Foreldre som bytter bosted ved samlivsbrudd, og ikke ungene

[Anonym bruker]

Er jeg sprø som tenker tanken??

Min mann flytter ut. Han ser etter et sted å bo. Forholdet har hanglet noen år, og fikk en alvorlig knekk for noen måneder siden som gjør at vi ikke kan fortsette. Han jobber slik at han er borte mange uker i slengen. Jeg har tenkt lenge at det mest logiske var at ungene var hos meg, og han hadde en slags "vanlig" samvær. Og trodde han tenkte omtrent likt. Så jeg ble litt paff da han foreslo en uke hver den perioden han er hjemme... Vet egentlig ikke om han greier det... Vet ikke om han ser hva det innebærer å ha hele ansvaret en uke i slengen, jeg har nok vært for "snill" der, og hatt hele oversikten. De gangene jeg har vært borte (max 4 dager) så har alt stort sett vært ordnet, det har bare vært "barnepass" og lek. (handling gjort unna, lite husarbeid, samkjøring på fritidsaktiviteter ordnet). Men kanskje det er det at jeg har styrt det meste som gjør at jeg ikke er sikker på det.

 

Men i dag kom jeg på en annen mulighet... At VI bytter plass, at ungene bor hjemme og vi bytter plass. Jeg vil jo uansett være hjemme den tiden han er borte, så det blir ca 25/75 deling. Har hørt om det, men det er langt fra vanlig tror jeg... Tror et stabilt hjem for ungene er veldig viktig, og jeg tror ikke han får en plass å bo (i ok prisklasse) nær nok til at det blir gunstig med 1 uke her , 1 uke der.

 

Jeg prøver å tenke ut all mulig for og imot før jeg evt presenterer ideen for han. Også prøver å tenke hva negativt han vil finne på den løsningen. Vi er "venner", ekteskapet har vært av det praktiske slaget en god stund. Dette blir bare en annen organisering. At det kan være en løsning en stund, og hvis det ikke fungerer får vi prøve noe annet.

 

Er jeg riv ruskende gal som tenker tanken???

 

Noen som gjør det slik, eller vet om noen som gjør det/har prøvd???

 

har forresten tre barn i alderen 5 til 10 år.

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke riv ruskende gal. Det er akkurat slik man burde fjøre det. Hvorfor skal ungene lide for at foreldrene skiller lag, og drive å fytte fram og tilbake?

 

En annen sak er om dere greier å gjennomføre det i lengden. Skal dere leie en hybel som dere skifter på å bo i?

[Anonym bruker]

Han har lagt inn et bud på en leilighet med to soverom. Er i nabokommunen, ca 10-15 min biltur unna. I kommunen her får han ikke to soverom til den prisen vi har råd til. Men ser jo nå at han kunne funnet noe nærmere hvis det var snakk om bare et soverom. Han la inn budet før jeg egetlig tenkte tanken at vi kunne flytte. Her tror jeg en innvending kan komme fra han, eller at han blir "sur" for at han skal bo litt mer usentralt... At jeg ikke nevnte dette før han la inn bud. Men samtidig hadde ikke han nevnt å dele på ungene 1 uke hver før etter han la inn budet.... Nå vet han heller ikke enda om han får den.

 

Dette er en løsning som kan passe meg ganske bra.. Jeg vil gjerne bo her, har flyttet så mye selv som barn, og vil ikke at ungene skal måtte gjøre det. Og økonomisk tror jeg det er bedre for begge parter (selv om jeg må pendle litt lenger de dagene jeg skal på jobb) Jeg blir trist av å tenke på å ikke se ungene så mye som jeg vil, og ikke vite hva ungene vil tro om saken. (de vet ikke noe enda). Men jeg tror de er så glad i stedet vi bor de og....

[Gjest Filifjonka]

Jeg har ikke prøvd det, og heller ikke hørt om noen som har gjort det (unntatt i bøker). Men sånn umidelbart tenker jeg at det vil vli en god del praktiske ting å gjennomføre, og antagelig vil det kreve at både du og han svelger mange og store kameler.

 

Hvor sover de voksne? Skal han ha et eget soverom som bare er hans, når han er der, eller skal dere bytte på foreldresoverommet? Hvem skal i så fall skifte til rent sengeøty, og hva når han ikke har gjort det selv om det var hans tur?

 

Hva om en av dere får seg en ny kjæreste som etterhvert kommer på overnattingsbesøk? Hvordan organiserer dere det?

 

Hva med rengjøring, oppvask og rydding? Hva vil du si og gjøre dersom han gir blaffen i alt slik, konsekvent, og overlater til deg å ta det?

 

Hvis dere voksne greier å få alle slike ting til å fungere kan dette gå bra, men jeg hadde vært skeptisk...

[Anonym bruker]

Tanken er god, men jeg tror ikke det vil fungere i lengden.

Vi voksne er mindre tilpasningsdyktige enn barn når det gjelder bolig, jeg tror det vil føre til rotløse og rastløse voksne, som ikke føler de kan sette sitt helt eget preg på hjemmet.

