HERREGUD å dårlig samvittighet jeg får!!!

[Nullstress;)]

idag har den lille jenta mi på 10 uker hyyyyylt i fire timer i strekk. ikke skal hun sove, ikke skal hun ligge, men hun holder heeelt kjeft bare jeg løfter henne opp. sønnen min kom hjem fra skolen, og ville ikke rydde rommet sitt, som jeg har bedt han om å gjøre i over en uke, så jeg kastet alle lekene som lå på gulvet... (bare de minste lekene, han fortet seg å ta de store mens jeg kastet de små...)

 

så setter jeg meg her, og det første jeg leser er ei som har født den døde sønnen sin! leser at hun har holdt han, badet han, stelt han og tatt masse bilder av han. hun må begrave barnet sitt, og jeg sitter her og irriterer meg grønn over at den flotte, LEVENDE sønnen min ikke vil rydde og den flotte LEVENDE datteren min bare vil kose.....

 

 

[Anonym bruker]

Du sier noe der, jeg har ikke barn men er gravid i uke30.. Og i starten ønsket jeg ikke være gravid, mye bråke med meg og bf, han ville abort og jeg visste ikke. når jeg leste innlegget med hun som mistet gutten sin var jeg helt på gråten, ekstremt dorlig savmittihet for at jeg ønsket bort min lille sønn som ligger i magen og sparker mammaen sin gul og blå innvendig. Måtte stryke meg litt på magen og tenkte stille for meg selv at jeg er så glad jeg ikke tok han vek og håper han kommer ut og får oppleve livet.

Det er sant det at vi tar for gitt at vi får noen nydelige barn som ikke feiler noe. Jeg har mange ganger tenkt at jeg håper jeg får et barn som kan rote til rommet sitt og løpe ute med andre barn.. For hvis han ikke kan det, så er det noe galt..

[Anonym bruker]

ja, det er lett å glemme alt det fantastiske vi har når vi blir slitene. og det er lov å bli frustrert, men man forstår fort hvor heldige vi faktisk er når slike tragiske ting skjer...