Oppdragelse av andre sine barn.

[Anonym bruker]

Min mann har 3 barn fra før. Vi kommer godt overens og ting er helt greit, men av og til blir jeg så fortvila over deres oppdragelse eller mangel på sådann.

Det er ting jeg føler faren burde oppfordre dem til, rettleie og veilede litt, som han rett og slett lar være, mora er i mine øyne like slakk. Jeg legger meg ikke oppi ting. Men hadde det vært mine barn, så hadde jeg selvsagt gjort det.

Vi har to snart tre barn sammen, og der styrer jo jeg mye mer. Nå er det jo stor aldersforskjell mellom de ulike kullene, men jeg setter i mange sammenhenger like strenge krav til de små som foreldrene til de eldste gjør til dem.

Siste er at det kom gaver i posten fra farmor. Mine har snakket med farmor på telefonen, eldste har sagt takk, go yngste har fnist inni røret og sagt Hallo! Jeg snakket med farmor og skrøt av gavene og at det passet veldig fint og at ungene koser seg med lekene.

Når de eldste kom og fikk sine, var det ingen som ringte til farmor, de kunne nå ha sendt en melding. Faren har ikke oppmuntret de til å ringe eller takke. Og jeg ser ikke helt på det som min jobb. Men jeg synest egentlig at det er helt horribelt.

Må ellers legge til at de aldri har takket noen på min side for jule eller bursdagsgaver eller andre gaver de har fått.

Det gjelder ikke bare takking, men å slå av et par ord med folk når de ringer, svare på hvordan det går når tanta ringer, og ikke bare rope på en av oss voksne. Bli med på besøk uten å surmule og generellt oppføre seg veloppdragent og høffelig.

Går ikke an å snakke med faren deres om det, han sier seg enig, men svært lite skjer. Jeg sier skjeldent noe, men jeg er jo ikke særlig imponert over han i denne sammenhengen. Synest han er altfor slakk.

[Anonym bruker]

Ja, du må være tilbakeholden. Men tror nok jeg hadde kostet på meg en kommentar om at de kan takke farmoren. En slik kommentar blir ikke kjefting. (Men du må forvente at de ignorerer oppfordringen!)

[Anonym bruker]

Forstår ikke foreldrene som ikke er litt opptatt av sånt. Og jeg forstår ikke faren som ikke tar hintet, han er jo ellers en mer enn normalt oppegående mann.

Det strider mot den oppdragelsen jeg har fått, og den oppdragelsen jeg ønsker for mine egne barn. Det strider nok også mot den oppdragelsen min kjære har fått, for han er veldig høffelig og omtenksom og svært sosialt inteligent.

Forstår det ikke, og jeg ligger lavt og balnder meg lite. Er det noe jeg vil ta opp, så pleier jeg å ta det med faren på kammerset. Men mange i min familie og omgangskrets reagerer en del på stebarna mine.

Det er ikke et tema jeg går innpå med dem, fnyser det vekk med ja du vet tenåringer, eller i den alderen, ting er annerledes nå enn da vi var på den alderen. Synest det er veldig vanskelig.

Takker for svar. Det hender jeg kommenterer litt, men svært skjeldent.