 

Og hva når en av dere får en ny kjæreste?

 

Det går nok greit i en overgangsperiode, det gjorde mannen min og eksen, men bare fram til han fikk kjøpt seg sitt egen...

[Anonym bruker]

Herregud, se hva du sier da! En uholdbar situasjon for de voksne å pendle mellom to hjem? Hvordan er det da for barna? En mor med 50-50 fordelig fortalte meg at datteren syntes livet var som en berg og dalbane. Så fort hun slo seg til ro et sted, måtte hun pakke og dra til det andre hjemmet.

 

Støtter HI. Dette er en løsning det er verdt å forsøke å få til å fungere.

[Anonym bruker]

Det er ikke bra for barn å pendle fra sted til sted, og jeg setter pris på at dere tenker på en slik ordning. Bare at ordningen vil bryte sammen med en gang eksen din får seg en kjæreste. Eller du får deg det.

[Den heldige eier av ett barn]

Selv ville jeg aldri gjort noe slikt. Hva om jeg får flere barn. Skal de da flytte mellom huset og hybelen? Er de "nye" barna mindre verdt? Så lenge dere er så gamle at dere er sikre på at det ikke kommer nye barn inn i bildet så skader det vel ikke å prøve.

 

Trives med vår ordning. Vi er mer eller mindre naboer. Jeg ser barnet hver dag, og far ser barnet hver dag når han er hjemme fra jobb. Jobber noen uker på, mange uker hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner noen som har gjort det slik. Altså de har et stort hus der barna bor hele tiden. Også har de en liten leilighet. Også bor mor og far annenhver uke i huset og leiligheten. Aner ikke hvordan det funker for jeg kjenner dem ikke sååå godt.

[Anonym bruker]

Jeg ser hva jeg sier, nemlig at barn er mer tilpasningsdyktige enn voksne når det gjelder å bytte bolig. Barn har mye lettere for å tilpasse seg, og de har også mindre fysiske ting som eventuelt må flyttes fram og tilbake annenhver uke.

Og rastløse voksne skaper mer rastløse barn.

 

Og mitt viktigste poeng er fortsatt hva som skjer når en av foreldrene får seg kjæreste? Skal de flytte med annenhver uke da?

[Anonym bruker]

Det der mener jeg er en fabrikert sannhet. Vi liker å tro det er sånn fordi det passer oss så godt. Og mange barn kjenner ikke til en annen tilværelse enn pendling mellom foreldrene.

[Anonym bruker]

Jeg ser for meg at mor kanskje er den som ender opp med renhold både i huset og på "hybelen" jeg da... Og så fort en av partene får en ny kjæreste så blir det hvertfall problemer... men tanken er jo god, selv om den i mange tilfeller er vanskelig å gjennomføre. Man skal vel ha et ganske så godt forhold til sin eks. Er det egentlig noe ålreit å ha eksen sin snokende i ens private saker?

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger. Greit å høre hva andre synes.

 

Han holder på å kjøpe en leilighet. Den har to soverom. Det gjør ikke meg noe å bruke samme rom som han, men vi kan evt bruke hvert vårt rom. Jeg har foreldrene mine nær der vi bor nå, og sikkert mulighet til å låne gjesterommet der om han ikke vil dele med meg. Jeg har ingenting imot at han bruker "mitt" soverom.

Sengetøy er det vel greit at vi selv tar av siste dagen, og om jeg må skifte en seng til spiller i grunnen ikke stor rolle. Han er minst like ryddig som meg, så jeg ser ikke for meg at huset er en svinesti når jeg kommer tilbake. Klesvask er ikke hans store greie, så jeg ser han får en liten utfordring der. Han klarer det jo, men det er heller ikke noe stor sak om jeg får litt mer klesvask "min uke".

Jeg tror ikke kjæreste er i noen sine tanker i nær fremtid, iallefall ikke noen som flytter inn. Kanskje jeg er gammeldags, men jeg ønsker ikke at en ny kjæreste flytter inn hos meg etter et par måneder. Skal jeg finne en ny skal jeg bruke VELDIG god tid, har ikke den andre tid, så blir det ikke noe...(her kommer ungene i første rekke!) Når det blir aktuelt så får vi diskutere det. Ser heller ikke for meg at han får seg kjæreste med det første. tror ikke det er i hans tanker. Gjør han det er det når han er på jobb, og det er på andre siden av jorden...

Jeg har hatt mange dårlige dager den siste tiden, der jeg tenker på hva vi skal gjøre. I tillegg til å tenke på ungene er det slik at jeg ikke har råd til å sitte alene med huset, uten å gjøre en del grep. Men nå føler jeg at ting kan gå ganske bra slik, og håper virkelig han kunne tenkt seg å prøve når han får tenkt litt på saken.

[Anonym bruker]

denne glemte jeg å nevne. Har et godt forhold til han. Og han er ikke snoke typen. Jeg har heller ikke særlig spennende "private saker". Laptopen er vel der jeg har mest "private ting", og den tar jeg med meg.

