Skal jeg sende inn en bekymringsmelding til barnevernet?

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som er alene med barnet sitt. Hun sliter veldig psykisk. Hun har tidligere drevet mye med selvskading og hun er veldig langt nede psykisk. Hun gråter veldig mye, stort sett mange ganger om dagen. Hun er sjeldent glad, ser mørkt på det meste. Jeg vet at hun ofte får gråtetokter osv mens barnet er til stede. Barnet er ikke så gammelt, men gammel nok til å kunne bli skremt av slike gjentatte episoder. hun har slitt psykisk i over 10 år og jeg frykter at barnet kan ta skade av dette. Vi er noen venner som har prøvd å hjelpe henne litt med avlastning, stille opp for henne osv, men ingenting av dette hjelper. Er det riktig å sende en melding til barnevernet? Jeg ønsker ikke at hun mister barnet sitt, for hun er egentlig en god mor. Men kanskje hun kan få litt hjelp? at de kan henvise til psykolog eller lignende?

[Anonym bruker]

Du kan ringe barnevernet anonymt, du har helt klart et ansvar og bør gjøre det.. Der får du snakket med noen som vet hva de driver med.

[Anonym bruker]

Tja hva med heller å få mor i kontakt med fastlegen evt psykolog?...

[Gjest]

Syns du absolutt bør gjøre det ja.

De kan hjelpe henne med litt avlastning, hjelp til å snakke med noen osv.

Det skal en god del til å miste barnet sitt her i Norge, bv strekker seg langt for å hjelpe.

Noenganger for langt, men det er en annen sak

 

Du kan eventuelt snakke med henne ang å bli med henne f.eks å be om hjelp fra bv.

 

[Anonym bruker]

Man kan foreslå for henne å bli med til fastlegen- få bestillt en dobbeltime slik at legen har litt bedre tid...

 

man har gode og dårlige perioder her i livet- godt hun har gode venninner som står på

[Anonym bruker]

Dårlig venna dere er da. Ring heller psykolog. B.vernet gjør det bare verre.

[Anonym bruker]

det er det som er problemet. Vi har prøvd å få henne til å kontakte helsetjenesten, men hun innser ikke at hun har et problem. hun blåser det bort og mener at alt er i skjønneste orden. To timer etterpå pleier hun å ringe og da gråter hun og hikster, mens barnet er der. hun ringer meg i snitt 3-4 ganger om dagen og gråter, det har hun gjort i flere år nå. Men alikevel mener hun at hun ikke sliter med noe. Ting hun gråter over: at hun er alene med barnet sitt, at barnefaren er slem (men han er egentlig ikke det), at barnet hennes er litt trassig akkurat nå, at hun har få venner, at hun ikke har noen å gifte seg med, osv osv. Det er altså 'småting', men hun lar det gå voldsomt innpå seg, slik at hun virkelig hyyyylgråter og hikster. hun har som sagt en årelang historie bak seg med selvskading osv. Så jeg tror hun har det svært dårlig psykisk og jeg er som sagt redd for at barnet hennes lider under dette. men jeg er ikke sikker og jeg vil ikke kontakte barnevernet før jeg blir sikker på om det er riktig skritt å ta. HI

[Gjest]

Hva vet vel du om bv gjør det værre? De kan vel hjelpe henne med psykolog de også?

Og dårlig venner? Man skal tenke på BARNET i denne situasjonen.

Jeg ville prøvd å snakke med henne selv, finne løsninger som kan gjøre hverdagen lettere.

Men jeg tror, at bv kan bidra mye der.

Om det ikke er stor forskjell på bv fra plass til plass da!

For jeg har ett godt inntrykk av bv her vi bor.

[Anonym bruker]

dårlige venner? Tror ikke du finner noen venner som stiller noe mer opp for deg enn hva vi/jeg har gjort for denne jenten! Ønsker henne OG barnet hennes det aller, aller beste. Hva feiler det deg? tror du vi ønsker å skade henne med vilje? vi vil jo kun hjelpe og er usikker på om dette er riktig hjelpeinstans.

