Mine barn kan ikke være alene.... min historie om dette.

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt en del på dette, og da jeg så innlegget om ungen på 10 måneder som ikke klarte å være alene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mitt liv.

 

Jeg har store barn, ingen små. Mine går på skolen. Jeg er alene med dem, og har vært det siden minste ble født.....

 

Eldste har handicap i form av ADHD, tourettes og adferdsvansker. I tillegg dysleksi. alt i sterk grad.

 

Neste ungen har språkvansker, og er litt sen i utviklingen. Sliter mest sosialt. Har en del andre problemer i tillegg.

 

Siste ungen er heldigvis ikke noe ekstra med.

 

De har ikke en far som stiller opp. Det har han aldri gjort. Så jeg har avlastning gjennom barnevernet. Men det er en familie til hvert barn, for ingen klarer visst alle mine unger samtidig. Dette fører til at de omtrent alltid har ulike helger. Så jeg er like låst, og har vel kanskje 3 helger i året uten unger, om jeg er heldig. I år har det vel vært slik, og det blir ikke mer før hvertfall over nyttår.

 

Så kommer det som begynner å bli sårt;

 

Mine barn kan ikke være alene hjemme. Eldste er så gammel at for de fleste foreldre ville alderen der betydd barnevakt for yngre søsken. Men eldste trenger egentlig like mye barnepass som yngste. Vi har hatt en del branntilløp her, selv om det begynner å bli noen år siden siste. Alt jeg eier blir også gjennomsøkt og evt tatt om eldste ungen får være litt alene.

 

Og hvordan skal jeg ha et liv selv? Et voksent sosialt liv? Det finnes ikke. Jeg vet ikke lenger hvordan det er å være voksen med et normalt sosialt liv. Jeg vet ikke i hele tatt lenger hvordan det er å ha en kjæreste. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle gått frem for å pleie et spirende forhold slik at det blir noe mer. Jeg finner ingen smutthull hvor jeg kunne ha møtt en mann uten barna tilstede.

 

Vanligvis tenker jeg lite på dette, for jeg blir gal om jeg begynner å gå inn i det. Jeg kjenner jeg er på gråten nå. Mistet alle venner jeg en gang hadde.

 

Trist når mine foreldre er mine venner, og de eneste jeg omtrent har igjen.........

 

 

[Anonym bruker]

Huff, dette hørtes forferdelig vondt ut

Vet ikke helt hva jeg skal si, så gir heller en god klem!!

[Anonym bruker]

Takk for klemmen, den betyr vel mer enn ord, egentlig.....

 

Det går bra til vanlig, dette. Jeg er vant til det. Men av og til, som i kveld, så overmanner det meg litt. Ingen vet dette, egentlig. Jeg har en helt annen maske utad.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, hvor bor du i landet???

Om jeg ikk har det helt på samm måte så kjenner jeg meg mye igjen i din eldste....

Varme klemmer

[Anonym bruker]

Nå er jeg på ingen måte i samme situasjon som deg, men jeg har litt av en maske jeg og...alle tror jeg er blid og fornøyd, men jeg våkner med panikk-angst om natten, og er konstant stresset...

Men, over til deg, har du ingen å prate med? Helsesøster, eller noe? Jeg prater endel med helsesøster, og det gjør godt å få pratet ut.

Har ikke så mange venninner jeg heller, så det blir mye besøk til mamma, men jeg prater ikke med henne om dette...

Huff, altså, jeg blir nesten på gråten her, for jeg vet hvor slitsomt jeg har det av og til, og så har du det så mye verre.

Hvor bor du i landet?

 

Hilsen første anonym

 

[Anonym bruker]

Jeg bor litt nord for midten på vestlandet. Jeg vet der er mange som vet mye om hvordan det er å ha barn med ADHD og sånt, men kjenner ingen i min situasjon. Jeg er med i ADHD-foreningen, og prøver å få gått på samlinger osv for å få kontakt med andre foreldre i lignende situasjon. Men det virker nesten som om alle har nok med sitt....

 

Jeg pleier å spøke med at det mest sosiale jeg har, er kassadama på Rema. Det fæle er at det nesten er sant.......

 

HI

[Anonym bruker]

Gir deg en varm og god klem, jeg også. For vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste eller oppmuntre.

[Anonym bruker]

Ikke i nærheten av meg, altså..:/

 

Skulle så gjerne ha gjort noe for å hjelpe deg!

