Mitt barn kan ikke være alene..

[Anonym bruker]

Hn er 10 mnd gammel, og har aldri kunnet leke for seg selv. Hver dag krever hn oss konstant. Bare jeg snur ryggen til er hylingen i gang. Dette er vårt første barn, og jeg vet ikke hvordan dagene skal være. Er det slik at man må leke med barnet hvert sekund av dagen? Jeg har ingen energi igjen i hverdagen. Hn krever alt av meg.

 

Bare jeg skal lage mat til hn så står hn og drar meg i buksa og hylgriner for at jeg skal komme ned på gulvet og leke. Jeg leker masse med hn, leser bøker, bygger med klosser, leker med bamser og dukker. Vi går også på tur hver dag.

 

Jeg er fullstendig klar over at det er slitsomt og krevende å ha barn, men at det skulle være så altoppslukende, det visste jeg jammen meg ikke. Det hender at hn kan sulle litt med noe som hn ikke vanligvis får lov å leke med. Da får jeg endelig litt tid til å puste. Men det er veldig sjeldent. Bare jeg setter meg ved bordet for å spise frokosten min står hn ved siden av meg og vil opp på fanget, eller få meg ned på gulvet, og hylskriker.

 

Er det vanlig at 10 mnd gamle babyer ikke klarer å leke litt for seg selv, eller virker det som om barnet mitt krever mer enn vanlig? Hva skal jeg eventuelt gjøre for å forbedre hverdagen vår? Jeg vet godt at hn er veldig liten enda, men jeg trodde at de kunne sitte litt for seg selv også. Pappaen og jeg blir fryktelig slitne av en slik hverdag. Ikke kan vi spise middag samtidig, ikke kan jeg gå på do i løpet av en dag uten at hn står utenfor døren min og griner for at mamma er "borte"..

 

Vær så snill og kom med noen gode råd for en sliten mamma og pappa

[Anonym bruker]

Dette bør du gjøre noe med ja:)

 

Jeg ville først og fremst bare latt ungen hyle... Hn har ikke vondt, og ikke dør hn heller, så gi det et forsøk. Blir nok et spetakkel i begynnelsen, men bruk f.eks lekegrind(jada, putt ungen oppi med leker) og så går du til en annen del av huset og gjør det du skal/vil. Unger dør ikke av å hyle litt, men hn må forstå at selv om hn ikke ser dere er dere der likevel.

[Anonym bruker]

Dette høres fryktelig ut. Dere har gjort dere selv en bjørnetjeneste. Her må det nok avvenning til, og det blir sikkert tøft, men dere må takle at barnet gråter.

[Gjest]

Dette bør du gjøre noe med ja:)

 

Jeg ville først og fremst latt ungen få omgås andre barn på hans alder (eller noen mnd eldre) så mye som mulig. I åpen barnehage, ved å ha venner med babyer/småbarn på besøk, eller ved å ha dagbarn (hvis du ikke snart skal ha ham i bhg uansett).

 

En unge som leker sammen med andre barn mange timer hver dag, vil nok lettere kunne akseptere å leke bare med leker (og ikke med deg) en liten stund noen ganger.

[Anonym bruker]

Nå har vi satt oss ned, pappaen og jeg, og har blitt enige om at vi må endre vanene her i huset. Det skal være leketid på "faste" tidspunkt, men når vi har lekt en stund så skal hn få lov å fortsette på egenhånd.

 

Men hvordan skal hn forstå at noen ganger skal vi leke sammen, mens andre ganger skal hn leke alene? Hn kommer til å fotfølge enten meg eller pappaen. Skal vi ignorere at hn står og skriker og vil ha oss ned på gulvet? Hvordan skal vi gjøre det? Vi har forstått at vi må snu på ting, men vet ikke helt hvordan vi skal ta tak i det..

 

Lekegrind har vi ikke, men det burde vi kanskje kjøpe oss.. Hn er nesten blitt litt for stor synes jeg. Hn har en lekematte der alle lekene er. Skal vi bære barnet bort dit hver gang hn følger etter oss?

 

HI

[Anonym bruker]

Veeeel... Jeg ser at du har fått flere svar som tilsier at dette er deres feil, og at dette kan dere gjøre noe med... Det er ikke nødvendigvis slik. Vårt eldste barn var helt lik. Fra det øyeblikket h*n kom ut av min mage, krevde h*n alt hele tiden. Jeg fikk ikke dusjet, laget mat, ryddet, vasket opp... Alt dreide seg om barnet. Når barnet var våkent (sov ekstremt lite), måtte jeg være sammen med h*n hele tiden, ellers hylskrek h*n. Jeg troddet det var slik alle barn var - eller at vi hadde gjort noe galt. Først da vi fikk nr. 2, skjønte jeg at det var noe galt - dvs. jeg trodde først det var noe galt med nr. 2, siden h*n kunne ligge i senga si uten å bli aktivisert i en halv time uten å hylskrike, mens førstemann alltid skrek fra det sekundet h*n åpnet øynene.

