Er så usikker om jeg skal beholde eller ikke

[Anonym bruker]

Blitt uplanlagt gravid og nettopp funnet det ut, så mange tanker i hodet. Jeg har et barn fra før av med eksen min, og grunnen til at han er en eks er jo fordi jeg klikka totalt da jeg var gravid. Jeg tåler rett og slett ikke gravidhormoner. De få ukene jeg har vært gravid nå så har kjæresten min allerede sett en stor forskjell og jeg har gått fra å være fryktelig lei meg til å være kjempeglad til å være sinna og sur og supersjalu til å være helt normal. Og dette var før jeg i det hele tatt visste at jeg var gravid. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal greie meg i 8 mnd til.

 

Har bare vært sammen med kjæresten min en liten stund, så ville tro at forholdet vårt er mer sårbart enn det med min eks. Men på en annen side så kan jeg faktisk advare ham nå, han vet hva han går til hvis vi beholder, og jeg blir jo meg selv igjen etter at jeg har født. Tror de fleste som kjenner oss ville rådet oss å ta abort, og jeg heller også litt mot det. Men han er litt mer i mot abort generelt (men han støtter meg uansett), og synes det er greit å bli far. Men han vet jo ikke hva han går til, noe jeg jo gjør, og jeg har ikke særlig gode minner fra mitt forrige svangerskap og barseltid. Føler meg ikke klar for det enda.

 

Aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg og han har jo snakka om barn, men ikke før tidligst om 4 år når vi har studert ferdig.

[V.A.B]

Min mening er at du bør greie å ta deg litt sammen når du merker at humøret ditt er på bærtur. Du VET du blir ei bombe, da må du faktisk jobbe med saken da. Ikke bare unnskylde deg med at "det bare er sånn".

 

Når det er sagt er jeg ikke abortmotstander, så du må nesten velge selv:)

[Mamma`n til Will& Ailo]

Er enig med number1 .Det går fint ann å kontrolere humøret sitt litt og det er en dårlig unnskyldning at du ikke klarer det innimellom .

 

Nå vet du jo hvordan du er som gravid og kan jobbe med det .Og det er ikke sikkert dette svangerskapet blir like ille .

[Anonym bruker]

Bare sånn det er sagt så gikk jeg i samtaleterapi under mitt forrige svangerskap (siste halvdel, da jordmor skjønte at jeg slet veldig) uten at det fungerte noe merkbart. Det er altså ikke snakk om at jeg blir litt sur og det bare er å ta seg sammen. Kan sammenlignes med PMDD (Premenstrual dysphoric disorder)

[Anonym bruker]

Hvis jeg får si min mening her, så synes jeg ikke du skal ta abort bare pågrunn av hvordan du blir når du er gravid. Jeg ville tatt avgjørelsen på det grunnlag om jeg faktisk ville ha ett barn til eller ikke. Du kan komme til å angre noe forferdelig hvis avgjørelsen er tatt på grunnlag av at du blir sint og lei deg når du er gravid, for det kommer du jo til å bli neste gang også da hvis dere planlegger om f.eks 4 år.. Dette er noe du virkelig burde sette deg ned å snakke med kjæresten din om, det er en stor avgjørelse å ta.. jeg snakker av erfaring.

Lykke til:)

[Gjest]

Vanskelig valg. Hvis du har lyst på barnet bør du forklare ham hvor vanskelig du blir og at du er helt avhengig av hans støtte under svangerskapet. Grei måte å finne ut om denne mannen er noe å spare på kanskje? Holder han ut med deg må han jo være til å samle på Det er jo ikke sikkert det er noe lettere for ham å holde ut med deg gjennom et svangerskap senere enn nå og hvis han synes det er greit å bli far har han sikkert lyst til å oppleve det en gang liksom ...

 

Men hvis du selv ikke orker tanken på å gå gravid er jo valget åpenbart. Du har jo allerede et barn og det er jo bra det. Ikke alle er så heldige.

[Anonym bruker]

Men jeg tenker at det blir litt som forrige gang. Da greide jo bf å holde ut med meg i noen måneder, men så ble det for mye. Og da var det selvsagt altfor seint med abort. Jeg har faktisk ingen positive minner fra svangerskapet, ikke en gang ordinær UL. Unntaket er vel det første sparket. Har fortrengt det meste.

