Hvor lenge har man kjærlighetssorg??

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Jeg har vært sammen med mannen i mitt liv. Har aldri følt så mye for noen før.. Men forholdet vårt har vært turbulent, etter et par mnd ble jeg gravid, så fulgte salg av min bolig, kjøp av ny- masse oppussing, graviditet, han har hatt et alvorlig sykt barn, fødsel, barselstid, enda et alvorlig sykt barn, i tillegg ble vår baby innlagt på sykehuset.

Når vi har hatt det bra har vi hatt det så UTROLIG bra, han har gitt meg komplimenter, bygd meg opp, vært så snill og god.

Jeg derimot har nok kanskje hatt litt problemer med stemorrollen. Vanskelig å være involvert, men samtidig stå så utenfor (biomor har problemer med forholdet vårt). Har jo selvfølgelig gjort alt jeg kan for disse barna, men jeg har ikke helt funnet min plass.

Vi har også hatt mange smeller, i form av sjalusi (fra begge), krangler, "silent treatment", diskusjoner om å gjøre det slutt kanskje 2 ganger i mnd osv... Han har kalt meg gal, at jeg trenger hjelp, at jeg ikke klarer å være alene med 2 barn osv.

Nå er det definitivt over. Han mener jeg ikke stiller opp og støtter han når han har et sykt barn. Det fordi jeg sa følgende når datteren hans ble innlagt på sykehuset- nå har de 2 kronisk syke barn (av 3)som må ta mye medisiner. Vet det blir tøft for biomor også. Så jeg sa; kanskje jeg skal trekke meg tilbake, så dere kan finne tilbake for barnas skyld.

Dumt.. Men jeg følte meg så utenfor. De styrer sine 3 barn med samvær og alt som nå følger med syke barn UTEN meg. Fullstendig klar over at det jo ikke er mine barn. Men jeg bor jo sammen med pappaen og vi har jo også vår familie....Og det er nå bare 6 dager siden vårt barn ble utskrevet fra sykehuset også. Her sitter jeg alene. Han tar ikke tlf, svarer ikke på meldinger. Bare en kort melding om at nå var det over.

Jeg har satt i gang alt det praktiske, kontaktet megler, familievernkontoret og muligens funnet en leil. jeg kan leie.

Vi har hatt smeller nå SÅ mange ganger etter at barnet vårt kom til verden for 7 mnd, vi er helt utslitte begge to. Familie og venner sier at nå må jeg komme meg unna. Jeg har rast ned i vekt og har mørke ringer under øynene.

Det som er så vanskelig er at jeg ELSKER han, så utrolig mye. Det er så frustrerende når vi ikke får forholdet til å fungere. Så vondt, så vondt. Er svimmel og kvalm..

HVOR LENGE VIL DET GJØRE VONDT??????

[cherry coke]

Det er så individuelt!

Ikke for å skremme deg, men jeg hadde kjærlighetssorg i nesten 2 (!!) år. Traff min MR. Big, men pga forskjellige omstendigheter kunne det ikke bli oss.

 

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Dette er min Mr. Big også...... Men pga 5 barn, flere syke, sinte svigerforeldre, xer osv ble forholdet bare så fryktelig vanskelig.. Spesielt i en sårbar situasjon som graviditet, barsel osv. I tillegg er jeg våken med babyen 5-8 ganger per natt pga. hennes sykdom. Vært dårlig av og på siden hun var 3-4 mnd. Jeg er så utslitt. Det er han også. Og nå blir jeg alene.

Nå vet jeg i hvertfall at jeg ALDRI har hatt kjærlighetssorg før. Klarer ikke spise, livsfarlig å kjøre bil, klarer ikke konsentrere meg. Har bare lyst til å gråte, men kan jo ikke gå rundt her med barn tilstede og gjøre det.. Når jeg våkner tenker jeg bare på at jeg vil sove mer, det gjør så vondt å være våken...

[mammatil2 nydelige jenter <3]

%dytte%

[(S)TinkerBelle <3]

Klart du kan gråte! Unger har ikke vondt av å se foreldre som gråter, evt kan du jo gråte litt i smug. Du må ikke late som du kan ta på deg mer enn du kan. (klem)

 

Forøvrig som Cherry sier så er det individuelt. Det går i faser vet du . Sorg, sinne, mer sorg osv før det bedrer seg.

