Lei meg, fortvilet og er bekymret....

[Anonym bruker]

..... for sønnen hans. Han er 4 1/2, snart 5 år og kan rent lite. Han går ikke ordentlig, men "drar" bena etter seg, han har setninger med 4-5 ord, men ikke mer. Han ser konstant vettskremt ut og klarer ikke løfte noe som veier mer enn 1/2 kg. En kartong med 1 l melk er for tung selv om den er kun halvfull.

Videre har han ikke "pinsettgrepet", kan ikke kle på seg et plagg selv, gå på do selv, eller gå i trapper med en fot på hvert trinn (han tar dobbeltsteg). Han kan ikke bruke kniv og gaffel, men mestrer skje, kan ikke bruke bøtte og spade sammen og hvis han får tilsnakk eller nei hyler og slår han villt rundt seg. Det samme skjer om han ikke får til det han vil.

Han har logoped, fysioterapaut og spesped i barnehagen 3 dager i uken.

Vi kan faktisk stille samme krav til han som til fellesbarner, en gutt som er litt over året.

Jeg ser tydelig at det er noe galt med han (understimulering til det fulle), men jeg tør ikke si dete til mannen min, for jeg er redd for å såre han.Har forsøkt med hint, men han er dårlig til å ta de. Selv da barnehagen satte i gang tiltak reagerte hverken mor eller far ved å tenke at noe kanskje er galt med han og jeg vil ikke være den som kaster bomben på de. Barnahagen har forsøkt å smakke med mor, men hun eksploderte med å si at de ikke skulle erte og mobbe barn ved å kalle de tilbakestående.

Barnehagen har god komtakt med hjemmet vårt og spsped og jeg snakker sammen litt "på si" ved henting i barnehagen når far ikke er med. Hun mistenker autisme eller rett og slett hjerneskade, men vi tør ikke si dette til foreldrene da de nekter å innse at noe er galt. Barnahegen opplyste meg her for litt siden at ting er blitt litt bedre og lettere for han etter at jeg foreslo at jeg skulle øve litt ekstra hjemme med han. Vi øver spesielt på å holde en fargeblyant og å perle med sånne store plastperler for å få opp motorikk. Vi har laget klepåleken som vi har hver morgen når det er påkledning og hver kveld nåe det er tid for pysj.Dette gir nye problemer: Han vil ikke ha kontakt med faren sin når han er her.. Det er kun meg han henvender seg til og hvis mannen min snakket til han sier han "du snakker baby" og går sin vei. Dette gjør at biomor hater meg og har skrevet ned at jeg IKKE kan hente i barnehagen. Nå har den gode familien vår rast sammen og alt fordi jeg bare ville hjelpe til. Barnet kom en gang til meg ved levering hos mor og sa "ikke reise nå. Trenger deg." så fikk jeg ikke være med på levering heller. En venninne sa til meg at det ikke er rert hun er sur når hun ser at jeg får til ting som hun aldri har klart når hun har vært der 2 år mer enn meg. Men på de to årene lærte hun ungen å gå og å si mamma og pappa. Dette var alt han mestrert når jeg kom inn i bildet.

 

Nei, jenter... Hva skal jeg gjøe nå? vil jo ikke legge meg helt i bakgrunnen og se på når barnet roper gråtende etter meg. Gråter med han hver gang. Har vurdert å reise bort en helg med fellesen så han og far får vært alene, men dette vil ikke far.

 

Aner ikke helt spørsmålet her, men.... Hjelp....?

[Anonym bruker]

Kjære HI,

 

Nok en utaknemmelig miomor, som tenker mer på seg selv en barnet.. TRIST!

 

Helt fjernt å nekte steforeldre å hente/levere i barnehagen. Ofte har familien et stort puskespill som skal gå opp.. Hadde dere bare vært sammen noen mnd. hadde jeg forstått henne, men dere må jo ha vert sammen en god stund siden dere har felles.. Biomor må inkludere deg!

 

Virker som om du gjør en svært god jobb og som stebarnet er glad i deg. Beundrer deg for dette!

 

Forstår at dette er vanskelig. Tøff problemstilling for bioforeldrene når deres eget barn feiler noe. Da er det nok litt lettere for deg å se, som ikke er bioforeldre..

 

Spes sped. kan vel høre litt med andre spesialister, og få til et møte med forelsrene.. Kanskje du ikke trenger å være med på dette første møte, ettersom det kanskje gjør det verre for biomor.. (Du har jo et friskt barn).

 

Å reise bort med felles en helg, lyder som en god ide :-) Far og sønn har godt av litt alenetid, og det har sikkert du også :-)

 

[Anonym bruker]

Å herremingud, jeg fikk helt vondt i magen av dette! Stakkars, stakkars barn! Som foreldre blir vi nok litt blinde i forhold til egne barn, men dette grenser jo til... ja, jeg får meg ikke til å si det engang.

Det viktigste er nok at mor og far innser alvoret i situasjonen. Uten at noen erkjenner at han virkelig trenger ekstra hjelp får han det heller ikke. (Flott at han får hjelp i barnehagen da, men foreldrene MÅ komme på banen her!) Du er nok ikke rette personen til å gjøre det, da det helt sikkert vil slå tilbake på deg. Få en skikkelig autoritær sakkyndig til å sette seg ned og fortelle bioforeldrene hvordan det ligger an. Det kan ikke være en pjatte-med-dame, men noen som faktisk kan når inn!

Jeg tror du er i livet til denne gutten for en grunn, men du må se at din posisjon som stemor også kompliserer det. Huff og huff, jeg er glad jeg ikke er i dine sko, altså. En utrolig vanskelig situasjon som jeg synes det virker som du takler glimrende allerede.

Håper det ordner seg, først og fremst for den lille gutten..

[Bebis i April:)]

Jeg tror du rett og slett må prøve å trenge igjennom til far likevel. At han kan bli sint og såret osv, er jo bare normalt, men når han får roet seg så vil han nok tenke over det du har sagt, og til slutt komme til deg og selv ville snakke om det.

 

Og du har jo like mye rett til å være bekymra for barnet du som de andre 2 foreldrene. Du er jo en forelder/foresatt for ungen du også.

 

Du må våge å prøve Jeg tror at om du får far til å åpne øynene, så vil nok noe skje. For barnehagen venter jo tydligvis bare på at mor og far skal våkne?

 

Lykke til!!