 

Er han som har mest lyst, men han vet som sagt ikke hva han går til, og jeg har brukt de siste dagene på å advare ham og få han til å forstå hvor ekstremt mye han må tåle. Så er jeg også usikker om jeg er i god nok form til å kunne ta eksamen nå til jul. Greier jeg ikke eksamen da er vårsemesteret ruinert (alle fagene der bygger på de nå), og da vet jeg ikke hvordan det blir økonomisk.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Et vanskelig valg for deg å ta, skjønner jeg.

Vil du ha et barn til? Ikke tenk på graviditeten.

 

Jeg ble skikkelig dårlig under graviditeten med Daniel. Vonde kynnere, søsteren min fikk virkelig vondt av å se på meg, sa hun. Bekkenløsning satt hardt i. +++

Jeg sa etter graviditeten: Jeg vil ikke bli gravid igjen, men jeg vil heller ikke adoptere når jeg kan få egne barn. Jeg er på nytt gravid og jeg HATER det. For meg betyr ikke sparkene noe. Jo, de første så. Bare for å vite at ungen lever og har det bra.

Jeg sto aldri opp og sovnet ikke på kvelden, før jeg fikk kjenne ett livstegn. Ellers var alt bare "dritt".

Jeg sa 5min etter fødselen med Daniel: Jeg kan gjerne føde igjen, tross fødselen jeg hadde, å gå gravid er noe jeg ser mørkt på.

 

Jeg måtte slutte i jobben nå pga kvalmen og smertene. Kvalmen avtok i uke 9, men de kom hardt og slående tilbake i uke 14... :/

Hvis jeg står mer enn 4-5min kommer det ilende smerter i magen. Ergo: jeg går sjelden i butikk og lign. Samboeren tar seg av slike praktiske ting. Jeg er egentlig en aktiv person som går 3-4t ute med hunden og Daniel - nå har jeg vel gått tur med de ca 6-7ganger på de 11ukene jeg har visst at jeg har vært gravid.

Jeg lager middag sittende, men sitter jeg for langt frem er det vondt.

Jeg sov så dårlig og våknet opp med vondt i magen (ømhet, som om samboeren skulle sparka meg eller noe..) og måtte gå til innkjøp av ammeputer. Etter jeg kjøpte de og fikk både ryggen og magen til å få litt støtte har jeg ikke så vondt.

 

Jeg føler jeg har meldt meg ut av sosiale sammenhenger, selv om jeg er MED. For jeg har så vondt og sitter og prøver å holde ut smertene, istedenfor å ha det hyggelig med folk - slik jeg hadde før.

 

Jeg kan ikke få uttrykt hvor mye jeg savner å sitte på benken ved sandkassen og snakke med naboen. Skikkelig koselig nabo familien er blitt glad i, og gjeldende for deres del.

Nå orker jeg ikke å gå ned trappa og sitte på DEN benken. Da kommer jeg meg nesten ikke opp trappen igjen.

 

Men, jeg valgte å få dette barnet. Barnet er planlagt og etterlengtet. Selv om graviditeten i seg selv er uønsket. Jeg er 16uker på vei nå, og skulle ønske jeg kunne vært 30. Vil så gjerne bli ferdig med dette og gå tilbake til et liv hvor jeg kan være meg selv. Og ikke måtte spørre 4åringen min: Kan du gi meg glasset mitt? - fordi jeg ikke orker å bøye meg frem selv - siden det er så vondt.

 

Kanskje du skulle tatt en prat med en JM, lege - eller Amathea?

Om samboeren din virkelig elsker deg og ikke vil gå fra deg - har dere en reell sjanse.

Samboeren min har måttet forsake ting og flere ting hviler på han nå. F.eks å vaske gulvet, henge opp tøy, gå tur med hunden ++

For meg er det viktig å gjøre de tingene jeg KAN og fokusere på DE.

 

Kanskje du kunne fokusert på ting som gjorde at ditt liv blir enklere (tanker, følelser eller noe), selv om resten er bare dritt.

 

Ønsker deg lykke til.

Ikke ta et valg du vil angre på i ettertid.

 

 

[Anonym bruker]

Vi er jo ikke samboere, har ikke en gang vært kjærester i 3 måneder. Har bestemt meg for at det blir abort. Det valget hadde vært mye enklere om det var også det kjæresten min ville det heller, men til syvende og sist så er det mitt, og bare mitt valg.