 

Som jeg alltid sier, det er bedre å være ensom alene enn å være ensom i ett forhold.

 

10 000 klemmer til deg.

[Lykkelig med 2 søte små:)]

Dere bør kanskje ikke ta noen avgjørelse angående forholdet når dere er så slitne. Man kan si mye man ikke mener når man er utkjørt og ting kan føles enda verre enn det egentlig er. Kan dere ikke enten få avlastning med barna slik at dere får litt hvile og ting på avstand? Eller at han flytter ut for en periode?

 

Jeg tror iallefall at det er lurt å ikke mase på han. Jeg hadde kanskje skrevet en mld om hva jeg følte..At du elsker han og hvis du ønsker det ordner seg. Og latt det være med det. Da vet han hva du føler.

[trillelille]

Jeg har kommet over min Mr.Big nå. (tror jeg. Håper jeg). Han var ikke snill mot meg, og ødela mye. Men vi hadde det så bra når vi hadde det bra, og jeg har aldri vært så forelsket i noen før. Det tok meg ett år, og det var ett år hvor det var masse frem og tilbake mellom oss. Hadde det vært ett "rent" brudd, hvor vi hadde kuttet skikkelig hadde det nok gått fortere. Men jeg klarte ikke holde meg unna, kom med en gang han vinket. Og det gikk jo aldri.

 

Råd - ikke vær alene om dette. Snakk med venninner, fortell om det positive og det negative. Viktig å få det ut. Ikke steng deg inne, gjør ting. Små ting som gjorde deg glad før Finn på ting med ungene, det er grusomt i begynnelsen, men det blir bare bedre

 

Lykke til. Føler med deg, vet hvordan du har det. Men tro meg, du kommer til å få det kjempebra igjen

[Bæ bæ lille lam:)™]

Det kan gjøre vondt lenge..Og når du tror det begynner å bli bedre,slår det deg igjen og sender deg utfor igjen:-/

 

MEN,plutselig en dag tenker du at dette vil gå bra,og kjenner inni deg at det er sant:-)Med meg tok det ca 1,5-2år.Vi hadde vært sammen i 12 år,og han var den eneste jeg hadde vært sammen med (ungdomskjæresten).Noen ganger tenkte jeg at jeg ikke kom til å klare det,at jeg kom til å dø.Men jeg holdt ut,med mye hjelp i å tenke på datteren min og gi henne fullt fokus.

 

Og nå er jeg helt over han,har funnet en ny som jeg er ganske fornøyd med;o)Selv om jeg ikke føler det samme for han som jeg gjorde for eksen,tror ikke det er mulig å oppleve det samme to ganger.Eller kanskje det bare er jeg som ikke tør å utsette meg selv for det samme en gang til..Men uansett,det vil ta tid,men en dag vil det gå opp for deg at livet er ganske bra og at du vil klare deg helt utmerket:-)

 

Lykke til,dette kommer du til å klare!:-)

[Lektor Doppler med tillegg]

Det kommer til å gjøre vondt så lenge du vil. Som et annet sår så vil det ikke gro så lenge du klusser og roter med det.

 

Kom deg videre i livet. Fokuser på det du har og kan få (ikke fantasier) og ikke lev i fortiden og en masse "tenk bare" "dersom". Da blir du bare nok en "fabulous could have been" og dem er det nok av.

[mammatil2 nydelige jenter <3]

Takk for gode råd. Huff. Ha det vondt i 2 år, det er jeg virkelig ikke klar for, men ettersom jeg kommer til å møte han flere ganger i uka når han skal ha samvær med datteren vår på 7 mnd kommer det vel til å ta laang tid. Huff.. Dette er så grusomt. Skulle virkelig ønske at det hadde gått mellom oss. Hadde vi vært litt mer uthvilte i en lengre periode så vi kunne bygd oss opp, hadde ikke dette skjedd. Men vi har ikke hatt mer enn 2 uker uten at noe har skjedd siden vi ble sammen for 1,5 år siden. Og. får jo ikke gjort noe med det nå. Han er sikker i sin sak, kort og iskald. Så, da får jeg bare flytte ut.

DETTE MÅ VÆRE ET MARERITT!!!!! Vil våkne opp...