[Anonym bruker]

dytter denne igjen

Flere synspunkter? Har ikke snakket med han om forslaget mitt enda.

[Anonym bruker]

Nei, det ville aldri falle meg inn å prøve en slik løsning. Dette fordi det aldri kan bli noe permanent, men bare noe midlertidig. Denne løsningen vil ikke fungerer den dagen man får nye partnere, og den dagen kan komme fortere enn forventet.

 

Barn har godt av stabile rammer og en strukturert hverdag. Dere må finne ut hvilken løsning dere vil ha og gå for den 100 %.

[Småtorsk]

Jeg synes ikke du skal høre på folk som er bombesikre på at dette ikke kan gå. Ingen andre en deg og din eks kan vite om dette kan funke for dere.

 

Det jeg derimot er helt, helt sikker på er at dette er en kjempegod ide om dere kan få det til å funke! Mange skilsmissebarn beskriver den evige pendlinga og hva det innebærer for deres følelse av trygghet, av inngrep i deres eget liv, ("Nei, jeg kan ikke bli med deg hjem etter skolen i dag, for jeg skal til pappa") og rett og slett stress, som det verste med foreldrenes samlivsbrudd.

 

Ideelt sett synes jeg alle foreldre som går fra hverandre burde gjøre som dere. Det er mye mer rettferdig å la foreldrene ta stresset og belastninga ved bruddet, og la barna beholde den tilværelsen de er vant til i mest mulig grad.

 

Og forøvrig: Hva så om det ikke går til evig tid? Klart det kan hende at ting endrer seg, at en av dere gifter dere på nyt, starter ny familie osv. Uansett er dette en kjempefin løsning så lenge den kan vare. Og det bør da være mulig å vente noen år med å "måtte" etablere seg i nytt hus med ny partner uansett.

 

Dessuten virker du reflektert, romslig, og smart nok i bøtter og spann til å få dette til å fungere, og jeg tror på deg når du sier at samarbeidet med eksen er godt nok.

 

Jeg vil egentlig bare si heia deg, flere skulle klart å gjøre det på den måten.

 

[Anonym bruker]

Jeg har nok ikke tid til å skrive aaaalt jeg har lyst, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

 

Har to vennepar som har gjort det slik du foreslår. For begge parene endte det med slitne voksne som var nødt til å gi opp. Sier ikke at ikke dere klarer det, men det er nok en midlertidig løsning. Etter hvert som bruddet blir et faktum vil dere trenge deres eget rom rundt dere, og det innebærer vel så mye å vite hvor en har egne ting, det å ikke ha noen som mener noe om hvor ting skal være i huset og det å ha et privatliv. Det å slappe av hjemme hos seg selv kan faktisk bli et issue hvis man "aldri" er hjemme hos seg selv når man har barnefri.

 

Kan være at dette virker fjernt for deg nå. Men før eller siden vil det nok bli slutt på den ordningen, og dere må finne en ny ordning dere kan leve med (altså enda en endring for barna- først mamma og pappa flytter inn og ut, så at ungene må begynne å flytte på seg)

 

Jeg har tro på at det å bestemme seg for at ungene er det viktigste man har og at de skal være i fokus er det første skrittet. Og hvordan skal man da gjøre det mest mulig smertefritt for dem?

 

I vårt tilfelle har det betydd nært samarbeid om alle regler og grenser, slik at hverdagen fungerer likt i begge hjemmene. Vi voksne snakker sammen flere ganger i uken (selv nå, 11 år etter bruddet) og diskuterer problemstillinger og løsninger rundt barna. Leggetider er de samme begge steder, matvaner, innetider, lørdagstradisjoner, vi kjøper julegave felles til barna selv om vi begge er etablert i nye forhold osv.. I tillegg bestemte vi oss for en ting. Barna skal ha et hjem. Vi avveide hvem av oss som skulle ha hovedansvaret, og i fellesskap ble vi enige om at det var meg. Så fant vi ut at samvær en dag i uken pluss helg var litt for lite til at de fikk slå seg til ro hos pappa, så vi utvidet til onsdag til søndag pluss onsdag. Helt til slutt valgte vi å kjøpe leiligheter veldig nært hverandre. Vi har siden den gagn flyttet, men er nå etablert i hvert vårt nye forhold og bor ca 400 meter fra hverandre.

 

Sønnen vår på 14 sa her en dag at han var så glad for at han har den ordningen vi har. Han hadde ikke orket å bodd en uke på hvert sted slik noen av kameratene gjør. Det er godt å ha en adresse. Han er hjemme hos meg og "hos pappa" når han er hos faren. Uten at det blir feil eller negativt.

 

Lykke til med valgene deres. Det høres ut som dere er flinke foreldre som har skjønt at det er barnas behov som skal komme først, uansett. Da har dere det aller beste utgangspunktet for å få trygge, glade barn med foreldre som ikke bor sammen.

 

Lykke til :-)