Noen som har blitt alene med et barn og et i magen her?

[Anonym bruker]

Jeg har en jente på 3 år og er gravid i 3mnd nå vurderer jeg å flytte andre so har vært i same situasjon?

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Hei!

 

Jeg er alene med 2 barn. Datteren min var 4 da jeg ble gravid i januar, og da jeg var 8 uker på vei flyttet vi fra hverandre. I starten var det utrolig tøft, og jeg var veldig nære på å ta abort, men takk gudene, så ombestemte jeg meg i siste sekund.

 

Da jeg hadde tatt den beslutningen, så ble alt enklere. Jeg gledet meg over graviditeten, og forble heldigvis frisk og og rask hele sv.skapet, så det var ikke spesielt tøft å ha et lite barn fra før.

 

Fødte for 3 uker siden, og det har hittill fungert bra, men jeg merker at det av og til hadde vært deilig å ha pappaen med oss, slik at han kunne hjulpet til med handling, morgenstell, middagslaging og generelt de praktiske gjøremålene i hverdagen. Selvom begge barna er snille, så er det ikke mye ekstra tid til hverdagslige plikter.. Men det går da rundt fordet

[unnl]

Jeg ble alene da eldste var 5 år, og da var jeg 11 uker på vei. Var også usikker på hvordan jeg skulle greie alt alene, men det går jo bra:) Selv om jeg må innrømme at det er ups and downs så klart... Under svangerskapet hadde jeg en del plager, og det var ikke praktisk når jeg hadde et barn å ta meg av. Men når den tiden var over, og den lille var på utsiden av magen, ble alt mye bedre for min del. Det jeg har savnet mest, er å ha noen å glede meg over ungenes framskritt sammen med. Mini holder nå på å lære seg å gå, og det er jo kjempegøy. Men når jeg tenker tilbake på da storesøster var på det stadiet, så blir jeg litt vemodig. Vi lekte med henne sammen, lot henne gå mellom oss, smilte og lo... sammen. Nå opplever jeg alt dette alene.Men storesøster er kjempeinteressert i mini da:) Så får jo all verdens oppmerksomhet der fra. Å så er det kveldene da. Etter ungene har lagt seg, og jeg sitter i sofan alene. Da savner jeg ofte det¨å være to...

Ellers har vi det kjempefint vi tre:)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, kan jeg spørre dere hvorfor det ble slutt?Her er en link til hvordan jeg har det http://www.dinbaby.com/forum/thread/140931647

[unnl]

Har nå lest din historie, og der er det mye som ligner min faktisk...

 

Min eks var også sånn at han ikke hjalp til så mye, og når jeg til slutt måtte mase om ting, så kom han med et raserianfall uten like, og sa utrolig sårende og stygge ting til meg...

 

På den andre siden kunne han være kjempeflink og snill...

 

Det som gjorde at det ble slutt, var på en måte at jeg var gravid. Vi planla ikke svangerskapet, og det var mye følelser i spill da vi oppdaget at jeg var gravid. Beholde? Ikke beholde? Jeg begynte å gråte da vi snakket om det en gang, han brølte til meg at han ikke orket mer, stakk av. Ringte og sa at han flyttet ut...

 

Det var da jeg bestemte meg for at dette er siste gangen. NÅ var grensa nådd. Jeg bestemte meg for å greie meg selv. Og når han etter et par dager ville komme tilbake til oss, sa jeg at jeg hadde tenkt, og funnet ut at det var til det beste sånn... Og siden har det vært slutt.

 

Jeg savner mye av det med å være i et forhold. Men det er virkelig mye fra det forholdet jeg ikke savner. Jeg gikk rundt på tå og tok hensyn til han på alle måter, imens han gjorde som han ville. Prøvde jeg å sette ned foten, fikk jeg ei kjeftskur uten like, evt trusler om at han skulle flytte... Sånn skal det ikke være. Jeg har det bedre nå.

