hjelp. Jeg elsker to menn

[Anonym bruker]

og jeg mener ELSKER.

 

Ikke forelsket i.

 

Jeg rives i biter.

 

Han ene er min mann og far til mine barn, men han sliter meg ut mentalt og fysisk ved å kreve ting av meg som er tunge å gi, men gir ingen energi tilbake. Jeg elsker ham, og klarte ikke gå fra ham, så jeg ble suicidal. Og møtte veggen.

 

Og da kom en reddende engel og plukket meg opp. Jeg tilbringer timesvis med ham hver dag, han lader meg opp. Men jeg sover hos min mann.

 

Hvordan kommer jeg videre? Jeg har ikke krefter ennå til en skilsmisse, og jeg kan ikke miste engelen min.

 

Har dere råd om hvordan jeg kan finne ut hva jeg bør gjøre?

[Anonym bruker]

Du har jo gitt svaret selv.

 

Du får fortsette å være gift og sove med mannen din, så får du la han andre pule deg.

[Anonym bruker]

Så frekt! Hun sa ikke noe om at de hadde hatt sex????

 

HI: For en del år siden falt jeg for en mann som han du beskriver... Kalte han lenge "engelen" min.... Traff han da livet ikke lenger var verd noe, selvmordstanker, dop osv..... Han kom alltid da jeg hadde tatt noe, holdt meg, var der til rusen gav seg.... og trøstet etter den gav seg....

 

Jeg _trodde_ Jeg elsket han.... naturlig ting for oss kvinner tror jeg, en helt i skinnende rustning...

åh, i mange år trodde jeg at jeg elsket denne mannen... som var kjæreste hun som hadde blitt veninden min...

Da det ble slutt mellom de, skulle det bli "oss" Da innså jeg at jeg ikke elsket han, jeg var bare evig takknemlig, og trengte han... vi er fortsatt verdens beste venner, men jeg elsker han ikke.

 

Uansett, om han kan hjelpe deg ut at et ekteskap som ikke er bra for deg, kanskje du bare skal la ting gå sin gang?

 

 

[Anonym bruker]

Så lenge livet blir litt tungt, så er det om og gjøre og bli suicidal. Faen, se å skaff dere en ryggrad, og stå oppreist for BARNA deres. Tragiske mennesket.

[Anonym bruker]

til anonym no. 1 - om du tror det er en god løsning, så er du veldig uerfaren

til anonym no 2 - tusen takk. Kloke ord

til anonym no 3 - jeg ville tenkt som deg før jeg ble syk. Nå har jeg mistet alt som betød noe for meg før jeg fikk barn. Jeg hadde en strålende karriere, var super-trent, hadde mye gøy med min mann og hadde venner og var alltid i godt humør. Jeg reiste mye på opplevelsesreiser til alle mulige slags steder. Så fikk jeg en hormonsykdom under graviditeten. Denne sykdommen har delvis slått ut immunforsvaret mitt, spist opp indre organer, gitt meg ME og forstyrrelser i hjernens kjemi. Jeg har vært tidvis lenket til sengen, kan i ukesvis være så nedkjørt at jeg nesten ikke ser barna mine, i enda mindre grad andre mennesker. Med null fysisk helse + hormonubalanse er jeg rett og slett ikke istand tilå ta meg sammen mer enn jeg allerede gjør. Hver eneste dag må jeg stålsette meg for å ha krefter til nok en meningsløs dag og en kamp jeg sannsynligvis aldri kan vinne. Barna mine kjenner meg dårlig. Far er den viktigste. Og han har, kanskje naturlig nok, mentalt forlatt meg. Han snakker ikke til meg. forteller ikke engang hva barne gjør, og han tar aldri på meg. Jeg vet han er sliten, men hans reaksjon på at jeg ikke lenger var superkvinnen har vært tung. Og så kom engelen min. Ved hans hjelp har jeg fått en slags mening i det hele, og med mening har jeg funnet litt mer krefter, og bruker dem på å leke med barna mine 1-2 timer per dag. Jeg skal love deg at en depresjon ikke handler om å ta seg sammen. For min del er jeg i tillegg ikke spesielt tilstede fysisk, og tilsammen førte det til en logikk som man ikke kan forstå når man er frisk. Jeg jobber beinhardt for å ikke miste selvrespekten. Uten den, så er det lett å velge å dø.

[Anonym bruker]

sykdom og skilsmisse hører dårlig sammen. Deprimerende konklusjon

[Anonym bruker]

Og hva faen vet du om det??? det er du som er det svake mennesket her.MØKKA KJERRING.Og til deg Hi skjønner deg godt jeg..