg hadde i sengen. Jeg lå i badekaret i 2 timer, og prøvde å puste. Ettter det ønsket jeg å ta klyster. Det er det verste jeg har opplevd.. Jeg var så kvalm fra før av, og klyster hjalp virkelig ikke på. Jeg spydde som en gaaal, og følte virkelig at jeg kom til å dø. Riene ble sterkere og sterkere, og kom med 1 minutts mellomrom. Jeg lå bare og skreik, og kjæresten min ble så redd. Han var likevel så flink og hjalp meg med å huske å prøve å slappe av og å puste. Kom med kalde kluter til pannen og var helt fantastisk. Skjønner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten han der.

 

Det gjorde så vondt i ryggen, jeg kjente egentlig riene mest der. Så jeg ble tilbudt akupunktur. Fikk 4 nåler i ryggen, men det hjalp ikke, jeg ble bare enda mer kvalm. Jeg husker dette veldig dårlig, men jeg skreik og skreik om epidural og at de måtte røske ut alle nålene jeg hadde i meg. Jeg ble sjekket og hadde nesten 4 cm åpning, så jordmor kalte på legen for å få satt epidural. Jeg husker nesten ikke dette, jeg ble helt fjern av smertene. Jeg hang over jordmor, da han satte epiduralen. Kjæresten måtte ut av rommet, han synes det var så ekkelt. Jeg kjente ikke at han satte epiduralen. Kjente kun en "isende" følelse i ryggen. Han ba meg hele tiden om å bevege beina, og spurte hvordan jeg følte meg. Jeg kom mer og mer til meg selv, og etter hvert dabbet smertene helt bort. Jeg kunne dermed kommunisere, og få sove. Sov i 3 timer, og våknet av at smertene kom som smått tilbake. Epidural hjalp meg veldig! Spesielt psykisk. Skulle jeg ligget der på den måten et minutt til, hadde jeg nok hoppet ut av sengen og rømt..

 

Etter en stund bestemte de seg for å ta vannet. En sææær følelse. Magen ble nesten helt myk Fikk også elektrode på lille babys hode, for å følge med på hjertelyden. Nesten umiddelbart etter vannet ble tatt, kom pressriene. Det er noe av det rareste jeg har opplevd. Man MÅ bare presse! Det går ikke an å holde igjen! Så jeg prøvde mange forskjellige stillinger. Prekestol, knestående, u name it. Og pressa og pressa.. Jeg pressa så jeg besvimte et par ganger. Veldig ekkelt. Prøvde både lystgass og oxygen flere ganger, men DET er det verste jeg har opplevd. Følte jeg skulle kveles, og dø når jeg hadde den over munnen. Det var så forferdelig at den følelsen sitter enda i meg, nå nesten to uker etter fødselen.

 

Etter hvert kom babyen lenger og lenger ned i bekkene, og ut i fødekanalen. Da var jeg seriøst så ute av det at jeg planla hvordan jeg kunne hoppe ut av senga og finne et eller annet instrument jeg kunne ta livet av meg selv med. Så vondt hadde jeg det! Og så plaget psykisk ble jeg. Likevel var det ingenting annet å gjøre enn å bare presse. Jeg pressa som en gal, det var tre damer der inne som skulle hjelpe meg, de halte og dro i meg, og holdt meg fast, for jeg var helt gæren. Klarte ikke å kontrollere meg selv. De hjalp meg å presse også. Så etter en laaang pressefase, og et hode som hadde kommet halvveis ut minst 10 ganger, kom hun ut helt plutselig og ble lagt på magen min! Hun gråt og var helt fuktig og klissete Jeg grein og grein, det samme gjorde bf, det var helt utrolig!! Det veide SÅ opp mot den opplevelsen jeg hadde hatt. Det øyeblikket kan rett og slett ikke beskrives, det var helt utrolig hærlig.

 

Morkaka kom ut helt greit, og jeg ble sydd 3 sting. Jeg er så takknemlig for jordmødrenes støtte under fødselen. De er virkelig fantastiske mennesker. Jeg hadde en jordmorstudent og jordmor hos meg under hele utdrivelsesfasen, og de var helt fantastiske. Jeg følte jeg ble ekstra godt ivaretatt siden jordmorstudenten måtte gjøre ting litt ekstra nøye. Hun tok imot babyen min

 

Smertene fra fødselen var for min del ikke glemt i det øyeblikket babyen var ute. De sitter enda i meg, og har gjort meg en erfaring rikere. Jeg er så stolt over at jeg har født barnet mitt, det er det mest fantastiske jeg noen gang har gjort, og gjør det gjerne igjen. For å bli mamma er helt utrolig. Fødselsopplevelsen min var helt fantastisk, selv om det gjorde så utrolig vondt som jeg aldri trodde jeg skulle ha det. Er så glad for at jeg fikk så utrolig gode jordmødre.

 

Så til dere som sitter å venter. Det gjør så satans helvetes vondt å føde at man vil dø, men det er en helt sinnsyk opplevelse, som gjør deg lykkelig og sterkere når det er over. Det lille vesenet som kommer opp på brystet ditt etter all smerten, er så verd det som det går an. Og du klarer det, uansett om du helst vil dø, eller om du er helt sikker på at det virkelig ikke går an å få pressa ut en unge akkurat der og da

 

Lykke til alle sammen. Og takk for meg her inne !

[mirremamma]

gratulerer så masse, håpa d går bra me dein lille familien din=) fødselen hørtes tøff ut...ha født en gang før sjøl men d va over på seks tima å uten epidural. (har ik d på vår lille fødestue) men e huske godt kor fortvila e va sist for d gjor jo så innmari vondt =) men d e saint som du si, d e ein heilt sinnsyk opplevelse når d e over å lille nurke ligg på magen =) 30 daga t termin her, å gle/grue me=)

 

[Jahoo]

gratulerer og takk for lang historie kan jo ikke akkurat si jeg gleder meg, men gleder meg til å bli ferdig

[Maya&Leah*har født*]

Gratulerer såå mye :-) Hørtes ut som en litt tøff opplevelse! Men kom jo noe flott ut av det. jeg selv gleder meg til fødsel :-D hadde en kjempe fin opplevelse forrige gang,å håper på det samme nå! Vondt gjør det jo uansett )

 

Gratulerer så mye igjen. - Kos dere masse nå i småbarns tiden

[Mammaioktober]

Fødselen var jo tøff der og da, men jeg opplever den ikke som tøff i ettertid Jeg ser ganske romantisk på det nå, og har nesten lyst å gjøre det igjen! Tenker at jordmødrene og atmosfæren på fødestuen har alt å si for det. Pluss oppfølgningen og støtten jeg fikk etter fødselen og i barselperioden. Det var helt fantastisk.