 

Om du er interessert så kan du veldig gjerne sende en mail til meg, så kan vi være mail-venner

 

Første anonym

[Anonym bruker]

Jotakk, panikkangst kjenner jeg til. Ikke ofte eller mye, men jeg har Sobril og Imovane for å si det sånn. Har også for en del år siden møtt den der berømte veggen.

 

Ja, prater med mange fagfolk. Det gjør jeg jo hele tiden. Og barnevernet, da. Der kan jeg snakke om alt. Men de blir jo ikke mine venner. Og mamma tar sånt så mye innpå seg, og derfor passer jeg meg litt der. Hun og pappa har sine tunge helseproblemer, og trenger ikke så mange steiner til den byrden. Der er mye de ikke vet.

 

Jeg tror det er mange som bærer en maske, og få som faktisk forteller dette. Som meg; jeg forteller ikke alt dette til folk jeg prater med. Alle tror jeg er så sterk. Få vet hvordan det kjennes å være så alene som jeg er, og da mener jeg fysisk alene og ikke bare psykisk. Jeg sier jo heller ikke til noen at jeg har det sånn.

 

Jeg skrev i et annet svar her omtrent hvor jeg er fra. Vil nødig bli gjenkjent.

 

HI

[Anonym bruker]

hehe.. det er litt vanskelig når vi begge er og kanskje vil være anonyme her.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg regnet jo med det

Men jeg har en hotmailadresse jeg kan legge ut, er ikke redd for det, for jeg bruker den aldri uansett

Men om du ikke vil, så skjønner jeg det veldig godt

 

[Anonym bruker]

Ja, men da er det greit. Jeg har ingen slik adresse selv.

 

HI

[Anonym bruker]

[email protected]

 

Så får du se om du vil skrive

Skjønner godt om du ikke vil, men nå har du ihvertfall adressen, så kan du gjøre som du vil

Nå skal jeg køye, så du må ha ei kjempegodnatt!

 

Nattaklemmer sendes til vestlandet

[Anonym bruker]

Takker. skal legge den til:)

[Anonym bruker]

Gir deg en skikkelig trøsteklem! Jeg har også diagnosebarn, der gapet mellom hva mitt barn klarer og jevnaldrende klarer etter hvert bare blir større. Riktignok går hun bare i småskolen enda, men yngstebarnet (barnehagebarn) er på mange måter i ferd med å bli den største fordi hun forstår så mye mer, er så mye mer pålitelig og ser konsekvenser av egne handlinger. Dette i seg selv er tungt... Min er ikke ferdig utredet, men har store atferdsvansker, antakeligvis med bakgrunn i noe autistisk, mulig hyperaktiv og mulig også Tourettes. Atferdsproblemene til eldste har ført til at vi har isolert oss, har ikke orket alle scenene, alle uforstående og dømmende blikk, all energien som tappes ved raserianfall. Vi er egentlig bare hjemme alene. De to siste årene har vi hatt besøk av besteforeldrene på barnas bursdager, ellers har vi hatt besøk av et vennepar en gang. Dette dreier seg om to år. Vi har ikke energi og overskudd til mer, orker ikke å være sosial når det gang på gang blir mislykket og bare trist. Drømmer om å ha et sosialt liv, men skjønner ikke hvordan det skal gå. Har nok med å mestre hverdagen alene... Jeg bor heldigvis sammen med pappaen, selv om det mange ganger har vært nære på at vi har flyttet fra hverandre, ikke fordi vi er lei av hverandre eller har sluttet å være glade i hverandre, men fordi vi er så slitne av dette livet, at vi innimellom bare vil vekk...

 

Jeg har funnet trøst i nettsiden "Bokstavbarna.no", der det er mange foreldre til barn med diagnoser, og mange som har liknende liv, liknende opplevelser. Det er et godt sted å være - og akkurat passe uforpliktende... Kan være der mange ganger daglig en måned, og så ta et par måneders pause. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd å gi deg men det har jeg dessverre ikke. Skjønner at det føles håpløst ikke å ha noe voksentid. Kanskje den eldste kunne fått støttekontakt en gang i uka, og så kunne du hatt barnevakt for de minste så du kunne kommet deg ut litt? Det er egentlig mitt eneste tips...

 

Lykke til, og mange klemmer!