Kan man bare miste seg selv bare sånn helt uten videre?

[Anonym bruker]

Føler at jeg har fått en ordentelig psykisk knekk, og jeg har tenkt og tenkt på hva som kan være årsaken...Jeg tror selv at det er samboeren min som har mye av skylden. Han veksler mellom å være raus, hengiven, snill og omsorgsfull til å komme med bemerkninger og gjøre små, isolert sett ubetydelige, ting som setter meg helt ut av spill.

Jeg har alltid hatt god selvtillit og vært stolt av den jeg er. Nå føler jeg meg totalt misslykket på alle plan.

Jeg er tydeligvis så langt ute å kjøre at jeg ikke vet om det er jeg som har gjort dette mot meg selv eller om det er et resultat av hvordan forholdet vårt er. Forsøkte å ta opp en del ting i sted med han som jeg føler at har bidratt til at jeg har det sånn som jeg har det, men følte at hele samtalen ble misslykket den også.

Føler at jeg har mistet meg selv. Kan man bare gjøre det helt uten videre eller er det stort sett et resultet av måten man blir behandlet på?

Vet ikke om jeg må komme med konkrete eksempler her, eller om det er noen som kan svare meg uten at jeg går i dybden...

[Anonym bruker]

Vet du, jeg har det akkurat som deg... Vet ikke om det er meg selv, er samboeren min og forholdet vårt som er årsaken eller andre forhold rundt meg. Er ganske vanskelig, for man kan jo ikke vite hva som er "medisinen" når man ikke vet hva som er årsaken... Har dessverre ingen råd å komme med.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror det er mulig. Samtidig er det veldig lett å skylde hvordan du føler deg på de små dumme tingene han sier. Før ville du ikke latt deg affisere av det.

 

Hvis han egentlig er snill , raus og hengiven. Ta vare på ham.Finn ut hva som får deg opp og jobb med det. Bruk ham som støtte.

 

Det kan være andre ting som bryter deg ned også, for meg tok det seks år å innse at en jobb jeg ikke burde tatt brøt ned selvtilitten min.

[Anonym bruker]

Oi, dette var som om jeg skulle skrivd det selv..

Og når du skriver: "Forsøkte å ta opp en del ting i sted med han som jeg føler at har bidratt til at jeg har det sånn som jeg har det, men følte at hele samtalen ble misslykket den også" - fikk jeg flashback av en samtale jeg hadde med samboeren for en time siden.

 

Jeg føler jeg prøver og prøver og prøver, men at det jeg sier ikke blir hørt eller tatt ut av sammenheng. Fordi jeg roter det til eller sier noe feil. Eller argumenterer mot hans argumentasjon og det hele blir bare en mølje.

 

Han er så snill, søt, omtenksom, hengiven, kjærlig og.. God.

Men, de tingene som jeg har gnagd på de siste mnd gjør at jeg går dypere ned i jorda og mister meg selv totalt. Er jeg egoistisk eller er han det?

Hvor hardt skal jeg gå ut med mine meninger, når jeg vet at han er uenig?

 

Jeg har kommet så langt og tenkt: Kanskje har jeg det bedre uten han, enn å være sammen med han - uten å være med han. Han er mye tilstede sånn sett, men ikke følelsesmessig ifh til at familie er viktigst. For han er fotball viktigst. FØLER JEG.

 

Jeg vet snart ikke hvor mye jeg orker og hvor mye jeg skal tillate meg å orke. For han orker ikke meg han heller. Slik jeg er.

 

Jeg går og gnager på dette i noen uker, opptil en mnd - før det smeller til med en diskusjon. Slik går det på rundgang.

Ellers har vi det bra! Jeg elsker han og holder rundt han om natten. Våkner opp og klemmer godt til. For jeg elsker han.

 

Men, jeg elsker ikke det jeg kaller ungkarsmannen i han.

For han er det viktig å holde på med fotball. For meg er familie viktig. Vi klarer ikke å finne en balanse, slik at vi alltid havner i en diskusjon når jeg føler han har vært "fraværende" lenge nok.

 

*sukk*