 

Tør jeg spørre hvordan det går med deg? Har du tatt noe valg? Håper du gjør det rette:)

[Anonym bruker]

Takk for at du tok deg tid til å lese historien min,går grit med meg men merker jeg savnet å være hjemme hos meg selv er så utrolig slitsomt å bo her om dagen og datteren min er helt umulig huff..Vet ikke hva jeg skal gjøre enda men har mest lyst å flytte.Det er ikke så lett når vi har huslån og bare flytte heller og orker ikke bo oppå han når vi ikke er sammen da blir det jo aldri til at jeg klarer å gjøre det slutt for da viser han jo seg fra sin beste side igjen.

[unnl]

Skal i alle fall ikke si deg hva du skal gjøre, men råder deg til å tenke nøye gjennom det før du tar et valg. Snakk med samboeren din, fortell han hvordan du føler deg, vær klar på hvilke forventninger du har til han.

Men, huslånet skal du ikke tenke på: det finner dere en måte å ordne opp i. Tenk på hvordan du vil ha det og hvordan du vil at barna dine skal vokse opp:)

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Takk for svar,har snakket med han maaange ganger om hva jeg føler og hvordan jeg føler det når han sier sånne stygge ting til meg,men tydeligvis så hjelper det ikke..Usikker på hva jeg skal gjøre jeg.

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Hei.

 

Har også lest historien din nå. Uff, jeg synes så synd på deg.. Kan ikke gjøre annet enn å anbefale deg å flytte ut.. Du har ikke noe mulighet selv til å bli boende, og kaste ut mannen da? Snakk med banken, du kan gå inn på ordninger om å bare betale rentene, til din økonomi er bedre feks...

 

Jeg har ingen sammenlignbar opplevelse, men her ble det brudd pga jeg ikke hadde noen følelser for bf. Forholdet hanglet, og jeg hadde til slutt ingen følelser igjen, men da var jeg allerede gravid.

 

Vi skiltes som kjempegode venner, med et håp om at vi kanskje kunne finne tilbake. Men så ble det sagt mye rart, folk fortalte ting til meg, og sa det motsatte til han, alle rundt oss ville ha et ord med i laget, så det endte opp med at vi ble uvenner.

 

Jeg var jo som en tikkende hormonbombe pga graviditeten, så jeg bestemte meg for å aldri snakke mer til han Jeg utestengte han fullstendig fra graviditeten, og oppførte meg rett og slett som en kjempedust!

 

Men i det sekundet ungen var født, forsvant alt sinnet mitt.. Jeg klarte ikke lenger være sint på den personen som hadde gitt meg den største gaven i verden

Heldigvis for meg, så er han en storsinnet person, snill som dagen er lang, og han tilga meg for oppførselen min i svangerskapet. Så nå er vi venner igjen, og han vil ha kontakt med oss.

 

Det er så lett å være etterpåklok, bare så synd at man ikke kan gå tilbake på ting. Jeg angrer så forferdelig på at jeg nektet han innsyn i svangerskapet, babyen jeg bar på var jo faktisk hans også. Jeg angrer som en gal for at jeg nektet han å være med på fødselen, jeg fratok han muligheten til å se sønnen sin komme til verden. Det kommer til å plage meg for alltid!

 

Tenk på det du også, ift din situasjon, at det er så lett å angre seinere, men umulig å kunne gjøre om det, hvis du blir værende med denne mannen, så kommer han til å knekke deg psykisk, sakte men sikkert!

 

Flytter du nå, så skåner du datteren din for mye også. Det hun har sett og hørt hittil, kan hun nok glemme, mtp alderen, men fortsetter hun å bo i deres helvete, så vil hun bli traumatisert og nervøs. Et ødelagt barnesinn er vanskelig å reparere.

 

Dette klarer du LYKKE TIL!

[Gjest]

jeg er nylig blitt alene med en 4 åring og ei på 7 mnd og har en spire i magen..

 

vet ikke hvordan ting går.. så kan ikke gi råd men masse lykke til!!