Hvorfor klarer jeg ikke å binde meg til barnet i magen?

[Anonym bruker]

To måneder igjen av svangerskapet og jeg føler på mange måter at jeg ikke har tatt inn over meg at det kommer et barn til. Vi har flere barn og dette barnet blir et bonusbarn, da vi ikke hadde planlagt en ny graviditet.

 

Jeg tenker omtrent aldri på fødselen, lurer ikke på kjønnet, snakker aldri til barnet og koser ikke med magen. Når jeg ser på kassene med tøy etter minsten, tar jeg meg i å tenke på at jeg burde ha vasket det opp igjen og lagt det klart til nestemann, men jeg klarer det ikke. Hvorfor er det slik? Det er akkurat som jeg føler det vil være til ingen nytte.

 

Jeg har ofte vært redd for at det skal være noe galt med barnet, men det sparker og er livlig hver dag. Fra tid til annen kommer innlegg hvor noen mister barna sine, senest i dag har vi en skildring av en dødfødsel på forumet, og jeg føler meg bare så elendig når jeg leser slike historier. Jeg blir utrolig lei meg, og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg tenker hva hvis det var meg? Hva hvis babyen min døde i magen uten å noensinne få kjenne og vite sikkert at han/hun var elsket?

 

Hva feiler meg? Kan noen svare på det? Det er forvtilende å ha det slik. Jeg vil så gjerne FØLE noe!

 

Hvorfor har jeg det slik, og hva kan jeg gjøre med det? Jeg tør ikke fortelle noen om dette, fordi jeg skammer meg slik og føler meg som en elendig mor som ikke klarer binde meg til barnet.

 

Har noen erfart noe liknende og kan komme med konstrutktive råd? Ville blitt veldig takknemlig for svar.

[Anonym bruker]

Noen?

[Anonym bruker]

Jeg føler det litt likt, men jeg har ingen barn fra før... Men føler ikke jeg klarer få kontakt med barnet slik andre beskriver.. Jeg klarer ikke forstå at jeg har en liten baby i magen, det bare er slik... Får også veldi vondt inni meg, det hender at jeg gleder meg og blir veldi gira oppi det.. Jeg er ikke nervøs for fødselen, det bare er slik ting er og dette er noe jeg kommer til å gjøre uansett..

 

 

[Anonym bruker]

Ja, da er vi alle fall to som har det slik. Jeg føler bare det er så unormalt, fordi jeg ikke har opplevd dette med de andre. Jeg vet jo hvilke fantastiske vesener de er, babyene altså, og hvor forelsket jeg har vært i ungene mine. Jeg kan bare ikke for noe i verden forstå hvorfor det skal være slik...

 

HI

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

Jeg har det også slik, men jeg har ikke dårlig samvittighet for det. Tipper det er nokså mennesklig, jeg. Jeg klarer liksom ikke knytte meg så voldsomt til noe som av en eller annen grunn fortsatt virker abstrakt.

Men jeg er likevel sikker på at jeg etter hvert blir akkurat like glad i denne babyen som jeg er i de andre barna mine:)

 

 

Forresten er det vel ingen som stiller det spørsmålet til menn?

[Anonym bruker]

Veit ikke om dette er det samme som deg. Men følte jeg kjente meg litt ijen.

Da jeg var gravid med frøkna her så hadde eg heller ingen "følelser" for barnet i magen. Eg snakka aldri med ho eller satt å kosa så voldsomt med magen. Å det komenterte min mann, for han snakka jo med ho heile tida. Huska at det plagde meg litt at jeg ikke klarte å prata med ho. Hadde liksom sånne tanke samtaler med ho, men tok meg aldri i at eg sat å prata med ho høgt.

Hadde og mange mareritt om at eg blei ei fryktlikt dårlig mor.

Prata med jordmora mi om det, ho sa det var veldig normalt. Men er liksom ingen som sier det høgt til noen.

 

Etter fødselen tok det 2 dager før den virkelige morsfølelsen kom. Eg sat jo med ho heile tida, men klarte ikkje å ha den virkeligefølelsen for ho. Men så kom barnelege fra helvete, ho hadde ein heilt forferdelig måte å vera på. Å barnet mitt gråt voldsomt. da kom tårenen og morsfølelsen som ei bombe.

 

Elsker barnet mitt over alt på jord. Ho er nå 9 mnd

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Det er fælt. Blir mitt barn nr 3. Regner med morsfølelsen kommer når han kommer ut.

[Anonym bruker]

Da er vi definitivt mer enn 2 stykker som har det slik her, og merkelig nok føles det litt godt å tenke på. Jeg håper jo at følelsene virkelig kommer med barnets ankomst, men likevel er jeg livredd for at det ikke skal skje.

 

Takk for at dere har vist at jeg ikke er alene om å føle dette. Måtte det gå over snarest mulig, slik at barnet for den samme velkomsten som sine søsken.

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du belyser at dette faktisk kan gå over, anonym 22:03!

 

Håper det er tilfellet for oss andre som sliter med dette.