Hvor lenge har man kjærlighetssorg??

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Jeg har vært sammen med mannen i mitt liv. Har aldri følt så mye for noen før.. Men forholdet vårt har vært turbulent, etter et par mnd ble jeg gravid, så fulgte salg av min bolig, kjøp av ny- masse oppussing, graviditet, han har hatt et alvorlig sykt barn, fødsel, barselstid, enda et alvorlig sykt barn, i tillegg ble vår baby innlagt på sykehuset.

Når vi har hatt det bra har vi hatt det så UTROLIG bra, han har gitt meg komplimenter, bygd meg opp, vært så snill og god.

Jeg derimot har nok kanskje hatt litt problemer med stemorrollen. Vanskelig å være involvert, men samtidig stå så utenfor (biomor har problemer med forholdet vårt). Har jo selvfølgelig gjort alt jeg kan for disse barna, men jeg har ikke helt funnet min plass.

Vi har også hatt mange smeller, i form av sjalusi (fra begge), krangler, "silent treatment", diskusjoner om å gjøre det slutt kanskje 2 ganger i mnd osv... Han har kalt meg gal, at jeg trenger hjelp, at jeg ikke klarer å være alene med 2 barn osv.

Nå er det definitivt over. Han mener jeg ikke stiller opp og støtter han når han har et sykt barn. Det fordi jeg sa følgende når datteren hans ble innlagt på sykehuset- nå har de 2 kronisk syke barn (av 3)som må ta mye medisiner. Vet det blir tøft for biomor også. Så jeg sa; kanskje jeg skal trekke meg tilbake, så dere kan finne tilbake for barnas skyld.

Dumt.. Men jeg følte meg så utenfor. De styrer sine 3 barn med samvær og alt som nå følger med syke barn UTEN meg. Fullstendig klar over at det jo ikke er mine barn. Men jeg bor jo sammen med pappaen og vi har jo også vår familie....Og det er nå bare 6 dager siden vårt barn ble utskrevet fra sykehuset også. Her sitter jeg alene. Han tar ikke tlf, svarer ikke på meldinger. Bare en kort melding om at nå var det over.

Jeg har satt i gang alt det praktiske, kontaktet megler, familievernkontoret og muligens funnet en leil. jeg kan leie.

Vi har hatt smeller nå SÅ mange ganger etter at barnet vårt kom til verden for 7 mnd, vi er helt utslitte begge to. Familie og venner sier at nå må jeg komme meg unna. Jeg har rast ned i vekt og har mørke ringer under øynene.

Det som er så vanskelig er at jeg ELSKER han, så utrolig mye. Det er så frustrerende når vi ikke får forholdet til å fungere. Så vondt, så vondt. Er svimmel og kvalm..

HVOR LENGE VIL DET GJØRE VONDT??????

[unnl]

4 ever...

Tror aldr det går helt over jeg:/ For meg er det ikke savnet etter HAN, men sorgen over å ikke få samlivet til å fungere. Å ikke kunne gi barna mine en "normal" familie. Å miste det sosiale livet mtp vednnepar vi hadde osv... mange ting som er vanskelig...

[Anonym bruker]

For min del har det nå gått snart 5 år siden det ble slutt(jeg ble forlatt til fordel for en annen jente da babyen vår var 3 uker) og det gjør fortsatt vondt

Tiltross for at jeg har kjæreste som jeg har vært sammen med i 2 år. Elsker han, men alt barnefar har gjort mot meg gjør fortsatt vondt, og det hender jeg gråter for at vi ikke klarte å holde sammen.

[unnl]

Så godt å høre at det ikke er bare jeg som ikke greier å "komme over det"... Tror aldri sorgen kommer til å slippe taket i meg jeg. Men jeg håper jeg møter en ny mann, familielivet er viktig for meg. Håper jeg får oppleve det igjen...

