Jeg har gått i et slags koma hele uka...

[Anonym bruker]

pga samlivsproblemer, virkelig problemer. Selv om jeg sikkert er en del av problemet, er det min mann som står for hoveddelen uten å gå noe nærmere inn i detaljer.

Det har gått en mnd siden sist terapitime og i hvert fall den siste uka, så har jeg meldt meg helt ut, da jeg ikke ser noe forbedring fra hans side. Dvs. kan se en liten forbedring, men utover det, ingen stor innsats fra han for å få det til å fungere mellom oss.

 

Han later som ingenting og kommer hjem fra jobb og forteller om jobbting osv. Han får ingen respons fra meg annet enn åja, nei...altså høflig tilbakemelding som han kunne fått fra en nabo om han fortalte det samme. Aner ikke hva som foregår inni hodet hans (ja, jeg vet han er mann, men dog!) og det virker som på meg at han feier problemene litt under teppet.

 

Forholdet virker dødt for meg, ikke snakker vi sammen, ikke gjør vi noe sammen og jeg føler at det er jeg som alltid må ta til tiltak for å få orden på dette. Men det har jeg gjort så mange ganger før og jeg orker liksom ikke mer. Venter egentlig på et bevis fra hans side om at han er interessert i å jobbe med dette, men da må han også forstå at pga alt det vonde vi har vært gjennom i de siste årene så har det gjort noe med forholdet. Mens han gjerne bare vil sette en strek og så fortsette livet, men vi har gjort det sikkert 10 ganger før og hver gang faller han tilbake i gamle vaner og skuffer meg stort.

 

Sist terapitime var det siste han fikk oppmuntring til å gjøre, å kjøpe seg en plante som bare han skulle ta vare på. Fikk inntrykk av at dette skulle bli et symbol på det å ta vare på noe....

Men planten er ennå ikke innkjøpt!!

 

I dag skal vi tilbake til terapi og jeg aner ikke hvor jeg skal begynne engang eller hvordan forklare at jeg føler hvordan forholdet er. Ønsker ikke såre han, men ønsker at han skal forstå. Bør jeg da være litt krass i det jeg mener, sånn for at det virkelig skal gå inn. Kalle en spade for en spade, selv om det kan risikere å virke utrolig kaldt og lite medfølende??

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Gå ikke rundt grøten, men si det som det er. Det hjelper ikke å pakke inn sannheten. Dere er jo i terapi, og har da en 3. part der som kan hjelpe deg å få frem sannheten din.

 

Han sårer deg slik det nå er, og da må han tåle noen sannhetsord om dette. Han sårer deg nok ikke med vilje, men virkningen er vel den samme?

[Anonym bruker]

Hva vil du at han skal komme hjem fra jobb å prate med deg om da? Skal han komme inn døra og sette seg rett ned å prate om livets dypere mening og hvor glad han er i deg?

 

Skjønner selvfølgelig at det ligger mye under her som du ikke forteller noe om, men å prate om dagen sin og ha en hyggelig samtale om ting som har skjedd på jobb er vel en fin start på en samtale/stemning som kan holde seg resten av dagen? Du hjelper jo ikke ved å avvise han med enstavelsesord? Jeg og mannen min prater ganske masse sammen om hva som har skjedd på jobb osv vi..

 

Har et lite tips da, skru av tv'en en helg! Denne helgen har vi ikke hatt på tv i det hele tatt, og da snakker man automatisk mye mer sammen. Når ungene er i seng lørdags kveld, du har funnet frem litt snop og dere sitter i hver deres sofa er dere nødt til å snakke sammen om hverken tv eller pc står på. Prøv det! Spill kort, le litt, få den rette stemningen og snakk sammen da. Er ikke så lett å få til den dype gode samtalen på kommando, ihverfall ikke når du føler forventningspresset fra partneren som henge over deg.

 

Noen ganger er det helt sant at menn og kvinner prater forskjellig språk og kommer fra hver sin planet, det merker vi også av og til. Eneste måten å lære og forstå hverandre på er kommunikasjon. Kan være en utfordring for de fleste til tider, men ikke gi opp. Du får heller ta ansvaret for å pense samtalene over på det som er viktig for deg å prate om når han begynner prate om dagen sin på jobb. Du kan ikke forandre på andre vet du, men du kan forandre på deg selv og forventningene dine til omverdenen.

[Anonym bruker]

Hi

Har gått de siste ukene og tenkt at den eneste løsningen er separasjon, men dessverre er penger et problem.

Jeg har det så deilig de kveldene han ikke er her, koser meg med barna og vi har det fint. Men de kveldene han er her så blir man jo minnet på at man bor sammen en person som man ikke har kontakt med på en måte, og det er deprimerende. Samtidig er jeg livredd for å være alene, er ganske avhengig av han, dessverre.

Er redd for å nevne ordet separere, men lurer på om det er det eneste som ville få han til å reagere. Vet at han ikke vil flytte for det ville vært et nederlag som ville være synlig i forhold til familien hans, og han vil ikke at noen skal vite.

[Anonym bruker]

10 26

Jeg skjønner hvor du vil hen og jeg har vært der før. Men dessverre var det lenge siden. Vi har fått forholdet dithen at jeg ikke føler for å prate med han om dagligdagse ting, pga en oppførsel fra hans side gjennom flere år som omhandler skuffelser- de samme om og om igjen- mye vonde krangler, mange drakamper hvor han ofte KUN har sett tingene fra sitt ståsted og mang en tilgivelse fra min side.

Vi hadde det så fint for noen år siden, men han hadde det ikke så fint, så jeg ofret mye for at han skulle få det som han ville, men han klarer ikke å gi tilbake. Han mener at jeg er ansvarlig for min egen lykke, og at han ikke kan gjøre stort for den. Men mye av det han kunne gjøre, som jeg sa til han, ville han ikke gjøre, for det betydde at han selv måtte gjøre noe han ikke ville. Selv om det hadde betydd lykke for meg, så måtte jeg hver gang diskutere og krangle om det, for at han skulle skjønne poenget med “å gi“ til andre.

Det jeg venter av han er å på en eller annen måte bevise for meg at han har forstått hvor han har gjort feil i fortiden, bevise det med ord, med handlinger you name it. Men for han går livet sin vante gang, og han mener det er nok med å si at "denne gangen, har jeg forstått". Holder bare ikke for meg!

 

Jeg virker kanskje litt hard, og det er nok riktig. Men grunnen ligger gjemt i fortiden, nåtiden, og jeg har blitt sånn med tiden. Men liker det egentlig ikke, bare klarer ikke noe annet.

[Anonym bruker]

Du klarer deg alene hvis du vil! Husk at du får jo bidrag fra han...hvis dere har prøvd så lenge så ta et skikkelig oppgjør - gå rett på sak og si at du vil separeres - da vil han skjønne alvoret - og da kan ting snu, hvis ikke - da har du det bedre uten han! Livet skal ikke kastes bort sammen med noen som ikke vet å sette pris på deg/ta vare på deg/gi deg det du trenger! Mener ikke at dette er enkelt, spesielt ikke med barn involvert, men man må en gang sette en grense for seg selv! Dette går jo utover familien dette også...

[Anonym bruker]

For å få litt mer innsikt i problematikken: På hvilken måte har han skffet deg i fortiden?