Dere som har vært gjennom samlivsbrudd...

[Anonym bruker]

Fortell om det...

 

Hvordan tok familiene deres det? Hvem flyttet? Var det mye krangel? Var det tungt å være alene igjen? Hvor mange barn hadde dere? Var det verdt det? Og hvorfor var ikke forholdet verdt å bli i? Eller fortell om noe helt annet rundt det...

[Anonym bruker]

Jeg gikk fordi jeg var lei av å være mammaen hans. Det er det smarteste jeg har gjort noensinne. Han er bipolar+++ Vi visste ingenting da, han fikk diagnosen noen måneder etter bruddet.

Familien min ble glad når jeg kastet han ut. Familien hans var nok ikke like glad, kan jeg tenke meg, for han raste virkelig utfor når det ble slutt mellom oss. Likevel, jeg vet at de forstår hvorfor det gikk som det gikk.

[trillemamma]

Jeg glemte avslutningen.

Vi fikk et barn sammen, en nydelig liten gutt. Jeg har mange ganger ønsket at ting ble annerledes. Jeg ønsker ikke gutten vekk, nei huff, men jeg skulle virkelig ønske han hadde en annen pappa. En pappa som er pappa andre steder enn på papiret.

[Anonym bruker]

Ops, glemte anonymknappen....

[Anonym bruker]

Familien min tok det veldig bra for de så hvor underdanig jeg ble i forholdet. Familien hans trodde jeg var utro.

Jeg som flyttet da jeg ikke hadde noe tilknytning til stedet vi bodde.

Det ble litt krangel, mest fordi han ikke ville ha ungen noe særlig og fordi jeg ville at han kjøpte meg ut av huset. Det skal nevnes at han nå har ungen innimellom og og han kjøpte meg ut.

Det var godt å være alene. Slapp å tenke på at han var utro og drittsekk mot meg hele tiden.

Vi har et barn sammen. Ei flott jente:-)

Det var verdt det

Forholdet var ikke verdt det når jeg hele tiden gikk og var lei meg pga hans konstante sidesprang og at jeg faktisk var alenemor i forholdet. Han tok ikke ansvar for noe og så ikke ungen. Hun kjente han ikke igjen til slutt.

[moota m storebror&lillebror]

Jeg har ikke så stor familie, men søkte råd hos far før og under. Han støtter meg uansett hvilken vei jeg velger. Og er der for meg nå også.

 

Jeg gjorde det slutt etter nesten 8 år, og bodde i huset vårt (han jobber borte og var ikke der noe særlig) til jeg fant en leilighet til barna og meg, etter 1 mnd.

Vi har omtrent aldri kranglet så lite som vi har gjort etter dette. Blir jo litt, men ikke så intenst.

Det var ikke tungt å være alene, det er lenge siden jeg har hatt det så godt som jeg hadde det i ettertid og nå.

Vi har 2 barn sammen, begge er i bhg alder.

 

Spørs hva du mener om det var verdt det, jeg ønsker at vi hadde funnet en del av de løsningene som vi har sett i ettertid før det gikk så langt, men er ikke dermed sikker på at jeg angrer. Har jo sånn sett mulighet til å flytte tilbake på dagen, men noe holder meg igjen og jeg trives veldig godt alene (med barna). Har foreløpig ikke interesse av andre menn heller.

 

Jeg gikk pga at han pendlet, var hjemme kun helger, vi hadde gård og arbeidet med gården og barna falt på meg, jeg hadde jobb utenom og minsten er masse syk. Han mistet gnisten, brant ikke for noe lenger. Han var rett og slett ikke så intressert i hva som skjedde rundt ham og med oss, han var ikke så opptatt av oss, eller av det som intresserte meg. Han var opptatt av jobben, av ting som var galt, jeg gjorde galt, tok meg for gitt, var ofte sur, kunne aldri sette oss før jobben.

Og dette, er vel det som gjør at jeg ikke har lyst å flytte tilbake, jeg er opptatt av mine barn og at vi er en familie. At vi gjør ting sammen og har tid til hverandre. Trenger heller ikke spør om lov (og få nei) når jeg har lyst å unne meg en jakke om den så koster 4000,- . Har jeg råd, jobbet masse eller spart så kjøper jeg.

 

Og sist, men ikke minst, jeg gikk alltid rundt og ventet! Ventet på at han skulle komme fra jobb, ventet på hvor han skulle på jobb neste gang, om han fikk nytt oppdrag, om han kom hjem om helga, om han klarte jobben, om han fikk gjort den på tiden slik at han kan sende regning, og vi får penger.

Halve livet mitt var venting......

 

Ble litt langt dette =/

 

 

 

[Anonym bruker]

Han forlot meg og sønnen vår for en kollega han hadde kjent i noen uker. Jeg ante ingenting, fant ut av det selv. Han flyttet raskt inn til henne. Det var beintøft. Bare jobben min og sønnen vår som reddet meg. Det var ingen krangling, bare mye gråting fra min side. Veldig tungt å være alene igjen, å bo i leiligheten med alle minnene. Vi har en sønn på 6 år.

Jeg aner ikke hvorfor han dro fra meg, han har ikke vært i stand til å gi meg noen god grunn. Han forelsket seg hodestups i dama. Han bryr seg om meg, er grei mht økonomi og samarbeid med sønnen vår.

 

Min søster tok det ille opp, gråt da jeg fortalte det, og vil aldri treffe ham mer. Faren min har jeg ikke hørt et ord fra siden jeg ringte og fortalte det. Men han er ikke så god far heller.

 

Hans familie var sjokkert over at han hadde gått bak ryggen min, og at alt skjedde så fort. De mener vel at han burde brukt litt mer tid til virkelig å tenke over tingene. Jeg får sympatien, men han er jo deres sønn og bror.

 

Jeg forsøker å holde et godt forhold til alle, inkludert hans nye familie. I går var HENNES datter her og så skrekkfilmer sammen med meg. Jeg tror jeg vinner på det i det lange løp.

 

Men det er tøft, ja. Føler at han har ødelagt alt.