Åh, jeg angrer sånn....

[Anonym bruker]

på at jeg flyttet fra familien min og mine venner bare for mannen min sin skyld, til en helt annen kant av landet (hans hjemsted). Har bodd her i noen år nå og ingenting går lenger.

Angrer på at vi solgte leiligheten vi hadde, den var så fin, og nå har vi brukt opp alt vi tjente på salget pga alt det kostet å flytte, min manns nye utdanning, lite jobb på han i begynnelsen så vi måtte bare bruke de pengene vi hadde.

Nå leier vi og det er kjipt, ingen sparepenger mer, men vi klarer oss endelig på lønna hans. Men når forholdet nå er gått ad dundas, så vet jeg at jeg egentlig ikke kan flytte tilbake til mitt sted med våre to barn. Da mister de jo pappa'n sin. Så jeg må evt. bli boende her, alene, uten jobb foreløpig, uten venner og familie....

Hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor fikk han viljen sin? Hvorfor, hvorfor???

Og hvorfor har han fått meg med på det, for så å ikke respektere mine ønsker og behov i ettertid, men bare gitt meg følelsen at jeg bare får henge med...

[Anonym bruker]

Akk ja... Kanskje mannen din følte det samme på ditt hjemsted?

[Anonym bruker]

Gjort er gjort.. Du får prøve å bygge deg et nytt nettverk. Har du ikke en jobb med jobbkollegaer? Etter hvert får du deg nok en ny kjæreste også. Livet slutter ikke selv om du må bo der du bor!

[Anonym bruker]

Må du ta deg sammen og slutte å sutre

[Anonym bruker]

kjøp deg en ørn, de er god selskap og til å stole på.

[Anonym bruker]

Flytt hjem hvis du mistrives sånn...

 

Endten kommer han etter eller ikke..

 

Om dere går fra hverandre kan ikke han forvente at du skal bli boende der.. Et brudd er tøft, og da trenger du familie og nære venner..

 

Vanskelig situasjon... Har det litt på samme måten, selv om jeg har et bra nettverk her, men savner familien min veldig..

 

Svigers bor like ved, men de er ubrukelige... 0 interesse i knøttet...