Bli for barnas skyld???

[Anonym bruker]

Har 90 % av tiden bare en tanke i hodet og det er at jeg ikke har nok følelser igjen for han, etter 12 år og to barn og en haug med "oppførselproblemer" gjennom alle disse årene fra hans side som har tæret og tæret på meg, for til slutt å drepe forelskelsen og kjærligheten.

 

Men jeg får så inderlig vondt av barna, hvis brudd skulle skje. Vet at det er jeg som får stå for bruddet og har ikke hjerte til å fortelle barna at pappa ikke skal bo her lenger. Har en på 10 og en på 5, så jeg kommer til å måtte forklare dem masse.

 

Men kan jo ikke fortsette slik heller, det er jo ikke akkurat noe godt forbilde med en mamma som ikke har det bra. Men fra jeg var liten har jeg alltid hatt problemer med å gjøre ting som kan såre andre, og har alltid tatt det på meg selv i stedet. Det er vel en av grunnene til at vi ennå er sammen, at jeg har hatt vondt av barnefaren som er skikkelig lei seg for det han har gjort og sagt.

 

Vet at barna kommer over dette og at de ikke er de eneste osv. Men likevel har jeg hatt en drøm om å få forholdet til å funke, slik at jeg ikke blir nødt til å splitte vår familie. Men nå vet jeg ikke om det er mer å hente hos meg lenger.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Har dere prøvd alt for å få det til å funke igjen da? Samlivsterapi el.? Jeg har ikke noe erfaring med det selv, men du bare hørtes ut som du ville jobbe mer med tingene.. Da vet du i alle fall at du har prøvd..

Jeg var selv 6 år når mine foreldre ble skilt, fordi pappa fant seg ei ny. Var selvfølgelig kjempetrist og en lang, vond periode, men hadde en stabil og fin barndom likevel og tror kanskje det var fordi begge foreldrene mine ble mer lykkelige etter dette.

Å bli for barnas skyld kan vel kanskje i ettertid vise seg å ikke være det beste for barna, hvis man ikke er veldig gode skuespillere da..

Håper du finner ut av det.

Lykke til!

[Anonym bruker]

HI

Vi er på andre runde med terapi. Gikk lenge høsten 07 vinter 08, det stabiliserte seg sommeren 08, men så begynte vi på'n igjen våren 09, og hadde et skikkelig kræsj på sommeren. Gikk tilbake i terapi denne høsten, og det er nå jeg føler at jeg ikke har mer å gi. Fordi han sier at han skal skjerpe seg, men jeg vet av erfaring at det har han sagt før og likevel glipper det.

Vi hadde vårt første brudd i 2003, og flytta fra hverandre en stund, men jeg tok han tilbake fordi jeg syntes at han fortjente en sjanse til (selv om han da hadde bedrevet psykisk mishandling på meg lenge). Så gikk det bedre en stund, men så bar det utpå igjen. Han takla ikke jobben sin, bare klagde, ville ikke se min familie, ville ikke ditt og ville ikke datt. Krangel på krangel som ingen ende tok. Så skulle vi flytte tilbake til hans hjemsted, han skulle ta utdannelse og dermed bedre jobbmulighetene sine. Alt skulle bli så bra. Men det ble det ikke. Alltid var det noe feil, og alltid var det noen andres feil.

 

Er det noe rart at følelsene mine er helt borte og fortapt. Jeg har som i tegneseriene, en djevel på en side av hodet og en engel på den andre. En som sier; DRA, men en som holder igjen og håper på bedre dager.

 

Han ble karakterisert som egoist og narsissist med "psykopatiske" tendenser, en bråkmaker som ikke tenkte på andre. Han er blitt mye bedre med terapien, men dessverre kommer jeg meg ikke ut av fortiden. Tenker på alt det vonde, og føler at jeg ikke fortjener dette. Selv om dette nå er slutt, si han denne gang skulle ta seg sammen skikkelig og skjønne tegninga; er jeg redd det er for sent. For meg i hvert fall....