føler meg ensom og lite spesiell

[Anonym bruker]

har flyttet med sambo til en annen kant av landet (hans hjemsted). på den måten fått min familie og mit barns familie på avstand, noe som bare føles godt!

lever og i et godt forhold, ikke i tvil om at jeg elsker han eller blir elsket. har det godt fysisk og, ingen (falsk) trussel om å bli slått, ingen nedverdigende komentarer, eller beskjed om hvor dum/lite verdt jeg er. vi har nok mat til å bli mett hvær dag og klær nok til å holde varmen.

ikke har jeg nære venner på den nye plassen, men får likevell gjevnlig kontakt med andre så får stort sett dekket behov for kontakt utenfor huset. slipper for det meste angsten for å bli mobbet!

 

siden vi har nok mat legger jeg på meg, føler meg feit og ekkel, har ikke kastet opp på mangen år, men det frister!

har lovet meg ikke utsette mitt barn for det så kommer ikke til å gjøre det nå heller.

føler meg mislykket på mangen plan og som en klamp om foten på samboeren min, er livredd for at han skal gå fra meg, finne en som passer han bedre. sist person som jeg knyttet meg til før han døde.

[Anonym bruker]

Hei, vet ikke helt hva jeg skal si deg, men jeg er omtrent i samme situasjon som deg, dvs jeg har flyttet til min manns hjemsted. Der slutter likhetene; jeg savner familien min og hjemstedet mitt. Har mistet kontakten med mine tidligere venner pga avstanden (er noen år siden vi flyttet) og har slitt med å finne meg nye venner på det nye stedet. Ikke har vi et godt forhold heller, da min mann har drevet med mild psykisk "mishandling" og jeg har blitt svakere og svakere med årene. Vi har slitt økonomisk, og da det er kun han som jobber har jeg ikke noe sosialt nettverk, er sjenert osv osv.

 

Jeg tror jeg ville rådet deg til å snakke med noen, kanskje mannen din, kanskje en lege for å få råd, støtte og veiledning i denne situasjonen. Jeg kan forstå hvordan du føler deg, men det er ingen andre enn du som kan gjøre noe med dette, med hjelp og støtte fra de rundt deg. Kanskje du kan begynne å trene litt, vet at man ofte spiser hjemme, fordi man kanskje kjeder seg eller ikke vet helt hva man skal gjøre. Fyller du dagene dine derimot, får du ikke tid til å spise, du frigjør endorfiner(?) som får deg til å føle deg bedre og du kommer inn i en god sirkel.

 

Bare ikke gjør som meg og hold det for deg selv og lid i stillhet. Selv om det er lett er det ofte det dummeste man kan gjøre, og jeg snakker av erfaring.

 

Lykke til og ha en kjempefin dag:-)))))

[Anonym bruker]

varmer mye bare å få svar :-)

 

klarer meg stort sett helt fint, men får små knekk innimellom der jeg må få alt ut. ble mobbet og utestengt gjennom hele skole tiden, viste særiøst ikke hva det faktisk ville si å ha ekte venner før jeg var 16. de mistet jeg desverre pga en eks og har ikke lykkes å ta opp igjen kontakten..

samme eksen kjørte meg mentalt i grøfta så grundig at jeg overhode ikke viste hvem jeg var eller sto for og dermed latt andre "bruke" meg og i etterkant.. ikke så grovt som eksen og lærte på den tunge måten mye mer om meg selv, så kom jo noe bra utav det..

 

vi har slitt en del økonomisk jeg og sambo, vert arb ledig i hvær vår runde.. men ser ut til å bedre seg nå, heldivis.

 

har vert faste aktiviteter hele tiden mens jeg har vert arb ledig, siden jeg har hatt barnet mitt sammen med meg. skal likevell bli godt få andre oppgaver og utfordringer igjen!

 

klarer ikke snakke om det med noen, har prøvd noen ganger men blir fort oppfattet som smålig, jeg får ikke sagt det som jeg burde, sliter med "skammen"

men kommer aldri til å finne meg i den behandlinga igjen!

 

lykke til hos deg og :-)