[Anonym bruker]

Føler det på samme måte..det er veldig vanskelig å gi slipp. Det nærmer seg snart 2 år siden jeg flyttet ut ganske overraskende(etter mange trusler om å flytte). Vi hadde begge to nye kjærester en liten periode,men det ble ikke noe mer..Etter hvert begynte vi å være litt mer sammen igjen,og i sommer var vi på ferie igjen.Gledde meg veldig til det,men han klarte selvfølgelig å ødelegge det også... men jeg gjorde det beste ut av det,og bestemte meg for at etter ferien var det over.Dette kunne ikke fortsette. Likevel føler jeg at jeg ikke klarer å gi helt slipp...tenker en del på det. Men som en annen nevnte over her,det er egentlig ikke han jeg savner.Jeg savner familielivet vi hadde.Synes synd i barnet vårt som må dele mellom to hjem...det er veldig sårt for meg. Barnet har det veldig bra,ser vert fall slik ut.Trives godt i barnehage osv. De venner seg sikkert til det. Kanskje det er verre for oss?! ikke godt å vite.. Kan vel ikke si at jeg har kjørlighetssorg enda..men jeg har vanskelig for å akseptere at det skal være slik..

[Anonym bruker]

Uff, nå kjenner jeg at jeg gruer meg til tiden framover. Her har jeg gått og trodd at det nok blir lettere til våren. Sambo har ikke flyttet ut enda, da den minste er nyfødt. Hans valg å flytte da han visstnok ikke elsker meg lenger. Jeg kjenner igjen det dere sier med å sørge over tapet av familielivet, sorgen over at barna ikke skal vokse opp med begge foreldrene i samme hus, familieferier, familiemiddager og alt det gode som følger med kjernefamilien. Vi har ikke hatt mange krangler eller noe drama, kun hans kjærlighet til meg som har dødd ut, mener at vi lever som venner. Kjærlighetssorgen kommer jo på toppen av alt annet. Jeg vil jo leve med denne mannen, elsker ham og kjenner det er vanskelig å leve i samme hus og vite at han bare venter på å flytte ut. Sårt å se at han handler inn til denne nye leiligheten mens jeg har mest lyst til å tjore ham fast her, vil at han skal ombestemme seg, se at lykken ikke er å dra fra sambo og barn. Trodde vel kanskje at fødselen og det å ta imot et nytt mirakel ville få ham til å vurdere bruddet, men det virker absolutt ikke sånn.

 

[unnl]

Ikke meningen å få deg til å føle deg verre altså... Det GÅR bedre etter hvert. Den første tiden gråt jeg hver eneste dag!!! Jeg kom meg videre, og har det BRA nå Men hvis jeg feks sitter å ser i familiealbumene våres, filmer fra vi var på det lykkeligste, feriebilder osv DA begynner jeg å gråte. Og da gråter jeg så jeg tuter, enda det er et år siden han valgte å gå fra oss... Har faktisk hatt en super sommer nå, tror ikke jeg har grått en eneste gang (bortsett fra når han ringer/tekster når han er ute og drikker - DA savner han meg...:/ ) Men, nå for en stund siden hørte jeg et rykte om at han holder på å få ny dame, og da begynte tårene å komme oftere igjen... Det er tungt å tenke på at noen annen skal leve sammen med han, det har jo liksom alltid vært oss! Men nå er det ikke det lengre... Og jeg prøver å venne meg til tanken.

 

Uansett, tårene kommer sjeldnere og sjeldnere:) Du vil få det bedre!

[Anonym bruker]

Kjenner igjen det med gråtingen, ja. Men kanskje ikke så rart når man får beskjeden som høygravid, og ikke har hatt en eneste mistanke om at forholdet ikke er bra. Grudde meg egentlig til barseltid, var redd for at jeg ikke skulle ha samme følelsen for dette barnet som med førstemann, at jeg skulle gå inn i en depresjon. Foreløpig greier jeg å fokusere på det som er bra, at jeg har født et velskapt barn, at dette barnet faktisk vil få et nært og godt forhold til meg. Dette mener jeg barnefar går glipp av. Uansett hvordan vi løser samvær, vil det være meg som er den viktigste personen i dette menneskets liv. Jeg koser meg meg barna, men tårene sitter ikke langt unna, skal som du sier bare et bilde til for at jeg begynner å tute, men må skjerpe meg når eldstemann er hjemme. Det blir derfor mye tårer når jeg er alene.

 

Føle med deg hvis din eks har funnet en ny. det står for meg som et mareritt, og jeg veit ikke hvordan jeg vil takle det den dagen jeg ser ham med en annen; gir henne de varme blikkene han til nå har gitt meg, holder rundt henne, ønsker å dele livet med henne. Nei huff, nå kommer tårene igjen.

 

Jeg får bare jobbe videre med å fokusere på det som er bra, at vi har et godt vennskap, samarbeider godt om barna, og jeg håper jeg fortsetter å sette barna først, ikke faller for fristelsen å prøve å "ta igjen". tror ikke det vil skje, hvis han da ikke finner en ny veldig raskt. Godt å høre at du har hatt en fin sommer, håper også jula blir bra. Kjenner jeg gruer meg, men vi har heldigvis bestemt oss for å feire julaften sammen for eldstemanns skyld. Alt dette er jo bra, men kan også føle noen ganger at han vil ha i pose og sekk; ungkarsbolig og sitt eget liv, og familielivet med oss når han føler for det. har prøvd å ta opp dette med ham, men han misforstår å spør bare om han skal ha eldste på heltid. Puh, ble langt dette.

[Anonym bruker]

2,5 år siden bruddet her og det var han som dumpa meg så det gjorde veldig vondt. Men det var over for 1 år siden og jeg takler helt fint at han har ny samboer. Det skulle en virkelig ikke tro hvis en hadde sett meg for 2 år siden!

 

Det skal sies at jeg har vært til samtaleterapi hos sosionom, det hjalp veldig, så anbefaler at du snakker med noen om hvordan du har det.

 

Klem!

[Gjest]

Heisann..

 

Følger med deg,livet er ikke så lett..Mann har barn,hus hjem og seg selv å ta vare på,i en hektisk hverdag er det ikke så lett.Og spesielt ikke når mann har syke barn.. Det er forskjellig når kjærlighets sorgen går over,noen bruker 2-3 mnd noen 1-2 år.Spørs engentlig hvor dypt forelska mann er ,og hva slags forhold mann har liksom.Jeg brukte over 1,5 år før jeg glemte min eks mann..Var sammen i 10 år,gift og har 3 barn,.Har mann barn sammen og et langt samliv sitter det selvf lenge.,Men det du ska gjøre er å prøve så godt du kan å ikke ringe/send mld(veit det er kjempe vansklig da)Men prøv så godt du kan.

Snakk ut med dine venner,gråt ut ,sørg den tiden du trenger.Ta deg en tur ut med ei god venninne,drikk litt vin og snakk sikklig ut(det ska j love deg hjelper)Jeg trengte å være sammen med mine beste venner,for da slapp j liksom å tenke på han.Litt etter litt slapp det..Du kommer over det,men trenger bare litt tid..Trenger du noen å snakke med kan du gjerne legge meg til på msn..Jeg driver foresten med tarot kort og engle kort,Så trenger du å bli spådd kan j legge kort på deg gratis å se hva fremtiden din bringer.Følger med deg.. Lykke til

Klem

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntring, uansett om den egentlig var til HI :-) ikke meningen å kuppe tråden, men føler vi er flere i samme båt her, og godt vi kan støtte hverandre. Bra å høre at ting blir lettere, på tross av et langt samliv sammen (12 år her, tussimor) og barn. Har også tenkt mye på dette med å holde litt avstand, men vi må ha mye med hverandre å gjøre pga samvær med spedbarn. Men skal selvfølgelig gi ham tid alene med babyen, gir jo meg noen pustepauser også. Er ikke typen som kommer til å sende ham meldinger hvis det ikke er av praktisk betydning, må begynne å innse at dette er endelig, og det hjelper ihvertfall ikke å tyne det ut i det lengste. har heldigvis gode venninner som støtter, noen ganger føler jeg at jeg faktisk takler det bedre enn dem. :-) Men det er når jeg har gode dager, selvfølgelig. Hjelper veldig å være med venner å tenke/snakke om helt andre ting, begynner å bli sliten av å snakke om bruddet. Nå må det fokuseres på løsninger og hva som er det beste for barna. Så får jeg heller la tårene renne når jeg sitter her i kveldsmørket alene - det er jo jammen godt at jeg er en gråter som ikke stenger alt inne i meg.

 

Jeg vil ikke si at jeg er glad for at vi er flere i samme båt, for jeg unner ingen andre denne sorgen, men jeg må si at det er godt å dele erfaringer med de som dessverre er i samme situasjon, spesielt godt at de som har kommet seg videre vil dele sine erfaringer med oss andre som nå skal prøve å skape et nytt liv.

 

Håper du Hi, og alle dere andre som har skrevet her får en nydelig helg med barna eller gode venner. jeg skal gjøre mitt aller beste for å skape en god helg for oss her hjemme.