Jeg er deprimert...

[Anonym bruker]

Hver dag står jeg opp klokken 6, lager frokost, kler på meg, sender unger i barnehage, går på jobb, smiler, kommer hjem, lager middag, gjør husarbeid, koser litt med ungene og mannen, går tilslutt og legger meg. Innvendig føler jeg meg tom. Utvendig ser jeg ut som alle andre.

 

Jeg går ikke i joggebukse. Jeg driver ikke dank hele dagen. Føler meg nesten litt stemplet her.

[Anonym bruker]

Samme her. Føler meg død. Forholdet er dødt. Jeg vil ut, han vil prøve mer. Tung klump i magen, byll som bare verker, og blir et stort, tomt rom innvendig.

 

Tar det ut over ungen, får enda større klump osv osv.

 

Utad er jeg helt som normalt. Smilende og glad på jobb. Ren og pen, fine klær.

 

tom.

[blond]

Få hjelp!

Overse de tåpelige innleggene om psykisk syke som stadig legges inn av uvitende folk som antakelig ikke skjønner hvor ødeleggende det er for dem som sliter å lese slike tåpeligheter.

[Anonym bruker]

Ok, flott!! Du har innrømmet at du har et problem, det er første skrittet til å bli bedre..

 

Nå er det bare å svare på neste spørsmålet

HVA skal du gjøre med det?

Skal du snakke med lege? Tabletter? Psykolog? Snakke med noen i vennekretsen? mannen din?

Skaffe deg en interesse som du kan dyrke på egenhånd, noe som vil gi deg alenetid, mestring og økt selvtillit?

Begynne å trene? Lese selvhjelpsbøker?

 

Det er mye du kan gjøre når du først har funnet ut at du har et problem, du må selv gå veien og du må selv velge veien...

 

Lykke til vidre, dette klarer du å komme deg ut av!!!

[Anonym bruker]

Jeg er også deprimert, har hatt en fødselsdepresjon og fått tilbakefall.

Det er flott du klarer å fungere i hverdagen hvertfall. Jeg sover nesten ikke om natten, våkner tidlig om morgenen og har det forfedelig vondt...lurer på hvordan jeg skal pine meg gjennom dagen. I løpet av dagen spiser jeg ca et knekkebrød, en banan og litt julebrus, all apetitt er borte. Jeg klarer ikke å levere unger i barnehagen, handle mat eller lage mat. Sitter for det meste enten å gråter eller som en stein og bare glor i veggen, det er helt jævlig! Far i huset har måttet tatt seg av alt i heimen siste mnd. Depresjon er ufattelig vondt mens det står på.

 

Utad er jeg sprudlende, positiv, vakker, sosial, fin i tøyet, fulltidstudent med mange baller i liften. ( Utenom nå som jeg er sykmeldt). Vi har fint hus og fine biler, men det hjelper lite på psykisk helse.

Det er viktig å huske på at førsteinntrykket ikke alltid stemmer og det er mange som sliter, er bare så synd det er så tabu å snakke om det.

 

God klem til alle dere ute som sliter psykisk, jeg føler vannvittig mye med dere. Bare hold ut, det blir bra til slutt.

[Anonym bruker]

Hvis du har det slik, går jo tidligere innleggs teori i grus. Den om at det er mangel på rutiner som gjør deg slik.

 

Jeg hadde også strenge rutiner. Spiste sunt og trente til og med. Til slutt greide jeg bare ikke å holde maska. Fikk beskjed om å sykemelde meg for jeg var uønsket på jobb. Jeg jobbet for sakte, og skapte derfor merarbeid for andre. I stedet for å prøve å tilrettelegge litt, eller ta litt hensyn, ble jeg sendt ut i bunnløs depresjon. Følte meg uønsket.