♥ strikkemor ♥ Skrevet 4. november 2009 #1 Skrevet 4. november 2009 Ble litt fortvila her nå, så jeg prøver å skrive litt for å se om det hjelder. Jeg har samboer, min kjæreste gjennom 10år, og sammen har vi en jente på 3,5 år. I dag er vi hjemme pga vesla og jeg har vert syke en ukes tid. Han har holdt seg frisk. Jeg kunne så inderlig ønske at vi hadde blitt sammen i voksnere alder, vi ble sammen i 18-20 års alderen. Han flyttet rett fra mors armkrok til meg. Han har aldri vert utslitt med plikter hjemme og det visest godt. Mang en gang har jeg vert fortvilet over hans manglende innsats i hjemmet, vi har snakket om det, han lover bot og bedring men klarer ikke å forstå meg helt virker det som (jeg tror at han er redd jeg sammenligner han me min far som jeg er vant med vaker, lager mat og ordner opp hjemme, noe har har sagt jeg ikke gjør. Det er jo ikke mulig, når han ikke gjør en ting..) Vi har snakket om å få en liten til, og planen er å prøve med dette nå. Vi er enige om at jeg skal ned i 80% stilling når jeg er tilbake etter neste permisjon, Det har vert hans argument hele veien, når jeg klager over husarbeidet "viss det er så mye, må du gå ne di 80% nå" - ikke at han skal hjelpe til. DETTE ER SÅ VANSKELIG!!! Han sier til slutt at han skal skjerpe seg, og dette serjeg litt av en bitteliten periode, så er det borte igjen. Han er også en stor rotekopp - og jeg har langt fra støv på hjernen.. Vi skal pusse opp resten av huset. Noe han har snakka om å starte på i over ett år. Det skjer ingenting, han blir sur når jeg nevner det. På lørdag planla han opppussing og ryddet i HELE 2 timer, men søndagen satta han på PCen eller såg på TV. Vi er eninge om at når han starter på opppussinga skal jeg ta ansvaret for resten av huset. (akkurat som det gir meg noen forskjell..) Sånn jeg ser det må opppussinga skje FØR nr 2 kommer. Nytter ikke etterpå. Jeg er lite motivert på å få nr 2 viss jeg ender opp med alt arbeidet. Jeg vet at dette må jeg snakke med han om, mne det er så vanskelig når vi har gjort det gang på gang før.. Alle mine guttevenner og hans kompiser står på som bare det i deres hjem. Hvorfor viser ikke min samboer noe engasjement.. Det er veldig sårende i seg selv i tillegg til ikke å bli hørt når jeg tar det opp.. Når eg spør han om noe, eller ber han om noe er det alltid "bera vent litt..." jeg er så lei av at PC TV og sånne ting blir førsteprioritet.. Jeg er så lei meg her nå, og samtidig så lei av å mase om det samme nok en gang til han. Noen tips??
♥ strikkemor ♥ Skrevet 4. november 2009 Forfatter #2 Skrevet 4. november 2009 det må også siest han har får skryt på jobb over hvor god han er til å jobbe. Foreldra hans synest også han er en stjerne, for han er jo så flink til å hjelpe dem.. Han er vant til å hørre at andre skryter til han, men hjemme finnes det svært lite å skryte av. Grunnen til at jeg skriver at jeg kunne ønske vi ble sammen i mer voksen alder, er at jeg tror vi lettere kunne avklart disse rollene da i startfasen, nå har vi liksom kjørt oss fast..
Jullia Skrevet 4. november 2009 #3 Skrevet 4. november 2009 Ja vi gjør nok disse gutta bortskjemte... Fortsetter med dillinga som mødrene har bedrevet.... hehe. Men han bør jo sjerpe seg, å ha to barn i hus kan bli veldig tøft for deg ellers. Om du ikke får to barn som bare er rolige, aldri syke, sutrete, trassige osv. Når han roter i tillegg er det jo en ekstra å rydde og vaske etter. Vanskelig det der, men du får ta han for deg å prøve å få han til å forstå. Håper noen kan gi deg noen gode råd.
Mamma_til_smurfen Skrevet 4. november 2009 #5 Skrevet 4. november 2009 Synes du skal vise han innlegget du har skrevet her, kanskje han skjønner litt mer når han får det skriftlig? Har ellers ingen gode råd desverre :-(
Lektor Doppler med tillegg Skrevet 4. november 2009 #6 Skrevet 4. november 2009 Ikke få flere barn enda. Du liker ikke situasjonen nå, du liker den neppe bedre når du har to små og en mann som fortsatt lover å skjerpe seg. Snart. Når han har tid. Synes kanskje dere burde snakke med familievernkontoret. Man må ikke være på randen av brudd for å komme dit. Kanskje kan det hjelpe han å forstå at han ikke gjør alt rett, og kanskje får du også noen hint. Men ikke få en unge til. Det er ingen tjent med .Det er faktisk helt greit å være enebarn også.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå