Hva er det som skjer med meg??

[Anonym bruker]

Det ble slutt mellom meg og min samboer rett før jeg fikk vite at jeg var gravid for nesten 6 år siden.Vi kuttet kontakten totalt! Selv om vi hadde 1 utrolig flott år sammen ble vi skilt som uvenner.Et stykt brudd! Han tok aldri kontakt med meg igjen selv om han visste at jeg hadde født en datter.Jeg sendte bilder til han av henne.Han reagerte sterkt men var redd for å møte oss.Han var redd for at vi skulle krangle å lage livet vanskelig for henne.

 

For litt siden begynte vår datter å spørre etter pappen som hun aldri fikk treffe.Jeg sa at han elsket henne over alt på jord men at han syk.

 

En dag for bare 6 uker siden ringte jeg til han å sa at nok er nok.Jeg sa som det var og at hun i det minste fortjente å se han.Han ble overveldet og gikk med på å treffe henne for 1 gang.

 

Jeg har alltid hatt en misstanke om at hvis de bare fikk treffe hverandre så ville det bli fantastisk.Jeg hadde rett:=) Jenta vår satt hu fanget hans å studerte han fra vi kom til vi gikk 4 timer senere.Etter det har han hvert her i flere timer 4 ganger + han har hatt henne med til foreldrene sine.Han er helt herlig med henne!

 

Det var bare det jeg ønsket!! Jeg orker ikke flere store problemer i livet mitt.Jeg har hvert helt rar fra jeg traff han igjen for 1 gang.Klarer ikke å spise normalt,sover lite,lykkelig samtidg veldig sårbar.Merket at jeg ønsket at han skulle bli når han takket for seg.Begynte nesten å grine den ene gangen.Sommerfugler i magen når jeg hører jeg får en melding.Han får meg til å le konstant.Jeg elsker å være i nærheten av han!Husker hvor deilig det var å være rundt han! Noe jeg egentlig hadde fortrengt! På fredag hadde jeg barnefri og kunne ikke la vær å invitere han hjem til meg.Han og broren kom + en vennine av meg.Det ble til at vi satt tett sammen hele kvelden og holdt rundt hverandre hele natta.Det var så utrolig godt!Problemet er at jeg er helt utav kontroll.Jeg tror jeg har blitt besatt! Jeg vet at det er ufattelig domt av meg.Vi har blitt enige om at vi elsker hverandre kansje fortsatt men at det forløping kun skal dreie seg om å utvikle et godt vennskap for barnets skyld.Men inni meg føles d helt tomt bare ved tanken på at jeg ikke skal få kunne være med han.Nær han på alle måter! Hva skjer med meg egentlig?? Jeg har ikke tenkt på han i det hele tatt på denne måten siden det ble slutt.Han har slitt med kjærlighetssorg mens jeg lot livet gå videre.Men nå sitter jeg her totalt ulykkelig forelsket etter så mange år fra hverandre.

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg syns det høres ut som at dere burde bli sammen igjen:)

dette kan jo bare bli en lykkelig slutt;)