[Anonym bruker]

På hvilket grunnlag sier du dette, anonym 17:57??

Det er jo bare tull! Barnevernet er ikke ute etter å "ta" noen!!

[Anonym bruker]

dårlig venner ja.du sier hun er en god mor for ungen sin..hvordan tror du barnevernet vil se på henne som sliter så mye psykisk?hva med å avlaste mer.?vær en venn

[Anonym bruker]

Jeg ville ha insistert på at hun søker hjelp, og gjerne fortelle henne at det ikke er normalt, og at det slettes ikke er bra å la sliketing skure når hun har barn. Fokuser på at det er ille for jenta hennes, og la det være underforstått at om hun selv ikke tar tak i ting, må dere ta det videre til barnevernet.

[Anonym bruker]

Ja, hun er en god mor, på de andre punktene. Men det er IKKE noe bra for et lite barn å se sin mor sammenkrøket i et hjørne, som gråter så mye at hun nesten ikke kan puste, gjentatte ganger i løpet av hver eneste dag. Avlaste mer? tror du ikke vi andre også har egne liv? Jeg er alene med et barn jeg også, og de andre vennene våre har da sine familier å ta hånd om! Spør henne som regel hver helg om hun vil ha barnevakt eller lignende, noe mer en det har jeg ikke kapasitet til! Og om barnevernet mener hun sliter, ja, da vil de vel hjelpe henne da?! Det er jo det jeg ønsker at hun skal få - HJELP.

[Gjest]

Ok, men ser hun det ikke selv så syns jeg du skal kontakte bv.

Det er IKKE normalt å grine hver dag, eller flere ganger om dagen! Hun høres jo dypt deprimert ut.

Og med forhistorien hennes i tillegg.

Syns det er riktig av deg å kontakte de, for å gi henne hjelp.

For hennes egen del og barnet sin del.

Det kan umulig være noe godt å ha det slik som hun har det, eller å ha en mamma som gråter hele tiden.

 

[Anonym bruker]

Trist når unge jenter får barn før de har orden på livet. Flott at du er en god venninne.

[Anonym bruker]

hun er 29 år da, så hun er jo ikke så ung. HI

[Anonym bruker]

Du er en god venn og gjør helt rett i å ringe barnevernet. De kommer ikke til å ta fra henne barnet med mindre det er graverende grunner til å gjøre det, og finner de det så har du i hvert fall gjort det rette. De kommer til å hjelpe henne med avlastning, psykolog osv, og det trenger hun helt opplagt nå.

 

Helt enig med dem som sier at man må tenke på barnet først. Det er ikke bra for barn i noen aldre å oppleve at mor har det så vondt.

[Anonym bruker]

Hun er uansett ikke moden for barn.

[Anonym bruker]

Du trenger jo ikke "melde" henne til barnevernet, slik en tenker mange bekymringsmeldinger. Litt vanskelig å forklare, føler jeg.

 

Ta en telefon til barnevernet, forklar hva du ser og opplever hos din venninne. Si at du er bekymret for henne, og dermed barnet. At du kanskje ikke ser direkte vanskjøtsel av barnet, men at du ikke får din venninne til å søke hjelp de rundt ser hun trenger, og at dermed kommer barnet midt oppi det hele.

 

Jeg vil bare si at barnevernet er der for slike tilfeller, også. De er der for å få igang hjelpetiltak når foreldre står fast, også på den måten din venninne gjør nå. Hun ser ikke selv at noe kan hjelpe, eller at noe er galt. Og da må det litt "tvang" til, som i barnevernet. Og tvangen er da at barnevernet krever på barnets vegne at hun aktivt gjør noe for å få det bedre, og at de hjelper henne å få den hjelpen hun trenger.

