Snuppa mi har kommet. :0)

[Olianna]

Natt til søndag 01.11.09 kom lille prinsessa vår. Riene begynte på tidlig fredag morgen, men det var da ca en time mellom dem. Natt til lørdag økte de, og lørdag morgen ringte vi føden. Kl. 9.30 kom vil til Føden. Det var da 5 cm. åpning. Fikk ganske fort en seng på fødestua, og jeg gikk rett og la meg i badekaret. Lå der i sikkert tre timer. Holdt på å gå i oppløsning til slutt. Hi hi.

 

Fikk deretter satt akupunktur nåler i ryggen. Vet ikke om det hjalp så mye, men nålene gjorde vondt så de tok vel litt oppmerksomheten fra de andre smertene. Fikk også etterhvert lystgass, men syns virkelig ikke det hjalp. Eneste var at jeg liksom ble opptatt med noe annet enn riene. Konsentrerte meg veldig om å puste riktig i masken, i håp om at den skulle gi noe mer effekt.

 

Da kl var 16 hadde jeg 9 cm åpning, og jordmor sa at "nå skal du se hun kommer til barne-tv og at hun får bursdag på Halloween" Men dengang ei. En "kant" på livmoren stoppet prosessen med å få full åpning. Da kl. ble 21.30 hadde jeg ligget med pressrier i flere timer og jobbet livet av meg. Begynte å bli utmattet og desperat, og jordmor fant ut at dette begynte å dra ut litt vel lenge. Jeg hadde allerede bedt om epidural, men hun sa at nå var det ikke lenger noe vits. Men etter å ha konferert med en lege fant de ut at de skulle gi meg epidural allikevel. Gud for en befrielse! Etter at den var satt lot de meg slappe av i en time. Og så begynte pressejobben. Merket jo at jeg hadde mindre kontroll på når jeg hadde rier og at det var vanskeligere å presse, men denne delen av fødselen ble jo en fest. Endelig kl. 00.30 var hun ute.

 

Tre jordmorskift var innom i løpet av dagen. Alle like søte og hjelpsomme. Følte meg hele tiden veldig trygg.

 

Det som var utrolig godt var at babyen hele tiden hadde god hjerterytme. Det gjorde at jeg slapp å bekymre meg for at hun ikke hadde det bra, og bare konsentrere meg om meg selv. Hun skrek fra første stund, og jeg fikk henne opp på brystet mitt, mens far klippet navlestrengen. En fantastisk følelse! Nesten fire år har det gått fra vi startet å prøve å få barn, og endelig var vi i mål!!

 

Snuppa var 3780 g og 51 cm lang. Desverre klarte hun å brekke kragebeinet på vei ut. Dette vil visst leges ganske raskt.

 

Vi fikk noen dager ekstra på sykehuset fordi jeg mistet en del blod, og trengte å få jern intravenøst. Fikk også en kjip urinveisinfeksjon som gjorde at jeg måtte katetiriseres flere ganger daglig. Alt dette gjorde at melka kom litt sent i gang. Men nå er vi heldigvis hjemme, og ting går seg til. Vi storkoser oss med å bli kjent med vårt nye familiemedlem.

 

Før fødselen hadde jeg store problemer med å lese om fødsel og å forberede meg. Hadde rett og slett litt angst. Begynte å grine bare jeg snakket om det, og skjøv det foran meg. Men etter å ha vært igjennom det vet jeg at jeg gjør det gjerne igjen. Smertene var absolutt overkommelig. Og yoga pust fikk jeg veldig bruk for. Anbefales!

 

Lykke til dere som fortsatt venter i spenning!

 

 

[Gjest]

gratulerer så masse!! tenker dette var deilig etter fire år!! kose dere masse hjemme:)

[♪ ♫ ♥ ♫ ♪]

Gratulerer så mye! Når dere i tillegg har brukt så lang tid på å få dette etterlengtede barnet, er det jo ekstra hyggelig, da:)

 

Kos dere masse i permisjonstiden!

[Tigerlise&Anton prøver igjen]

Gratulerer så mye! Bare noen dager igjen til vi også får møte vår etterlengtede lille godgutt - 5,5 år etter at vi startet å prøve, så skjønner godt hvordan du har det. Alt ordner seg for snille jenter :-) Men jeg må innrømme jeg er livredd for at noe skal skje med den lille babyen, kan liksom ikke tro at VI skal få et barn...

 

Kos dere masse i tiden framover!

[Abracadabra]

gratulerer så mye!!!