 

Etter hvert har eldstebarnet sin oppførsel på en del områder blitt mer og mer avvikende, og h*n er under utredning både for ADHD og autistiske tilstander. Vi har selvsagt helt siden h*n ble født fått følelsen av at andre ser på oss som (og selv følt oss som) dårlige foreldre fordi vi ikke mestrer oppdragelsen av barnet vårt (takk og pris for nr. 2, som vi ikke har noen problemer med å oppdra...). Jeg sier ikke at noe er galt med ditt barn, for det er det sikkert ikke, men jeg vil bare at du skal være obs på at dersom tiltak dere gjør faktisk ikke nytter - over tid - og du også reagerer på andre ting som er annerledes enn jevnaldrende barn, så må du ikke være redd for å be legen om hjelp.

 

Sier ikke dette for å skremme, men i tilfelle ditt barn er en av de få som er litt annerledes, så er det ikke like lett å få det som virker på vanlige barn til å virke...

[Anonym bruker]

Nå ble jeg jo selvsagt veldig redd.. Hvor tidlig kan man se om det ligger noe mer bak? Barnet vårt har også hatt problemer med søvnen, men nå går det bedre. Når hn var liten måtte hn puppes, bæres og bysses når hn skulle sove. Tror jeg kommer til å ringe fastlegen eller helsestasjonen i morgen.

 

Er det noe annet jeg kan se etter som er annerledes på mitt barn, som ditt barn gjorde når hn var mindre?

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ingen måter å finne ut om det er noe galt så tidlig, men når diagnosebarn etter hvert får diagnosen, kan man se at tegnene var der veldig tidlig.

 

Det som var mest påfallende med mitt barn var at h*n hadde ekstremt lite søvnbehov, og vi kunne gjerne bruke flere timer hver gang h*n skulle sove, med byssing, amming, synging, vugging, trilling osv. Hele dagen gikk egentlig med til å få h*n til å sove (og litt til spising). Som jeg skrev, så kunne h*n aldri ligge i ro når h*n var våken, måtte alltid sitte på fanget, ligge på fanget eller bli stimulert på et eller annet vis. Godtok ikke å ligge alene med lekene sine et sekund en gang. Fra h*n lærte å krabbe undret vi oss over at h*n ikke aksepterte nei, jo mer vi sa nei, dess mer besatt ble barnet på å skulle gjøre akkurat dette. Var umulig å lære h*n f.eks. ikke å ta på en varm ovn, vi måtte fysisk stenge h*n borte fra ovnen. Fra h*n lærte å bevege seg, var h*n også ekstremt aktiv (mistenkte hyperaktivitet tidlig) og måtte aktiviseres veldig mye for å klare å sove - var f.eks. minimum ute og i aktivitet 4 timer daglig fordelt på to ganger før og etter soving, hver eneste dag uansett vær fra ca 14 mnd. alder.

 

Det var ekstremt vanskelig å trøste h*n, kunne heller ikke avledes som andre barn eller trøstes med kos og nærhet. Som litt større barn reagerte h*n også annerledes enn andre barn på en del ting, kunne ikke forklare ting på en måte som h*n skjønte, f.eks. hvis h*n slo meg, reagerte h*n ikke hvis jeg fikk "veldig lei seg" ansiktsuttrykk, mens de fleste andre barn ville blitt lei seg, og skjønt at dette ikke er fint å gjøre. H*n har også veldig høy smerteterskel, og kan slå seg gul og blå nesten uten å reagere. Det er mange andre ting også, men dette er kanskje de som vi tidligst så...

[Anonym bruker]

Anonym ove. De tingene du beskriver ligner veldig på autisme. Var barnet deres utredet eller holder det på å bli utredet?

[V.A.B]

Dette er sånn som ungen til en venninne er, og den ungen er bare sinnsykt bortskjemt. Mora greier ikke høre ungen gråte, for da "er det så synd i h*n". Med det resultat at ungen styrer hele hverdagen deres, og nettene er i følge henne selv et helvete med byssing og amming i skjønn forening.

 

Synes synd i henne og, men samtidig er det jo faktisk hennes egen feil. Sier ikke at det er sånn for dere da, men.

 

Tror det er verdt forsøket å sette hardt mot hardt, hvis du f.eks skal på do så bare gjør du det. Lat som ingenting, og bare la ungen hyle. Til slutt vil nok ungen både slutte å brøle og h*n vil nok skjønne etterhvert at det går an å finne på ting selv hvis h*n kjeder seg.

[Anonym bruker]

Det trenger absolutt ikke være noe galt med barnet. Noen trenger bare mer kontakt en andre.

Jeg vet det er slitsomt, men om du skyver ungen unna blir det bare verre.

 

Eldste ungen vår var/er slik. Hun ville ikke leke på egenhånd før hun var 2,5 år og da kun om vi var tilstede i rommet. Vi kunne ikke gå ut av rommet hun var i uten henne før hun var 3,5 år.

Nå er hun litt over 4 år og kan selv gå opp på rommet sitt å leke og vi kan gå rundt i huset å gjøre ting så lenge vi sier fra hvor eller hva vi skal.

Veldig slitsomt, men vi vil ikke skape utrygghet senere i livet og tar det derfor i rolig tempo.

 

Andre ungen er ikke slik.