[Anonym bruker]

Jeg hadde meldt, uten tvil

[Anonym bruker]

jeg synes helt klart du kan bestille en time til henne hos fastlegen, og følge henne dit. det bør være førstevalget før man kontakter barnevernet. Kansje det ordner seg via legen, og da er jo det det beste. Han vil henvise henne videre dit hun trenger å komme.

 

Man kan ikke melde til barnevernet i tide og utide, Jenta er tydelig syk, og trenger først og fremst lege, og ikke barnevern. Skulle hun være nødt å forholde seg til barnevernet uten å få den hjelpen hun trenger fra lege, risikerer du bare å legge sten til byrden hennes.

 

Hun har ikke fått en fødselsdepresjon? Det er i allefall ikke en barnevernssak. Nei gå til legen først.

[Anonym bruker]

barnet er over et år. hi

[Anonym bruker]

 

 

Jeg er jurist, og kan med hånden på loven garantere at såfremt det ikke er mer til saken enn det du har skrevet, vil bv aldri finne på å frata din venninne omsorgen. Bv er forpliktet av norsk lov til å finne hjelpetiltak for familien, som kan gi dem en tilfredsstillende hverdag. Det skal VELDIG mye (nesten for mye) til før omsorgsovertakelse blir et tema.

 

Jeg synes du har vært en god venninne, og strukket deg langt for at denne jenta skal få avlastning nok til å få livet sitt på skinner. Men det går en grense for hvor mye hjelp voksne folk kan forvente å få av andre, som også har egne liv med egne problemer. Når det, som i dette tilfellet, går ut over et barn, er det ikke lenger noen tvil om at andre instanser må kobles inn.

 

Hvis hun ikke er villig til å gå til legen sin, er det bare en løsning som gjenstår. Barnevernet er til for å hjelpe barn og familier som sliter. De er helt klart riktig instans i situasjonen du beskriver.

 

Et behandlingsopplegg tar tid, det er ikke gjort på et vips å bli frisk. Barnet blir eldre, og forstår stadig mer av det som foregår rundt henne. Det er derfor et poeng at behandlingen kommer i gang før barnet tar skader av morens skremmende og ukontrollerte oppførsel.

 

Derfor synes jeg du skal ta kontakt med barnevernet så fort som overhodet mulig. På sikt tror jeg både mor o(hvis hun blir frisk og ser hvor skadelig adferden hennes var) og barn (som forhåpentligvis får en tryggere og mer forutsigbar tilværelse) vil takke deg.

 

 

[Anonym bruker]

Må si meg enig i de som sier at en ikke kan melde noen til barnevernet. Ta en tlf og hør hva de mener, ikke hør på de som svarer her og sier at du er en dårlig venninne. Vi som er voksne har en plikt til å ta vare på alle barn, i dette tilfellet mener jeg at det er din plikt å hjelpe.

 

De aller fleste som jeg har hørt som kritiserer BV er personer som har vært på kant med BV, som oftes fordi de ikke har evnen til å se at deres måte å være foreldrer på ikke er tilstrekkelig.

 

Du bør ringe, jeg har tro på at venninnen fin trenger litt hjelp og at BV vil gi henne den hjelpen hun trenger.

[Anonym bruker]

Ja, du burde snakke med noen i barnevernet. De er der for å hjelpe barnet, og mora er tydligvis for syk til å skaffe hjelp selv.

 

To venninner og jeg tok kontakt med BV da venninna vår var syk med spiseforstyrrelser, og hun fikk hjelp. Det var aldri snakk om å ta fra henne sønnen så lenge hun møtte opp til det hun skulle og deltok. Hun ble dagpasient på poliklinisk avdeling (tror jeg det heter) og er mye bedre i dag. Vi ble enige om å snakke med noen fordi venninna vår ble alt for selvsentrert pga. spiseforstyrrelsen og begynte å "smitte" sønnen med det. Det var vårt ansvar å gjøre noe fordi vi var vitner til det som skjedde.

 

Hjelp venninna di, du. Da er du en god venninne!